Det er den verste følelsen jeg vet, følelsen av at min egen hjerne har bedratt meg. Igjen.. Hvor mange ganger i livet må jeg komme til dette punktet, der man innser at de siste månedene har noe annet styrt hjernen og tankene mine, det er ikke jeg som har hatt kontrollen. Men man tror jo det mens det står på, faen som jeg tror det da.. Det er det ekleste med hele fuckings greia, selvbedraget.
Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har tenkt at «Nå har jeg skjønt det!» bare for å innse i etterkant at jeg har vært psykotisk. Men det er mange nå, og nå har det til og med skjedd på sommeren- den «trygge» perioden min. Men der finnes ikke noe trygt med denne drittlidelsen.
Det å aldri kunne føle på den tryggheten igjen; at man vet at man alltid har seg selv å lene seg på, at man kan ikke kan STOLE på seg selv, det er det verste tapet med bipolar lidelse. Jeg vet ikke hvordan jeg skal gå videre i livet uten den ryggraden..
Jeg vil bare legge meg ned og dø, i bunn og grunn. Bare gi opp alt som heter håp, glede og tro på noe som helst. Jeg vil bare legge meg ned og dø, og ta alt dette stygge som er meg med meg i grava.
Jeg sliter ut relasjoner og jeg sliter ut meg selv. Sliter meg selv i fillebiter, sprenger meg. Det finnes ikke noe godt og trygt lenger, det finnes bare den dårlige samvittigheten over å ha noen gode, trygge i livet mitt. Jeg kommer til å slite ut dere også. Alt er tapt, jeg klarer ikke å bli bedre! Ikke om jeg så får tusen år på denne jord, jeg klarer ikke.. Å bli bedre. Å gjøre meg fortjent til noe godt. Klarer bare ikke.. Klarer ikke..
Jeg vet det jo nå. At jeg aldri kan bli frisk. At jeg mest sannsynlig aldri får lange stabile perioder heller. For nå er alt prøvd. Og alt har feilet. Og systemet som skal fange meg i sikkerhetsnettet sitt når jeg er i fritt fall funker bare ikke godt nok. Det gjør dessverre ikke det. We all know it..
Til den nydelige familien min: Jeg er så lei meg. Jeg er så lei meg for at dere fikk meg å hanskes med. Jeg er så lei meg for at i manisk tilstand finnes det ikke rom for å lære av tidligere feil. At det ikke finnes rom til å lytte til dere engang. At jeg bare durer på helt til jeg styrter ned i den mest bunnløse kjeller, og der når dere meg hvert fall ikke.
Og til meg selv: Jeg er så lei meg for at jeg ikke får være glad. At det tilsynelatende bare finnes mani for meg. Jeg er så lei meg for fremtiden som har gått tapt, for alt jeg aldri skal bli, oppleve, erfare..
Og jeg frykter hvor denne sorgen tar meg. Jeg frykter for å bli bitter, ensom, dum, ignorant, fanget i mitt eget miserable helvete til døden endelig tar meg. Jeg tenker jo at jeg egentlig allerede har nådd dit. At jeg er både bitter, ensom, dum og ignorant, og definitivt fanget i mitt eget miserable helvete. Jeg har det, jeg har nådd dit. Bunnen. Der kravler jeg rundt.
Jeg vil finne håpet, men det later til å være sønderknust. Eller idiotisk, for hva skal jeg liksom håpe på? Bedre tider? Da er jeg på vei til å bli syk igjen. Argh, dét er det verste med denne sykdommen. Frykten for å ha det bra. At det blir synonymt med å være syk..
Jeg vet ikke hva mer jeg har å si. Jeg skulle så gjerne rundet av mer positivt, men jeg klarer det bare ikke. Jeg ER ikke positiv til verken livet eller meg selv nå, og «fake it till you make it» har aldri funket på meg.
Jeg ser jo selv at dette er råtne ord, men det er ærlig i det minste. Og skal man først vrenge sjela si og blottlegge sitt innerste, så er det vel det som må til..
Brutal ærlighet.
