Sunniva Creative soul with a crazy twist

Jeg er ikke god på sånne “tenke høyt” type innlegg, men jeg gir det et forsøk. Status quo? Fortsatt ikke deprimert. Men veldig medisinert, bah. Jeg ser ikke skikkelig og er enda mer nærsynt enn før. I tillegg er jeg treig i bevegelsene, har mye matlyst, mister sinnsykt mye hår, er veldig rastløs; har null konsentrasjon, og har problemer med å sove og problemer med å stå opp.

Og jeg føler meg så lite fresh! Har gått opp i vekt her inne og trynet mitt ser så slitent ut.. Sminke hjelper ikke en dritt. Jeg tenker for første gang i livet at jeg har blitt ei gammal kjerring, hah.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Nå er jeg hjemme på perm, hatt kvalitetstid med venner og familie. Det hjelper jo på humøret. Men jeg gleder meg til denne rastløsheten gir seg, til jeg klarer å konse igjen, til å få synet tilbake skikkelig, og ja.. Bli meg selv igjen 100% rett og slett.

Men jeg er takknemlig for at den store nedturen ikke har meldt seg ennå, altså. Vanligvis går jeg jo laaangt ned i kjelleren etter en manisk periode, med suicidale tanker og hele pakka. Det hadde vært så deilig å slippe det nå. Krysser fingrene for at depresjonen holder seg unna meg, så jeg kan plukke opp livet igjen og gi alt..

God natt!

Reposting this old song I wrote, because it kinda fits the current shituation (not a typo!).. My dad was my closest ally in life, and without him is.. Well, battlefield life ya know. Also taking the opportunity to post a more glammed-up version of myself than the ugly face I’m currently sporting.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

I dreamt about my father,

He said:

‘Surely kid, I get that you miss me

But you gotta find a way

to set yourself free

From the guilt that weighs you down

From the pain and the misery

Darling child o’ mine, I know you feel guilty..

But you must begin to live your life

Live your life..

Take it from me, it goes by so fast

Hold on to the light and let go of the past

These troubled times must eventually pass’

Daddy if I die

Will I find you on the other side

Are you waiting for me beyond this realm

Daddy if I die..

Daddy, sometimes I wish I would

Don’t blame me if I try

In the dream he spoke to me

Said: ‘Child, if you could see what I see

How much more you could be

If you just put your efforts on living

And treated yourself more forgiving

Death is for the dead, you must remain with the living

I’m cheering you on from the other side

But darlin’ child, you must live your life

Live your life

These troubled times must eventually pass

Daddy if I keep breathing

Will it be worth it some day?

Right now I’m just wasting time away

Daddy please don’t leave me

I need you to stay

Once I went crazy, heard my dad in my head

And for a moment I forgot he was dead

I saw him walk towards me, I thought it was real

We believe what we see, we believe what we feel..

And I heard him say: ‘Child, you gotta live your life

Live your life..

I’m always by your side

Now go ahead and live your life’

But daddy, I don’t know how

Dad, guess I have to figure it out somehow!

I gotta figure it out!

Ååååh, jeg har hatt livets helg hjemme hos meg sjæl. Fikk dobbel perm, altså to overnattinger- så jeg har endelig hatt en skikkelig helg, og har omsider fått senket skuldrene og bare slappet av og nytt mitt eget selskap for det meste. Herregud så godt å være alene igjen!! Kunne snakke høyt med meg selv og være rar, haha. Shit, jeg elsker det altså.. Solitude <3

Jeg har prøvd å bevege meg litt på oppfordring fra mamma som er bekymret for stoffskiftet mitt. Jeg MÅ bevege meg før jeg blir en gammel krok. Syklet tur i går, og det var så tungt at jeg er flau. Og har vært rundt lille Stokkavatn. I dag tenkte jeg å lufte hundene til familien, vi skal treffes og feire en bursdag.

Annonsørinnhold

Sjokolade, godteri og overraskelser: Dette er årets beste påskeegg

Jeg føler meg så glad nå. Dette var vitamininnsprøytinga jeg trengte, et opphold i hobbithula mi. Nå husker jeg liksom hvem jeg innerst inne er, jeg er ikke hu der subbende zombien i gangene på psyk, jeg er meg! En kreativ og sær person, men med et hjerte av gull.

Og det klør sånn etter å bare skrive meg ut og dra hjem for godt i dag, jeg kan jo teknisk sett gjøre det siden jeg har kommet på frivillig- men det er jo greit å ha noen som følger med på nedtrapping av medisiner.. Så jeg må nok bare bli ut tiden.

Men kanskje det kan gå litt lettere der inne nå, nå når jeg liksom har denne opplevelsen å leve på en stund fremover.. Og så kommer det helt sikkert mer permisjon.

Jeg må ta litt tak i situasjonen selv kjenner jeg, mye jeg kan gjøre annerledes og bedre mens jeg fortsatt er pasient. Wish me luck, hehe.

Håper alle har en fin helg.

Alt føles låst og jævlig. Kroppen er treig, hodet er seigt. Jeg subber rundt som en gammel gubbe. Sosialisering er en pain in the ASS- jeg kommer ikke på NOE å si til noen. Tankene snegler seg gjennom hodet mitt, og jeg husker ikke sist jeg tenkte noe positivt. Alt jeg husker er at jeg har tenkt mye RART. Rare tanker i en rasende fart, før det plutselig ble bom stille.

»Tenker du på å dø» spør favorittsykepleieren min, og nei- så langt har jeg ikke tenkt det. Men jeg greier ikke tenke så mye i håpets kraft heller, og jeg klarer ikke gjennomføre noe som helst skikkelig. Har vært hjemme noen dager på perm, og da har jeg bare.. Stirret inn i veggen eller sovet. Jeg vet ikke hva jeg skal ta meg til, vet ikke hvordan jeg skal få gjort noe, jeg er bare.. Tom. Hul..

Jeg skammer meg, jeg gjør det. Over alt det dumme jeg gjør og sier i en manisk fase, men jeg skammer meg også over å være sånn her. Robotisk og treig, dum og fraværende. At jeg synes ALT er tiltak, og at jeg helst skulle sovet meg inn i komatøs tilstand.

Jeg ser ikke noe lys i enden av denne tunnelen, men jeg VET jo at det kan være det. Jeg er bare lei av denne berg-og-dalbanen som er livet mitt, lei av de krappe svingene og helsikes loopene, jeg vil bare ha rett fram straka vegen i noen år, takk. Herregud så heldige dere er, de av dere som kan leve sånn. Som kan stole på de forbannades hjernene deres. Jeg misunner dere.

Det er ikke gøy å være manisk for meg hvert fall. Det er bare masse rare tanker og en helt sinnsyk rastløshet, og jeg får ikke utrettet noe positivt i den tilstanden der.

Men nå er det over, for denne gang. Det er jo positivt, selv om jeg føler meg som shit.

Snart skrives jeg ut, forhåpningsfullt. Etterhvert må det trappes ned på medisiner, jeg skal hjem for godt, jeg kan begynne å trene igjen, kanskje jeg får jobb etterhvert, ting kan løsne og livet kan begynne og gli, ikke bare rykke og halte.

Jeg har klart 36 år av dette trøblete livet. Det er ikke dårlig, bare det når jeg tenker meg om.

Det MÅ være noe godt der fremme. Jeg tenker på det gode jeg har i livet, alt jeg er takknemlig for. Det er jo en del! Det kan komme mer. Livet stormer for alle til tider, og kanskje ingen har det rett fram i årevis, når alt kommer til alt.. Kanskje det ikke er noe mål i seg selv heller, men heller å stå i stormene uten å føle at man drukner.

Hvis jeg klarer meg gjennom dette uten å få en stor nedtur med suicidale tanker og hele pakka, tror jeg nesten jeg må ta det som en seier. Jeg må ikke undervurdere hvor bra det faktisk er å IKKE ønske å dø etter en sånn periode som jeg har hatt nå.

Kanskje det får være godt nok. For nå..

Jeg har hatt tidenes mest meningsløse dag. Har jo gjort noe, men stort sett bare sløva og sovet i senga. Herregud, så kjedelig. Hva kan jeg finne på så det skjer litt mer? Trene på betonggulvet her på rommet? Gå tur frem og tilbake i gangene hundre ganger? Jeg har vært i dette gamet lenge nå, men vet fortsatt ikke hvordan man griper an «etterpå-fasen», når man har null energi og zero selvtillit igjen, og helst føler for å kravle ned i ett hull i bakken..

For ja, jeg er litt der. At jeg helst bare skulle blitt oppløst til ingenting.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Men så var det det der at man bare har ett liv og greier. Og jeg har ikke mer tid å kaste bort, føler jeg nå. Jeg vil bare at de skal skrive meg ut og få meg hjem, så jeg kan gå videre med dette ene livet mitt. Men det kommer til å ta tid, baaaah. Og i mens råtner jeg.

Fjeset mitt ser så slitent ut. Jeg ser trøtt ut hele dagen. Jeg ER trøtt hele dagen.

Get me out of here! Æææh🫣

Hei, det er den gærne ungen din, på vei tilbake til virkeligheten etter nok en tur til de gales verden. «De gale har det godt» sa du alltid, men jeg vet nå ikke om jeg er så enig i det. Denne gale har det ikke mye godt på tvangsparagraf i hvert fall, med beltelegginger og jeg vet ikke hva, jeg hater det pappa og det gjør meg redd. At de kan gjøre hva faen de vil med meg, at jeg ikke har rettigheter lenger, at de kan ta fra meg alt de vil.

Det minner meg om FØR, pappa, om ting jeg aldri kunne fortalt deg om du fortsatt var i live. Forferdelige ting. Ting som har gitt meg arr i sjelen, arr i psyken.

Jeg skrev at de satt fast i garnet mitt, pappa, men det er bare ønsketenkning og overtro. De er glatte fisker, de svømmer sikkert rundt og lever sine beste liv. Jeg vil ha hevn, pappa, jeg vil ha RETTFERDIGHET, men jeg vet ikke hvordan jeg får det.

Kanskje ved å leve MITT beste liv. Jeg tror de håpet at jeg skulle bli narkoman eller ta selvmord, at jeg skulle utslette meg selv eller bli en ond jævel som dem og påføre mine skader til andre. Men den skjebnen velger jeg ikke, pappa. Jeg vet bare ikke helt hvordan jeg skal leve mitt beste liv. Utenom å trene og være sunn og sosial og sånt, men hva skal jeg GJØRE pappa? Hva skal jeg BLI..?

Skulle ønske du levde så du kunne svare meg på akkurat det. Skulle ønske du levde så jeg fortsatt hadde deg her. Kanskje er det bra for deg at du slipper å se hva livet gjør med meg, pappa. Bare vit at jeg takler det.

Jeg gjør det. Jeg takler alt livet slenger min vei. Det lover jeg deg

Jeg prøver å se tilbake og kartlegge hvor jeg har vært, mentalt sett. Sånn sett er det greit å ha en blogg der du kan lese tilbake på dine egne tanker. Det er vanskelig å ikke si seg enig i psykiateren min som mener jeg har vært «litt høy».. Det er veldig grandiose og pompøse innlegg her i gården Det hadde vel vært dritflaut, hadde det ikke vært for at jeg har vært gjennom det X antall ganger før.

Det verste er vel at mesteparten kan jeg fortsatt stå for, for jeg skjønner jo hvordan jeg har tenkt.. Kanskje det går litt mer tid, og så får jeg tidenes skamangst over det, dét har skjedd før! Kanskje jeg bare er medisinert til en falsk nonchalant holdning.. Huff. Tiden vil vise.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Jeg mener fortsatt at jeg er traumatisert, da. Og det har ikke denne innleggelsen hjulpet så mye på, for å si det mildt. Men nå må jeg nesten snakke om noe hyggelig her..

I dag traff jeg begge tantegullene igjen! Selv om jeg fortsatt er Zombie-Suja.. Snart må vi vel begynne å trappe ned på de satans medsa.. Jeg vil bli meg selv igjen, 100%. Åh, jeg vil ha tilbake energien og liiiivet mitt!

Jeg tenkte jo lenge at legene her inne stjal tiden fra meg, men det hjelper faktisk å tenke at det har vært sykdom med i bildet også. At det ikke bare var et ran liksom, dette oppholdet mitt. Det var faktisk nødvendig.

Og ja, jeg har gjort mye dumt. Men ikke så ille som før, tro det eller ei. Det går fremover, dette livet. Det gjør faktisk det.

God natt!

I dag fikk jeg endelig truffet eldste tantebarnet mitt, og jeg merker jo at jeg har blitt slipt bort av alle medisinene. Merker at jeg er stillere og fjernere enn før. Og jeg vil ikke være sånn her, men her og nå er det umulig å være mer enn en zombie-versjon av meg selv.

Jeg håper ikke du vil huske zombie-Suja, Aillon! For dette her er ikke MEG.

Annonsørinnhold

Sjokolade, godteri og overraskelser: Dette er årets beste påskeegg

Som jeg savner det gamle livet. Som jeg har savnet dere, Aillon og Isak, som jeg har savnet stemmene og latteren deres. Gleder meg til å høre Isak sin igjen.. Måtte det ikke bli lenge til.

Savner å sove i min egen seng. Savner å lage min egen mat, spise når jeg vil, gå tur når jeg vil, være helt alene når jeg vil. Savner å ha hele klesskapet mitt, savner hjemmet mitt.. Savner familien, noen av dem har jeg ikke sett på mange måneder.. Bestå, savne hu bestemor.

Det føles litt som å være strandet på en annen planet, livet her inne på psyk. Her er det egne regler og en egen rytme, men mest føler jeg meg.. Kvelt.

Og straffet. Kanskje dette er gud som tar hevn for at jeg utfordret ham så voldsomt.. Kanskje det bare er my good old shit luck. Tipper det siste, jeg.

Ja ja, god natt.

Livet føles håpløst og meningsløst i skrivende stund. Her sitter jeg igjen, innelåst på fuckings psyk og hele sommeren og livet generelt har blitt spylt ned i dass. Føles det som, akkurat nå. Men det er bare akkurat nå..

Må man gå seg vill i blant for å vinne seg selv tilbake? Den kampen er verdt å ta for meg i hvert fall. Jeg skal ut herfra, og livet skal bli bedre. JEG skal bli bedre..

Annonsørinnhold

Sjokolade, godteri og overraskelser: Dette er årets beste påskeegg

Jeg ville inn hit frivillig, men tvangsparagraf blei det og nå har månedene gått i fra meg. Det ble ikke så mye av det rolige oppholdet jeg ønska meg, men ting er rolig nå i det minste. Selv om jeg fortsatt er sint innimellom, og føler meg jævlig misforstått.. Men menneskene som jobber her er fine, veldig fine. Dette er jo gjengen min, my second family. Akkurat dette er verdt det, alle gangene som ble helt feil-folka her er innmari rett for jobbene sine. Så takk, E1- crewet. Og beklager de gangene ting gikk skeis.

Nå håper jeg å holde meg på stabil kurs ut herfra og tilbake til livet jeg motvillig forlot. Noen blir med videre, andre har meldt seg ut. Sånn er det hver gang. Sånn er det bare.

Jeg gleder meg hvert fall, til å gå tilbake til start og begynne å bygge et meningsfullt liv igjen. Klart det før! Klarer det sikkert igjen.

God kveld!

Life is pushing me to the edge

I regret the promise I’ve pledged

Said I’d give it a little more time

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

But here I am, faced with another mountain I can’t climb

Life is a blessing, they say

But this life never seems to go my way

Here I am, faced with another dragon

I can’t seem to slay

Argh, I’m sick and tired

of the way my fucked-up brain is wired

Said I’d give it another try

But I can’t seem to win

Here I am, faced with another bottomless ocean

And I’m too tired to swim

Life is a blessing, they say

but this life never seems to go my way

Here’s another demon

I can’t seem to slay

A little peace of mind

is very, very hard to find

This summer went down the drain

and I am not dancing in the rain

I’m so sick and tired

of this old brain..

But it’s not over. Life doesn’t end here..