Før jeg tar kvelden her, må jeg nesten bare blåse ut ferdig.

Jeg valgte faktisk aldri å bli født.

Og jeg har tenkt noen ganger at om jeg fikk velge, så hadde jeg latt være. For livet er ikke lett.. Mitt har aldri vært det, hvert fall. Noen er kanskje heldigere enn andre. Om så, sett pris på det. Men skjønn nå at sånn er det ikke for alle da 😉

Nå er jeg en gang i dette livet, og det er fordi jeg har valgt (og overlevd) mye. Jeg prøver hardt hele veien, jeg drar meg opp fra bunnen i blant, jeg går på smeller, og ja: Jeg blir syk. Av og til. Men aldri hele tiden.

Og jeg gjør så godt jeg kan, med denne sykdommen jeg (SELFØLGELIG!) helst skulle levd uten. Jeg har valgt å leve uten partner, uten barn, og jeg prøver hardt å være ansvarlig for meg selv så langt det går. Jeg synes jeg er flink, sterk og selvstendig.. Mesteparten av tiden hvert fall. Og kanskje er jeg aller aller sterkest når jeg er svakest..

En ting livet har gjort meg er tøff. Jeg har bein i nesen og ryggrad, og jeg tåler å bli skambankt innimellom. Rundjult. Jeg reiser meg hver gang og går på igjen.

Ingen av oss er perfekte maskiner. Alle kan bli syke. Jeg fikk bipolar type 1. Uflaks. Men sånn er livet. Jeg kan få kreft og Alzheimers og alt annet også. Livet er urettferdig. Og til slutt dør vi alle sammen uansett, og sånn er det bare. Men folk må faktisk ha lov. Lov til å bli syke, lov til å ikke være perfekt.

Det er sikkert kjipt å ha meg i livet til tider, men jeg TVINGER ingen til det. Jeg lar alle som føler for det gå. Ta avstand. Kutte kontakt. Forsvinne.

Men jeg må faktisk leve med meg selv hele tiden, så lenge jeg vil leve i det minste. Og akkurat det må dere nesten akseptere at jeg gjør. LEVER altså. At jeg tenker og puster og utrykker meg som jeg vil. Og at jeg av og til klarer å faktisk HA DET BRA. Det krever alt motet jeg har, skal dere vite. Å faktisk tørre å ha det bra!

Er det en ting jeg ikke vil ha fra noen, så er det bekymring. Hva skal jeg med det liksom? Tror dere det stopper livet fra å gå til helvete, virkelig.? At noen satt der og var så «bekymret» for meg?

Jeg har tatt alle forholdsregler for å ha et ok profesjonelt støtteapparat med tanke på akkurat sykdommen min. Og blir jeg syk, så blir jeg innlagt- og da er det noen som får betalt for å passe på meg.

Å være syk er ALDRI gøy for meg, uansett om jeg er manisk eller deprimert. Det er jævlig og koster masse krefter, og begge deler gir meg faktisk lyst til å dø innimellom. Jeg VIL ikke være syk! Men noen kamper velger man faktisk ikke. Jeg fikk aldri et valg her! Men jeg kan jo bare stå i det som best jeg kan. Deale med de kortene jeg fikk utdelt..

Joda, jeg skjønner at det må suge hardt til tider å være relatert til gærningen meg. Jeg synes synd på dere. Men husk nå at jeg har stått i de skoa sjøl, jeg var pårørende til pappa i 16 år (og jeg hadde solgt sjelen min for å fortsatt være det!), men han hviler i fred nå og jeg.. Lever fortsatt. Og jeg har jævlig dårlig samvittighet for akkurat det, ofte! Det er jo vanskelig å ikke tenke det, at det beste for noen (mange?) hadde vært om jeg døde jeg også.

Men jeg har utholdt for mye til å legge meg i grava nå. Jeg vil skvise litt mer ut av dette ene livet før jeg legger inn årene for godt.

Jeg ber bare om at dere lar meg. Bare litt. Bare gi meg LITT mer tid i dette til tider brutale livet før jeg også kan slippe all smerte for evig. Jeg er faktisk ikke klar for det ennå.. Det overrasker meg faktisk mer enn noen, for helt ærlig så trodde jeg at jeg kanskje var tom for bensin..

Og nå skal jeg ikke beskylde noen for noe her, men jeg kjenner jo en litt vond smak i munnen av at noen tydeligvis er helt ok med at jeg i mine depressive perioder skriver om suicidale tanker og ønsker om død- men at dere blir «bekymret» så fort jeg har det litt bedre. Jeg tolker det jo sånn at dere er mer redde for at jeg skal ha en manisk periode, enn at jeg skal bli så deprimert at jeg begå selvmord. Og det sier meg jo egentlig alt jeg trenger å vite om hvor jeg har enkelte, jeg må jo bare si det da.

For det er tingen med å sette seg på en høy hest og dømme andre nemlig. Det avslører ofte noe om en selv..

Joda, hjernen min bikker over i galskap av og til. Og da hater jeg den. Men jeg elsker den også.. Fordi jeg er så kreativ. Fordi jeg tenker så fort. Så mye. Så dypt. At den lar meg føle så intenst.. Og jeg elsker at jeg er, tja.. Modig nok til å gjøre alt dette. For det krever mot nemlig. Å være så mye som jeg er, på godt og vondt.

Nå vet jeg jo at noen leser her inne som jeg egentlig ikke vil ha her. For dette stedet er faktisk mitt. Jeg er ganske selektiv med hvem jeg har på sosiale medier der man kan velge sånt, og jeg trodde jeg hadde luket ganske greit i de bedene.. Men jeg skjønner jo nå at der har jeg tatt feil, og helt ærlig så trodde jeg bedre om enkelte enn som så. Så kan ikke dere det gjelder bare ta hintet, og fjerne dere selv 🤗 og dere trenger virkelig ikke å «følge med på meg» noe sted for å «passe på meg», for hallo.. Jeg tar den jobben selv takk. La meg nå være voksen i det minste. Det er jeg nå uansett om jeg er sjuk eller frisk 🙄

Og jeg kan jo bare si det, at hvis du faktisk frivillig sitter og leser her, og får meg helt i vrangstrupen, så bruk nå din frie vilje, menneske og gjør noe du faktisk liker heller 😉

Og med det sier jeg god natt. Og til noen; Farvel. Don’t come again 🤗