Sunniva Creative soul with a crazy twist

Ok, jeg har hatt en veldig fin helg til tross for en dårlig start, jeg har klart å ikke rase tilbake til en tilstand der jeg er deprimert og suicidal. Har vært mye med de fine guttene mine (nevøene altså) og det har minnet meg på mer enn noe annet at jeg har mennesker i livet det er verdt å kjempe for å være den sunneste versjonen av meg selv jeg kan klare å være for. Og jeg vil jo være det for meg selv også.. Så jeg kan få mer ut av dette ene livet enn å bare hate det, hate meg selv..

 

Jeg tror at det som skjer nå, er en reaksjon på de endringene jeg har gjort i livet: Jeg har mer tid for meg selv, og jeg har ikke lenger noen som kan distrahere meg like mye som før, fra innholdet i hodet mitt som jeg trenger en pause fra innimellom. Men det er nok ikke så sunt å distrahere seg for mye fra sitt eget hode heller, det problematiske går jo ikke bort av den grunn, og man kan i hvert fall ikke holde fast på noe som ikke lenger er rett bare fordi man ikke orker å føle eller tenke de vanskeligste greiene.

 

Jeg må bare klare å gi meg selv pauser selv, ikke drukne i dritten. Jeg må klare å holde ut når tanker og følelser gir ubehag og smerte, og jeg kan la det skylle over meg, for så å gi slipp.

 

Stole på at det kan gjøre intenst vondt for en stund, men så går det over. Og selv om det blir bekmørkt til tider, får du se lyset igjen. Det kan låse seg helt, men gi det tid så ser du klarere, ser muligheter, ser at det finnes håp.

 

Noe av det vanskeligste for meg, er å stoppe min indre kritiker fra å bli nådeløs og grusom når jeg når bunnen. Det er vel derfor jeg NÅR bunnen. Å ikke plukke meg selv fra hverandre og dømme alt med meg for verdiløst, og ikke fortelle meg selv at jeg vet at jeg kommer til å mislykkes med alt jeg kommer til å foreta meg i fremtiden. Det vet jeg jo faktisk ingenting om. Derimot vet jeg med rimelig stor sikkerhet at hvis jeg klarer å gå fremover med en sunn dose selvtillit, så øker jeg sjansene mine til å lykkes betraktelig. Og om man feiler med en sunn dose selvtillit, så blir det mye lettere å prøve på noe nytt.

 

Det er bare det at jeg har levd hele livet med en indre kritiker som får alt for mye plass, og det er vanskelig å skvise inn plass til en stemme som er mer empatisk.

 

Jeg tror kanskje jeg skal begynne å ta meg selv på det hver gang jeg slutter å snakke til meg selv høflig. For hvorfor skal man ikke utvise normal folkeskikk mot seg selv? Jeg hadde aldri kritisert noen andre på den måten jeg kritiserer meg selv, og selv om man må og bør gi selvkritikk, så går det vel an å holde det konstruktivt. Det hadde jo vært helt grusomt om noen andre hadde sagt til meg at «Det du forteller meg nå, gir meg lyst til å bare gi opp og ta livet av meg selv», men det er jo ikke så mye bedre å snakke sånn til seg selv heller!

 

Jeg må øve på det.

 

Fra blablabla og over til antrekk og makeup:

 

 

 

Håper alle har hatt en fin helg 🌹Dette blir siste uka mi i gode gamle Noreg før jeg drar til Hellas med damene mine, wooop! Da vil jeg i hvert fall være godt selskap, så skal ta kraftig tak i mentaliteten min fremover.

Det har vært relativt fredfullt og stabilt i hodet mitt over lengre tid nå, men i går kveld kom jeg hjem og det bare raknet fullstendig. Tankene ble bare mørkere og mørkere, jeg begynte å stille meg selv en haug med ubehagelige spørsmål jeg ikke klarer å svare på, hvor skal jeg gå videre nå og kommer jeg til å klare å ta de stegene jeg må, er alt helt håpløst, hvorfor gjør det så vondt, jeg orker ikke å ha det sånn her, vil jeg egentlig bare dø og bli ferdig med livet?

 

Det er lenge siden jeg har tenkt og følt på det, at jeg ikke vil leve mer. Jeg trodde jeg hadde nådd et stabilt punkt der jeg bare vil fremover, og plutselig ble det mørkt og trangt i hodet mitt igjen, og alt jeg klarte å tenke var skal det være sånn her, så vil jeg ikke mer.

 

Det er så vanskelig, når du sitter der alene midt på natta og alt bare snører seg sammen og låser seg, og kroppen blir full av ubehagelige følelser man ikke klarer å bli kvitt.

 

Når det barnet du var tar over den voksne kroppen din, og du blir den lille ungen igjen som ikke føler seg sett, forstått, som ikke vet om det er elsket, som ikke vet om det har en verdi. Når du ser tilbake på livet og begynner å lure på om de følelsene noen gang kommer til å gi slipp for noe bedre, om du noen gang klarer å hele deg selv og alle de ødelagte delene av deg, eller er du dømt til å leve hele livet som dysfunksjonell og ødelagt. Klarer jeg å fikse meg selv? Vet jeg hvordan jeg går fram for å bli en sunn og reflektert voksen som klarer å lappe sammen delene som gikk i knas?

 

Det siste året har jeg vært innbitt på at det skal jeg klare, jeg skal i hvert fall bruke livet på å jobbe med meg selv. Men jeg har fortsatt øyeblikk der jeg tviler og vakler, og i går varte det jævlig lenge. Jeg klarte å sovne til slutt, etter å ha fantasert at jeg skjøt meg selv i hodet og at den døde kroppen med en hjerne som hadde blitt blåst ut av skallen lå spredt utover bakken, den jævla hjernen som der og da bare tenkte destruktivt og gjorde meg vondt, og alt jeg klarte å tenke var en dag dør jeg, og da kan jeg ikke tenke noe som helst mer.

 

Alle tankene og minnene som jeg ikke kan dele med noen andre, som jeg har skjønt og akseptert at jeg bare må bære med meg til grava, av og til gir det meg trøsten jeg trenger at de ikke skal være for evig. At de dør sammen med resten av meg.

 

Faen, jeg vil ikke være der igjen. At jeg fantaserer om å dø før jeg sovner, at alt jeg vil er å sove, for alt jeg egentlig vil er å dø, det er ikke noe liv, det er bare vondt. Og ingen vil vel ha det vondt. Og jeg vet jo også at når jeg har det sånn, så er det vanskelig å være noe for noen som helst, jeg trekker meg vekk fra alt og alle, det blir bare plass til smerten og tankene om å unnslippe smerten. Så mange år av livet mitt har vært det der, hvem vet hvor mange år jeg har igjen, hvor mye tid jeg har igjen på å prøve å bli noe mer, få til noe mer, bli det menneske jeg vil være. Jeg vil ikke ofre mer av tiden min på å være en fange i mitt eget mentale helvete, der det ikke er plass til vekst, ikke er plass til håp, ikke er plass til noe som gir lys.

 

Jeg skjønner jo at selv om jeg har kommet et stykke på veien, så betyr ikke det at jeg har noe fripass fra mørke og vonde tanker og følelser. Jeg må bare stå i det når jeg synker litt ned igjen, og se opp og frem, og ta de stegene som trengs for å klatre oppover igjen.

 

Jeg må ta noen steg for å klatre opp igjen. Og det er jo skummelt og innebærer garantert ubehag, men sånn er det nå en gang.

 

Bare ikke stopp nå.

 

Barndommen min var fullt av vanskelige følelser jeg ikke visste hvordan jeg skulle håndtere, og selv nå som voksen er det vanskelig til tider, det å håndtere egne følelser, og å holde styr på egne tanker. Men jeg er voksen, og har lært mye som gjør meg bedre rustet til å stå i det nå, enn når jeg var ny i livet.

 

Det kan være vanskelig av og til, å se innover i seg selv og se hvor mye av meg selv som er dysfunksjonelt og mangelfullt, og hvor mye jeg har å ta tak i. Men jeg tror det er viktig å minne seg selv på at de fleste har noe, at det er en veldig menneskelig og normal ting egentlig. Man er ikke et vrak av et menneske av den grunn.

 

A work in progress.

 

&

 

Progress, not perfection.

 

Jeg skal jobbe videre, og jeg skal ikke gi opp. Døden blir det endelige stoppet uansett. Før det vil jeg leve.

I thought I knew pain

I thought I knew trouble

Then you died

and it  completely burst my bubble

For years, it felt like I had died too

and for years all I wanted

was to be buried next to you

 

I didn’t know you could die without dying

and for so many years

I didn’t even believe in trying

Trying to pick life up and go on again

I didn’t know, but life can go on again

 

Have you ever felt like you died without dying

and after a while you were done with the crying

Still, the life that once was no longer felt like it’s yours

and you are stuck with a pain that has no cures

and you find yourself stuck in a room in hell, with no windows, no doors

 

I didn’t know you could die without dying, but then I did

and for so many years, I just curled up and hid

My bed was my coffin, my room was my crypt

I felt like a corpse that had completely been stripped

and no one understood this living dead I had become

Because I was still alive. but I was living under death’s thumb

and every passing day, I grew colder and more numb

 

For years, all I wanted was to be buried next to you

You don’t know you can die without dying before you actually do

And for so long, I didn’t even bother trying

To claim back my life and let go of this longing for dying

I didn’t know, but now I do

Life can go on again

Life can go on again

 

Yeah, life can go on again

Life can go on again

The hardest thing I ever had to let go was your hand

The next hardest thing was my own death that I planned

But life can go on again

Yeah, life can go on again

 

So don’t let go

Don’t let go

Even if you die without dying

Don’t let go..

You gotta, gotta know

Life can go on again

 

So many of the best people I know, experienced bullying at some point of their lives. This is for them. This is for all of you. Just because they said it, doesn’t mean it’s true!

 

 

The assholes from your past, and what they said

Memories are hard to erase, and hard to chase out from your head

But I’m so grateful they never stopped you from being you

And after all you’ve been through, you still stay true

To all the things that makes you, you

And maybe you don’t know, but there’s a million reasons why

someone can and will appreciate you

 

‘Cuz no one is walking around, just like you

And no one ever have, and nobody’s ever going to

 

Maybe the hurtful words they told you,

still rings in your head from time to time

And still you got this far

And now I gotta ask

Do you even know how special you are?

I hope you ask yourself and come up with a long list

‘Cuz you are special and I’m so glad you exist

 

It’s funny how they go after the best ones

Funny how what they find off is often your best traits

It’s sad, how words can be used as guns

and how heavy it can be to carry them around like weights

So I hope you let go of all they told you

‘Cuz just because they threw it in your face, doesn’t mean it’s true

and no one is walking around, just like you

And no one ever have, and nobody’s ever going to

 

Maybe the hurtful words they told you,

still stings in your heart from time to time

and still you got this far

And now I gotta ask

Do you even know just how special you are?

I hope you ask yourself and come up with a long list

‘Cuz you’ve always been special and I’m so glad you exist

I’m so glad you exist

 

 

 

Barbiecore pink er visst 2022’s største trend når det kommer til farger, og jeg synes det er gøy å bruke når det kommer til makeup. I tillegg er det en enkel farge å matche på lepper og øyelokk 🤡 (Bruker ikke sminke på huden lenger så beklager for ujevn hudtone, kviser og den JÆVLA pigmentbarten jeg får hver eneste sommer. Arghhh)..

 

 

 

Jeg driver jo å skriver etter en oppsatt track-list, men nå er jeg litt lei faktisk. Eller kanskje ikke lei, men jeg savner å skrive mer spontant. Og kanskje litt mer mørkt.. Men nå er jeg kommet til spor 10, så jeg kan ikke gi meg nå. Snart ferdig jo!

 

En ting jeg definitivt er drittlei av, er et liv nærmest blottet for faste rutiner og noen form for holdepunkt. At jeg ikke har noen funksjon i samfunnet, at jeg bare.. Er her. På akkurat dette punktet er jeg lei av å være en lost soul. Klarer meg uten drømmemann/dama og familieliv, har endelig akseptert at jeg ikke må ha en lang og krevende utdanning for å ha en verdi, men faen heller.. Jeg må gjøre noe. Og nå som jeg vet hva jeg har lyst til å gå for, kommer jeg til å bli helt knekt hvis det ikke lar seg gjøre, tror jeg.. Så jeg må finne en plan B også. Kanskje en plan hele alfabetet gjennom, heh.

 

Nå skal jeg prøve å skrive låt nummer 10, og hvis ikke det går tror jeg at jeg tar et avbrekk fra hele prosjektet og skriver noe skikkelig mørkt og dystert og støtende som bare faen.

 

Jeg besøkte bestemor i går, og hun hadde en sekk med klær etter søsteren sin jeg fikk gå gjennom. Jeg har jo nok klær, men alt jeg prøvde omtrent ble møtt med «Den er deg!», «Den er din!», og da ble det sånn da 😇

 

Cardigan i mohair, så myk!

 

Denne dressy jakken er tidløs og noe jeg kan bruke hele livet.

 

En denimjakke er vel også for en tidløs wardrobe-staple å regne..?

 

.. Ooog en denimvest..

 

Vises kanskje ikke på disse bildene, men stoffet på denne kjolen er fantastisk, shiny og satengaktig, med glitrende knapper på ermene. Jeg lurer litt på om jeg skal sy den kortere, men kanskje greit å ha en skikkelig tekkelig kjole i garderoben også 😅

 

Tror denne dressjakken er favoritten min, den er liksom en skikkelig klassisk typisk britisk tweedjakke, men med print av roser all over. Love it!

 

Jeg tror det som er så gøy for meg med å gå gjennom arveklær er at man kan finne ting man aldri hadde kommet på å kjøpe selv. Jeg har nok en tendens til å gå etter mer ‘spesielle’ plagg, og er ikke så god på basics eller klassikerne alltid.

 

Så håper jeg noen går på skattejakt blant mine klær når jeg dør. Synes det er fint å tenke på at noen kanskje får glede av de samme plaggene jeg har hatt glede av.

 

Ok, fra tanker om død til tanker om fremtid: Jeg har funnet ut hva jeg har lyst til å prøve meg på fremover, og håper inderlig det lar seg gjøre.. Jeg har startet prosessen i hvert fall, og krysser alt jeg har for at det går.

Og jeg har jo hatt veldig lyst til å reise på ferie med noen av favorittene mine i høst. Og i går kunne jeg  endelig trykke ‘bestill’! Så om det ikke skjer noe uforutsett nå, så blir det Hellas på oss i slutten av september. Jeg er så glad! Tror nesten alle tidligere reiser så har jeg vært en eller annen grad av deprimert i forkant, og vært i tvil om jeg klarer å ha det bra på ferie.. Nå gleder jeg meg bare. Det blir første utenlandsferien jeg har sammen med Lykkepilla mi, og det er ingen andre jeg har det så gøy med, har så mange interessante samtaler med, eller som jeg kan tulle og le med som jeg kan med deg.. ❤️ Vi har fortjent dette, og vi skal ha det fantastisk 👊🏼

 

Nå skal jeg feire bursdag, gratulerer med dagen til verdens skjønneste og klokeste  lillesøster 🥳

I’ve been having a lot of conversations lately about the kids in my life that I love, and how we adults around them can help them through the unavoidable hardships and heartbreaks they will have to face at some point of their lives. And I think one of the most important ways is to arm them with confidence and a solid sense of self-worth. All kids should be taught this, but a lot of people grow up without it, and a lot of adults walk around lacking these tools (I am one of them at times). If there is one thing we can do for one another, it’s to help each other through the points in life where our confidence and self-worth has taken a serious hit. I think it’s one of the greatest gifts we could offer someone. And it’s so important to learn how to do it for ourselves! This song is ment as a gift to anyone that might need to hear these words right now. Don’t bow, don’t break- you deserve to live your life with your head held high, even if you fucked up, even if someone hurt you, even if you didn’t accomplish what you tried to achieve.. You still have worth!

 

 

There’s some lessons in life we just have to go through

There will always be some asshole that picks on you

and there will be stuff that you just couldn’t do

and at times you’ll feel like giving up

But even the things that didn’t work out

At one point you’ll look back, and you’ll see that you grew

 

Don’t bow, don’t break

Don’t bow, don’t break

Build your confidence on a foundation

That no one can shake

 

So you got dumped, you got picked on

Or the grass looks greener on someone else’s lawn

You loved someone, but now they’re gone

and now you ask yourself how will life go on

Well, lock eyes with yourself in the mirror and say

“I can survive that things doesn’t always work out my way”

and pick yourself up from the floor

Time to open a brand new door

 

Don’t bow, don’t break

Don’t bow don’t break

Build your self-worth on a foundation

That no one can shake

 

Someone told you something that really hurt

and now you question how much you are worth

You got fired, you failed, or you fucked something up

Something crashed, and you don’t have a backup

Or you got in the ring, and someone took a swing

And now you feel you can’t do anything

But you are not your mistakes

and you can get back on your feet, and that’s why I sing:

 

Don’t bow, don’t break

Don’t bow, don’t break!

You are worthy of a self-love

That no one can shake

 

Yeah, you are worthy of a self-love

That no one can shake

So please, please, please

Do it for you..

Don’t bow! Don’t break!

 

 

 

Jeg har gått gjennom bilderullen min på jakt etter sommerens makeup looks, og her er det jeg fant.. (Må legge til at jeg har vært veldig konsekvent med faktor 50- så TAN har jeg ikke blitt 😏)

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Er det en sesong det er lov å kjøre på når det kommer til sminke, er det sommeren- Har jeg tenkt i hvert fall 😅 Er litt skuffa over meg selv at jeg ikke har dratt på mer faktisk, har så mye crazy når det kommer til farger og glitter i sminkesamlinga at jeg burde benyttet anledningen bedre. Men det finnes jo egentlig ingen regler når det kommer til makeup, gjør det vel. Så kanskje jeg skal ta helt av nå utover høst og vinter..? Er det en tid man trenger litt ekstra farger og glitter, så er det vel da 😅

 

Jeg har gått mest sminkefri da, tro det eller ei. Blir jo fort sånn når man skal hoppe i havet eller svette under sola.

 

Jeg ser på sminke som leketøy som er akseptert for oss voksne, og jeg tror de fleste vet det nå: Denne kidulten liker fortsatt å leke! Så ja. Sånn er det. Don’t come for me and my makeup collection please 😅

 

Og jeg har veldig lyst til å en eller annen gang få tatt en utdanning innen makeup, men det er noen ting som må klikke litt mer på plass først.. Kryss fingrene for meg, og dette punktet på bucketlista mi 😅

For years, I seemed doomed

My mind was a desert, a wasteland where nothing bloomed

I locked myself up in my room

and every night I wished upon a star

and begged death to take me, and soon

 

I’ve made mistakes I can’t erase

I’ve felt I was a hopeless case

and I don’t know if I can set the record straight

But the past will not determine my fate

 

They said “She’ll end up abusing someone or something”

They said for sure I’d die young

and for years, I could only hear the alarm ring

and I couldn’t explain myself to myself, I would only bite my tongue

Well, I reached 30 and then some

and now that I look back

I see just how far I have come

 

There’s tragedies and crimes in my past I can’t erase

and everyone thinks I’m still a hopeless case

Suicidal since the tender age of eight

But I learned that death can and will wait

And the past, the past will NOT determine my fate

It will not determine my fate

 

I guess it’s easy to just label me broken

Sometimes I think so too, and I look at all these wounds

that are still raw and infected and open

But I carried so much weight without breaking

and I stood my ground all the times it was shaking

and I’ve endured so many years with this intense, throbbing aching

and I am finally learning

just to let go

While I hang on

to myself..

 

It’s not too late

No, it’s not too late

I tore myself free from this miserable state

I balance the thin line between love and hate

And all i know, all I know

Is the past will not determine my fate

The past will not determine my fate

 

 

I dag er hele antrekket secondhand. Fra jakken og genseren som jeg fant på Fretex, buksa og veska er brukt fra Ebay, og hatten fikk jeg av bestemor, den har tilhørt en av naboene hennes.

 

 

 

Genseren var det mamma som fant, og bare «denne må du prøve, den er så deg», og jeg bare.. Nei, men så la hun til at det er insekter på den, og jeg bare.. Ok. Elsker søte eller rare detaljer. Som denne bia 🐝

 

 

Og før noen føler for å kommentere at jeg ser ut som en rik pensjonist- den kommentaren har jeg allerede fått, så det er ikke verdt bryet. Haha 😅 På den positive siden kan man altså etter denne kommentaren å dømme, se rik ut selv om man handler brukt, om noen skulle være opptatt av sånt 😉

 

Jeg har hatt en veldig koselig helg med favorittene mine, god mat og gode samtaler. Mer gira på høstferie med damene mine enn noen gang, så jeg sitter og oppdaterer restplass.no hele tiden.. Håper det går i boks. Synes vi har fortjent det nå, hele gjengen.

 

Håper alle har hatt en fin helg!