Ok, jeg har hatt en veldig fin helg til tross for en dårlig start, jeg har klart å ikke rase tilbake til en tilstand der jeg er deprimert og suicidal. Har vært mye med de fine guttene mine (nevøene altså) og det har minnet meg på mer enn noe annet at jeg har mennesker i livet det er verdt å kjempe for å være den sunneste versjonen av meg selv jeg kan klare å være for. Og jeg vil jo være det for meg selv også.. Så jeg kan få mer ut av dette ene livet enn å bare hate det, hate meg selv..
Jeg tror at det som skjer nå, er en reaksjon på de endringene jeg har gjort i livet: Jeg har mer tid for meg selv, og jeg har ikke lenger noen som kan distrahere meg like mye som før, fra innholdet i hodet mitt som jeg trenger en pause fra innimellom. Men det er nok ikke så sunt å distrahere seg for mye fra sitt eget hode heller, det problematiske går jo ikke bort av den grunn, og man kan i hvert fall ikke holde fast på noe som ikke lenger er rett bare fordi man ikke orker å føle eller tenke de vanskeligste greiene.
Jeg må bare klare å gi meg selv pauser selv, ikke drukne i dritten. Jeg må klare å holde ut når tanker og følelser gir ubehag og smerte, og jeg kan la det skylle over meg, for så å gi slipp.
Stole på at det kan gjøre intenst vondt for en stund, men så går det over. Og selv om det blir bekmørkt til tider, får du se lyset igjen. Det kan låse seg helt, men gi det tid så ser du klarere, ser muligheter, ser at det finnes håp.
Noe av det vanskeligste for meg, er å stoppe min indre kritiker fra å bli nådeløs og grusom når jeg når bunnen. Det er vel derfor jeg NÅR bunnen. Å ikke plukke meg selv fra hverandre og dømme alt med meg for verdiløst, og ikke fortelle meg selv at jeg vet at jeg kommer til å mislykkes med alt jeg kommer til å foreta meg i fremtiden. Det vet jeg jo faktisk ingenting om. Derimot vet jeg med rimelig stor sikkerhet at hvis jeg klarer å gå fremover med en sunn dose selvtillit, så øker jeg sjansene mine til å lykkes betraktelig. Og om man feiler med en sunn dose selvtillit, så blir det mye lettere å prøve på noe nytt.
Det er bare det at jeg har levd hele livet med en indre kritiker som får alt for mye plass, og det er vanskelig å skvise inn plass til en stemme som er mer empatisk.
Jeg tror kanskje jeg skal begynne å ta meg selv på det hver gang jeg slutter å snakke til meg selv høflig. For hvorfor skal man ikke utvise normal folkeskikk mot seg selv? Jeg hadde aldri kritisert noen andre på den måten jeg kritiserer meg selv, og selv om man må og bør gi selvkritikk, så går det vel an å holde det konstruktivt. Det hadde jo vært helt grusomt om noen andre hadde sagt til meg at «Det du forteller meg nå, gir meg lyst til å bare gi opp og ta livet av meg selv», men det er jo ikke så mye bedre å snakke sånn til seg selv heller!
Jeg må øve på det.
Fra blablabla og over til antrekk og makeup:
Håper alle har hatt en fin helg 🌹Dette blir siste uka mi i gode gamle Noreg før jeg drar til Hellas med damene mine, wooop! Da vil jeg i hvert fall være godt selskap, så skal ta kraftig tak i mentaliteten min fremover.