Det har vært relativt fredfullt og stabilt i hodet mitt over lengre tid nå, men i går kveld kom jeg hjem og det bare raknet fullstendig. Tankene ble bare mørkere og mørkere, jeg begynte å stille meg selv en haug med ubehagelige spørsmål jeg ikke klarer å svare på, hvor skal jeg gå videre nå og kommer jeg til å klare å ta de stegene jeg må, er alt helt håpløst, hvorfor gjør det så vondt, jeg orker ikke å ha det sånn her, vil jeg egentlig bare dø og bli ferdig med livet?
Det er lenge siden jeg har tenkt og følt på det, at jeg ikke vil leve mer. Jeg trodde jeg hadde nådd et stabilt punkt der jeg bare vil fremover, og plutselig ble det mørkt og trangt i hodet mitt igjen, og alt jeg klarte å tenke var skal det være sånn her, så vil jeg ikke mer.
Det er så vanskelig, når du sitter der alene midt på natta og alt bare snører seg sammen og låser seg, og kroppen blir full av ubehagelige følelser man ikke klarer å bli kvitt.
Når det barnet du var tar over den voksne kroppen din, og du blir den lille ungen igjen som ikke føler seg sett, forstått, som ikke vet om det er elsket, som ikke vet om det har en verdi. Når du ser tilbake på livet og begynner å lure på om de følelsene noen gang kommer til å gi slipp for noe bedre, om du noen gang klarer å hele deg selv og alle de ødelagte delene av deg, eller er du dømt til å leve hele livet som dysfunksjonell og ødelagt. Klarer jeg å fikse meg selv? Vet jeg hvordan jeg går fram for å bli en sunn og reflektert voksen som klarer å lappe sammen delene som gikk i knas?
Det siste året har jeg vært innbitt på at det skal jeg klare, jeg skal i hvert fall bruke livet på å jobbe med meg selv. Men jeg har fortsatt øyeblikk der jeg tviler og vakler, og i går varte det jævlig lenge. Jeg klarte å sovne til slutt, etter å ha fantasert at jeg skjøt meg selv i hodet og at den døde kroppen med en hjerne som hadde blitt blåst ut av skallen lå spredt utover bakken, den jævla hjernen som der og da bare tenkte destruktivt og gjorde meg vondt, og alt jeg klarte å tenke var en dag dør jeg, og da kan jeg ikke tenke noe som helst mer.
Alle tankene og minnene som jeg ikke kan dele med noen andre, som jeg har skjønt og akseptert at jeg bare må bære med meg til grava, av og til gir det meg trøsten jeg trenger at de ikke skal være for evig. At de dør sammen med resten av meg.
Faen, jeg vil ikke være der igjen. At jeg fantaserer om å dø før jeg sovner, at alt jeg vil er å sove, for alt jeg egentlig vil er å dø, det er ikke noe liv, det er bare vondt. Og ingen vil vel ha det vondt. Og jeg vet jo også at når jeg har det sånn, så er det vanskelig å være noe for noen som helst, jeg trekker meg vekk fra alt og alle, det blir bare plass til smerten og tankene om å unnslippe smerten. Så mange år av livet mitt har vært det der, hvem vet hvor mange år jeg har igjen, hvor mye tid jeg har igjen på å prøve å bli noe mer, få til noe mer, bli det menneske jeg vil være. Jeg vil ikke ofre mer av tiden min på å være en fange i mitt eget mentale helvete, der det ikke er plass til vekst, ikke er plass til håp, ikke er plass til noe som gir lys.
Jeg skjønner jo at selv om jeg har kommet et stykke på veien, så betyr ikke det at jeg har noe fripass fra mørke og vonde tanker og følelser. Jeg må bare stå i det når jeg synker litt ned igjen, og se opp og frem, og ta de stegene som trengs for å klatre oppover igjen.
Jeg må ta noen steg for å klatre opp igjen. Og det er jo skummelt og innebærer garantert ubehag, men sånn er det nå en gang.
Bare ikke stopp nå.
Barndommen min var fullt av vanskelige følelser jeg ikke visste hvordan jeg skulle håndtere, og selv nå som voksen er det vanskelig til tider, det å håndtere egne følelser, og å holde styr på egne tanker. Men jeg er voksen, og har lært mye som gjør meg bedre rustet til å stå i det nå, enn når jeg var ny i livet.
Det kan være vanskelig av og til, å se innover i seg selv og se hvor mye av meg selv som er dysfunksjonelt og mangelfullt, og hvor mye jeg har å ta tak i. Men jeg tror det er viktig å minne seg selv på at de fleste har noe, at det er en veldig menneskelig og normal ting egentlig. Man er ikke et vrak av et menneske av den grunn.
A work in progress.
&
Progress, not perfection.
Jeg skal jobbe videre, og jeg skal ikke gi opp. Døden blir det endelige stoppet uansett. Før det vil jeg leve.