When I first was hospitalized in 2014 at Stavanger Psychiatric Division I was not primarily psychotic. I was experiencing trauma that had been suppressed. And some of you who «welcomed» me know that. I told you. Let me just say that, let me not say what more I’m thinking.
I had all the symptoms of someone re-experiencing severe trauma, and any barely competent doctor or psychiatrist should be able to tell. My teeth are proof enough, let me say that. I’ve been so ashamed of that part, but it IS proof. I have dental records, and I HAVE to use this in court somehow to make sure you NEVER let this ENORMOUS «blunder» that has been done by some of your top most educated crew, ever happen to any other trauma patient you have or will ever recieve in the future. This I will HAVE to do, and if I die before that: Now you are aware, look at my dental records and finish this. FIX THIS!
(Most of all I was perfectly able to TALK about it and I DID. Some of your crew needs hearing aid or frankly: Lose their fucking job if they do not read up on trauma. This kind of incompetence can not fly, land the fucking plane before you kill someone)
Because it DID nearly kill ME. Again, my medical journal is proof. My suicidal attempts are well documented, I’ve read that much.
ALWAYS remember that every patient comes with a story, and the story MATTERS!!
Well, your «treatment» did nothing good for me. The threats, the fucking belt bed, locking the door to the fucking toilet because you probably wanted me to shit my pants, huh (I didn’t). Humiliate me at my worst moment, right? You pushed me into a manic state, I am sure of it. I had to survive that treatment somehow.. I HAD to feel confident and brave. Because some of you terrified the shit (almost!) out of me.
I’ve heard the stories of your department, A3. I keep my ears and eyes open. I’m watching you.
Because that hospital gets some of the best of us, and no matter what state we’re in we’re still human beings- You SHALL treat us with dignity and respect.
Føler jeg har gjort mitt av disclaimers nå, så nå regner jeg med at alle forstår at her inne gir jeg meg selv frie tøyler og tar av silkehanskene om så.. Det er frivillig å lese her inne, men forstå i hvert fall at her er jeg sjefen, og her inne får faktisk ingen komme og verken diktere meg eller be meg om å “føle mindre”. For det har faktisk skjedd nok i livet, thank you very much!
Og som sagt: Jeg vil faktisk ikke at hvem som helst skal lese her hvis jeg kan velge det selv, men om du gjør det av egen frie vilje så får du gi meg konstruktiv kritikk i det minste. rett gjerne på skrivefeilene mine for all del eller hva du nå måtte ha å kritisere meg for- men ellers så kan du holde kjeft. For jeg bryr meg faktisk ikke om hva noen mener om den kreative åra mi, noen har det, noen ikke. I got plenty and I like it. Og det får ingen ta fra meg altså.
Jeg blir av og til redd for at jeg glemmer hvem jeg er, men vet du hva, jeg tror kanskje flere gjør det. Dere må prøve å huske meg fra barndommen, folkens. Hun viltre og litt uvørne og følsomme jenta som var veldig mye, men også veldig mye GØY. Full av spillopper og latter, men også sint og lei seg og alle så det. Solskinn og tordenvær, og lite i mellom 😉
Vel livet og mennesker har prøvd å knerte hun lille jenta skal dere vite, men faen heller DET kan jeg ikke la skje. Så dere må bare leve med at jeg fortsatt har henne i meg. Og dør hun, dør jeg også.
Jeg har alltid regna med at finnmarkingene mine faktisk forstår sorgen jeg føler over faren min, fordi de elsket ham de også. De fleste elsket faren min faktisk. As they should. Hadde dere vært i begravelsen hans hadde dere visst det- Kirka var full.
Men noen av dere søringene forstår ikke det, tror jeg. Ikke hvor dypt det går hvert fall. Men prøv å forstå at jeg kanskje føler alt litt mer intenst enn dere da.. Noen elsker jeg for alltid. Noen glemmer jeg aldri. Det får dere jo tenke hva dere vil om, men ingen får faktisk ikke fortelle meg at sorgen min, at følelsene mine er RARE. Der går man over streken. Det trenger ingen noensinne å gjøre igjen. Da får dere passe på at jeg ikke får høre det hvert fall. Dere trenger ikke gå for det svakeste punktet i hjertet mitt. Det må dere la meg ha i fred.
Alle forstår ikke hvor dypt jeg tenker og føler, og det er helt ok det. Alle kan og skal ikke være like. Men nå lar jeg faktisk folk gjøre hva de vil med livene sine, samma hva det er, så jeg mener faktisk at det skal jeg ha lov til det jeg også. Ingen trenger å like det, i dette ene livet må man faktisk bare like seg selv.. 😉
En ting må alle vite: Jeg slutter faen aldri å leke. Gjør jeg det, ja da er det fader meg bedre å gå i grava altså.
Og denne bloggen er faktisk en stor del av voksenlekene mine 😉 Blir det streit og strikking og vaffel-oppskrifter her inne, så har jeg nok blitt dement og glemt meg selv, haha. Da må dere skyte meg i hodet please 😅
Men jeg elsker dere- hele store familien min. Aldri tvil på det.
Også vil jeg bare si takk til dere som legger igjen kommentarer av og til. Takk for respekt, raushet og godheten deres ❤️ Dere har bidratt til at det er både trygt og ja, koselig å være her inne. Det jeg setter mest pris på, er at dere er så forståelsfulle når jeg har skrevet her inne i mine maniske perioder (for da bør jeg egentlig ikke være online, men det skjer jo dessverre 😅).. Og jeg vil at dere skal vite at selvtilliten min har vært helt KNEKT til tider, men dere har bidratt til å lappe den sammen. Jeg har ikke følt meg så forstått alltid, men det at noen der ute faktisk viser vilje til det.. Det er en av de fineste gavene jeg kunne fått altså. Så en gang til; Takk. Dere er gode mennesker, og sånne trenger denne verden alltid!
(også har jeg lovet en mail til en av dere, men jeg er ganske distré og må innrømme at mail har jeg ikke sendt på lange tider så det går litt i glemmeboksen. Så hvis det tar for lang tid så kan du bare maile meg først på [email protected] 🤗) Jeg trenger et spark i baken av og til 😉
Ellers så liker jeg fortsatt å bare freestyle gjennom livet og se hvor det tar meg, så.. Den eneste planen nå er å fortsette med det egentlig. Eller, jeg HAR planer faktisk, men jeg må alltid ha rom for spontanitet og muligheten for å endre kurs så.. Tror jeg bare sier at jeg får se 😉
Nå har jeg valgt å sette røtter i Stavanger, men jeg er jo egentlig alltid en fri fugl, og hvem vet.. En dag velger jeg kanskje å røske opp røttene mine og fly rundt jeg også.. Jeg har alltid vært her, og jeg har alltid latt dere spre vingene og dra hvor dere vil, selv om jeg har savnet meg sår etter dere. Dere får kanskje si fra hvis dere trenger å savne meg litt 😉
(Men jeg har bare ett liv så vidt jeg vet, så jeg klarer faktisk ikke å være for lenge borte fra dere. Home is where the heart is, og mitt er vel sånn ca. delt litt i to mellom nord og sør, men Norge er Norge..)
Jeg har vel bare en følelse av at livet mitt kanskje ikke blir så langt. Og jeg har ofte rett i de der intuisjons-greiene mine så.. 😅 Jeg har vel bare en følelse av at det ikke er det vonde som knekker meg, men det gode. At jeg kanskje sprenger hjertet litt for hardt med kjærligheten jeg føler. Derfor jeg har det litt travelt av og til kanskje. Kanskje derfor jeg muligens stresser meg syk av og til også. Derfor jeg er redd for å ha det for bra. Jeg må få elsket ferdig i dette livet før hjertet tar det siste slaget.
Pappa pleide å si det faktisk, når jeg spurte bekymret om bipolaren kom til å ta livet av ham. «Neida Sunniva, det blir nok hjertet mitt som stoppe til slutt. Sånn e det vel når man føle for mye. Man slit det ut»
Og kanskje var det akkurat det som skjedde. At hjertet hans slo et siste tordenbrak av et slag for oss ❤️
Det er vel sånn med meg også: Smerte piner meg bare, det gode sprenger meg.
Og det må bli sånn for meg også tror jeg. Et siste HELSIKES tordenbrak av et hjerteslag. For jeg klarer faktisk ikke tanken på å begrave noen av dere. Ikke en til begravelse der jeg ikke får kaste meg ned i jorda selv please.. Så jeg ber faktisk skjebnen om å ta meg først.
Så hvis dere kan.. Så får dere sette pris på meg mens jeg enda er her. For en ting er sikkert, med meg er ingenting det 😉
(Unnskyld antrekket, får se om jeg puster liv i fasjåååån-bloggeren etterhvert 😉)
Hadde du fortsatt levd, så hadde jeg nok skrevet brev til deg. Eller kanskje ikke, teknologien har fosset frem etter at du døde, så du hadde nok hørt fra meg hver dag. Hvem prøver jeg å lure, jeg hadde nok valgt Finnmark hvis ikke døden tok mitt andre hjem der. Vi hadde nok vært naboer 😉
Nå kan vi ikke prates, så jeg får skrive til deg her. Du får mange av sangene mine.. Hver gang jeg er trist, så kommer det en som regel. Jeg lurer på hva du hadde syntes om dem. Jeg tror du hadde synes det var kult. Du hadde synes det var kult. Takk for at du viste meg musikken din pappa. Jeg hører fortsatt på “vår” musikk. Og det er så mye jeg har funnet selv jeg gjerne skulle vist deg! Jeg tror du hadde likt det.
Men jeg vil fortelle deg mer om det fine, pappa. At Marte har gitt oss Aillon og Isak, verdens nydeligste gutter. Vi elsker dem, og det hadde du også gjort. Vi skal elske dem litt ekstra for deg. Vi ler og leker og herjer masse. De er glupe begge to og lærer fort. Og de lærer fantetanta si mye, hele tiden 😉 Snart begynner Aillon på skolen, kanskje jeg endelig klarer å lære meg litt matte via ham.. 😉
For livet ER fint når det er fint, pappa. Jeg bare glemmer det av og til. For ofte egentlig. Men jeg tror kanskje det måtte være sånn en stund, for at jeg skulle finne ut hva det er jeg vil ha. Hva som gjør meg glad. Hvem som gjør meg glad..
Vi var vel begge store tenkere og følere pappa. Du sa alltid at mamma hadde stor hjerne, og pappa hadde “bare” det store hjertet sitt. Men faen heller pappa, jeg tror ikke vi burde tenke så lavt om oss selv egentlig. Du hadde aldri fått mamma hvis du var en idiot. Og angående mamma: Jeg vil du skal vite at vi er bestevenner nå. Jeg kan fortelle henne alt. Hun fortjente aldri å være den som fikk det meste av sinnet mitt som barn, men hun har tilgitt meg pappa. Jeg trenger vel ikke fortelle deg dette, men hun er en engel. Det var vel derfor du falt for henne tenker jeg.
Og tre av ungene dere fikk har blitt engler de også. Gløgge, skarpe engler. Også har du meg, som kanskje er litt sånn 50/50.
Nå vet jeg ikke med en himmel og liv etter døden og sånt, men hvis det er noe paradis så vet jeg at der slapp du inn. Og hvis ikke, så er du trygg i Finnmarkjorda di.
Men jeg må være ærlig pappa, jeg vet ikke om noe liv i sus og dus i et perfekt paradis er noe for meg altså. Jeg er nok litt for vill og dyrisk anlagt av meg, så jeg hadde nok gått på veggen. Sikkert vært manisk hele tiden av ren kjedsomhet, hehe. Men siden jeg nå er inne på temaet, og bare for alle tilfellers skyld- så ber jeg deg fikse en deal for meg pappa:
Ta en prat med sjefen i himmelen og gi klar beskjed om hvem som ikke skal slippe inn. Du vet hvem jeg snakker om, pappa. De som går etter de svakeste, de minste, de yngste. De som skader barna pappa. Dem.
Også ber jeg om at du gir meg et sverd og sender både meg og hele pakket til slagmarka i helvete. Gi meg de verste av de verste pappa! Jeg kunne trengt en siste kamp, å få gå ut som det beistet av en kriger jeg har i meg.
For jeg lover at i dette livet så prøver jeg å tøyle meg selv så godt jeg kan. Men det hadde vært fint å vite at det var det som venta på meg, som takk for tålmodigheten min 😉 La meg være vill og gal og gi alt jeg har, en siste gang.
Det hadde jeg likt, pappa. Det hadde jeg trengt.
Så skal jeg vurdere et eventuelt himmel-liv etter det. Kanskje jeg kunne blitt barnas engel. Barna og dyrenes. Den jobben hadde jeg likt.
Jeg vet at hvis noen kunne fikset det, så er det deg hvert fall, papa bear. Og hvis ikke får vi snakkes i jorda. Eller bare være stille døde, samma det. Vet du hva, det er ikke så viktig pappa. Jeg har ikke planlagt den neste uka engang 😉
Forever your daughter. By blood, by luck, by fate, by CHOICE ❤️