Break these chains

Listen

How many times are you gonna whip your skin

and look within for the original sin

Your search for answers only lead to madness

Stop repeating the fucking pattern

It’s time for new thoughts

It’s time for action

You live, live harder!

And if you’re gonna do all this thinking,

it’s about time you think smarter!

 

You can, you will, you must

When all is said and done, you only got yourself to trust

Life sometimes hurts, make it worth the cost

It’s time to take back everything you’ve lost

You can!

And you will!

It’s time to be your own damn hero,

you gotta save yourself girl

 

Listen

Your heart is bruised, but it’s still beating

You gotta deal with the pain, there’s no cheating

But you can let yourself evolve from it

Push through the dark times, just don’t quit

Break these chains

Rebuild yourself, you can and will get better

Life’s gonna smack you in the face again eventually,

it’s just the way it is 

So make it worth it,

find a way to benefit from this!

 

You can!

And you will!

It’s time to be your own damn hero,

you gotta save yourself girl

Gotta break these chains

and find your place in this world 

 

 

I’m repeating myself.

 

Ingen kan redde meg fra meg selv.

 

Det er min skyld, mitt ansvar. Det er jeg som angriper meg selv innenfra. Som om jeg har begynt å spise mitt eget kjøtt og drikke mitt eget blod. Fordi jeg er lei! Lei av at det alltid er en tåpelig del av meg som, når jeg har motivert meg selv til endelig å gi opp, likevel har håp og enda vil leve videre. Hvorfor! Jeg har jo bevist nok at jeg er mislykket, feilvare, håpløs. Jeg må dø 100%! Så jeg hakker, river, sliter i mitt eget sinn. Røsker løs og tråkker ned bit for bit. Dø, dø, dø, din stae, seige jævel! For selvhatet vil aldri dø. Jeg VIL hate. Fordi jeg VET at jeg er verdiløs. Livet ville ikke blitt slik hvis ikke. Selvhatet ble klekket ut for en grunn. Alle disse årene med selvdestruksjon, det har ikke vært for ingenting. Jeg har bare gitt meg selv det jeg fortjener.

 

For det har alltid vært noe galt med meg. Det har alltid fantes noe å

 

hate.

 

Gamle ord, som jeg egentlig ikke vil se om igjen, men de surrer der, i bakhodet. Krigen i hodet mitt, som aldri tar helt slutt. Hvorfor kan jeg ikke bare.. Fuck! Hvorfor kan jeg ikke bare slutte å tenke med det gamle våpenarsenalet mitt, vifte med et hvitt flagg, starte fredsforhandlingene.. This is getting old. I am getting old..

 

 Tanker kan gjøre fysisk vondt. Presse i tinningen, verke i hjertet, knute i magen. Hvor mange ganger skal jeg la de samme tankene rispe opp sår som burde få gro i fred. Burde de? Eller fortjener jeg det helvete jeg skaper inni skallen min? Jeg skulle ønske noen ville svare meg brutalt ærlig på det, jeg er så satans lei min egen brutale ærlighet. Jeg vil ikke være sånn her. Jeg vil være glad og positiv, for svarte faen, det er alt jeg vil. Så nå skriver jeg ikke mer om smerte, jeg skal skrive om det som gir meg håp. Det bor der, inni meg et sted, jeg kan føle det fysisk om jeg bare lar meg selv kjenne på det. At det gløder og gnistrer i hjertet. Jeg er glad i noen. I mange faktisk. Jeg trodde vel.. At jeg var klar til å like meg selv. Men jeg tåler ikke å bli for kjepphøy, tydeligvis. Da begynner jeg å tvile igjen. Da rakner det. Jeg vet ikke hvorfor, men hvis folk behandler meg dårlig kan jeg kjenne på at jeg faktisk har en ryggrad. At det er litt bein i nesa på meg også. Hvis jeg får skryt og gode ord, for mye kjærlighet, hvis ting går for bra.. Da er det som om jeg plutselig befinner meg på tynn is som sprekker, og jeg vet at jeg kommer til å drukne. Så da knytter jeg likesågodt steinen rundt halsen selv og lar meg synke til bunns. Hvorfor kan jeg ikke bare ta det i mot, lagre det på en trygg plass, ta det frem når jeg trenger det som mest? Hvis jeg skal drasse på alt det vonde, hvorfor kan jeg ikke gi plass til det gode også? Fordi.. Fordi det er vondt å vite at noen elsker deg, når du føler deg komplett uverdig. Kjærlighet er så godt, men det er også det vondeste jeg vet om. Og kanskje må det bare være sånn da. Alt har sin pris.

Jeg trenger bare så jævlig å vite at jeg er verdt det.

 

 

Soldier of life

 

Two steps forward, ten steps back

Courage and wisdom are things that I lack

And my self respect is dead and gone

Life fucking hurts, I’m broken and bruised to the bone

So fucking insecure..

I hate myself

Yeah, I hate myself..

but I love you more

 

 

I can’t do this!

If I die, will you let me stay asleep?

I can’t do this..

I’m too scared to walk out the door

If I die, don’t let me come back to life

Sometimes I think I’ve been here before

 

 

I feel too much

I think too damn loud

I love my mama but

I can’t find a way to make her proud

I go crazy either way

Sad, happy, here she goes again

Call the cops, reel me in

I try so hard but I just can not win

And it’s taking its toll

How can I be this immature, and yet feel so old..

 

 

I don’t want to!

Open my eyes to another day

My fucking haunted head, always leading me astray

Why, god, why am I made this way??

Shut me off, kill me now

Or let me live, just tell me how

Just tell me HOW

 

I can’t do this…

 

Get your shit together

Stitch up your broken pieces

and keep moving

Your head is weak, so your heart must be strong

You know who you want to become

Get out of your foxhole, soldier

You’re still alive and the war ain’t over

Keep moving!

 

 

I just don’t

Just don’t want to..

Can’t see that I’m worthy

To keep fighting for

If I could believe in myself the way I believe in you

I’m so sorry for the shit I put you through

And still you stand by my side

Making it so damn hard to leave it all behind

If only I could keep you, but leave myself..

If only I could handle this life without losing my mind

I’m not cut out for this hellride

And I’m not worthy of your love

But I love you back ten times for it

And I’ll try

For you

If you keep believing in me

Maybe someday I can too

 

Keep moving soldier!

You’re still alive

and the war ain’t over

I can and will do this

I’m broken and bruised to the bone

But I have your love and with you I belong

I get so fucking lost sometimes,

but I always find my way back home

And if you can live with me being like this..

I owe it to you to be just as strong.

 

Daughter! Sister! Soldier of life!

My head is weak, and my heart  might be too..

But if I can, I will make it strong- for you.

I’ll snap back from the insanity

Yeah, I’ll keep moving forward- I’ll do it for my family

I can’t do it for me, but I will try for my family.

Because you are my why.

You are the best part of me

❤️

 

Make me pay

Som vanlig når ting går litt for bra for meg, har jeg begynt med selvkritikken igjen. Jeg gikk for hardt ut i forrige innlegg, selvtilliten min tålte ikke det tydeligvis, og det jeg angrer på at jeg skrev, er at det gode i meg er sterkere enn det onde. Det har jeg begynt å tvile jævlig på igjen. Og det er.. grusomt.

 

Jeg skulle ønske jeg kunne tro på en gud, for da kunne jeg dø og stå til ansvar for mine synder. Jeg kunne blitt dømt til evig liv med pinsler i helvete, og det er det jeg trenger. Sjelen min lengter så grusomt etter å gjøre bot for seg. For det verste noen har gjort for meg, er ikke selve handlingene. Det er det at de ikke fortalte meg hvorfor. Og uansett hvor mye jeg graver i egen hukommelse, så klarer jeg ikke å huske hva det er jeg har gjort som gjør at jeg har så dårlig samvittighet, at jeg har denne svarte drittflekken på sjelen som jeg uansett hva jeg gjør, ikke blir kvitt. “Hvis du tenker godt etter, skjønner du nok hvorfor vi gjør dette mot deg”, de ordene er alt jeg klarer å huske, og jeg har tenkt så hardt etter at jeg har bikka over i galskap, gang på gang, men jeg finner ikke svaret. Jeg er redd for at den dårlige samvittigheten og selvbildet mitt kommer av at jeg har vært en feig liten jævel, og latt noen andre tatt en straff som egentlig var ment for meg. At jeg har svikta noen for å redde mitt eget skinn. At det jeg er skyld i, er så forferdelig at hjernen min bare har blokkert det ut for alltid. Men skammen sitter der, og den blir jeg ikke kvitt.

 

Første gang jeg ble psykotisk, kulminerte det med at jeg så meg selv som en ekkel, slimete, feig demon. Jeg så at alt vondt i verden var skapt av meg og min feighet, den lille demonen som ikke ville dø for sine synder. Som starta krig og elendighet, sparka barn og gamle foran seg i døden, heller enn å møte den selv. Da prøvde jeg å sette fyr på meg selv. For det er det jævligste jeg har følt på noen gang, tror jeg. Og når selvtilliten min når bunnen tror jeg innimellom fortsatt, at det kan være noe sant i det. 

 

Jeg tråkker sikkert noen på tærne nå, men det jeg finner moralsk forkastelig med kristendommen, er at noen liksom skal ha dødd for mine synder. Det vil jeg ikke ha noe av! Jeg vil ikke ha noe evig i liv i  et paradis, som jeg ikke har fortjent. Jeg vil ikke ha noen grenseløs og uforbeholden kjærlighet, ikke fra noen! Hvis jeg er et genuint råttent menneske, så vil jeg at folk skal hate meg, forlate meg.. Da vil jeg henge på et kors selv, mens fuglene plukker ut øynene på meg. Så om jeg fortjener det, gi meg det. Hat meg. Knus meg. For uansett hvor mye jeg hater meg selv, så er det liksom aldri nok. Jeg blir ikke renere. Jeg blir ikke kvitt denne følelsen av at jeg er den feige lille demonen. En grunn til at jeg ikke streber etter noe, er vel fordi jeg vet at selv om jeg hadde blitt lege og reddet liv hver dag, så hadde den fortsatt vært der. Drittflekken på sjelen min.

 

Tusen takk for de gode ordene for mitt forrige innlegg. Det gjorde så godt at det gjorde vondt. Takk for at dere heier på meg. Jeg må bare jobbe meg gjennom dette. Jeg vil bare kunne si til meg selv at jeg er et alright menneske. Og jeg er tydeligvis ikke helt der ennå. Men det går greit. Det er den eneste ambisjonen jeg har i livet, å være et alright menneske og å kunne ta imot og gi tilbake kjærlighet. For uansett hva jeg tror eller ikke tror på, den er størst. That’s all I know. Det er det jeg velger som min sannhet, og den skal jeg stå fast ved.

 

 

Jeg vet hvem jeg er. Hvor jeg skal finner jeg ut av.

Jeg har nevnt tidligere at jeg er helt blottet for ambisjoner. Og dette har plaget meg, for jeg har følt at for å være verdt noe, så må jeg BLI og GJØRE noe, og det må helst være noe stort. For man skal jo liksom drømme stort, i dette skrudde samfunnet vi har skapt. Men uansett hvor mye jeg gransker meg selv, så finner jeg ikke fram til en slik “drive” inni meg. Og i det siste har jeg innsett at det.. Det er faktisk helt fuckings great.

 

For vet du hva? Jeg har gått sulten. Jeg har holdt på å fryse i hjel. Jeg har opplevd tortur. Tvang. Voldtekt. Jeg har blitt ydmyket på det groveste, krenket, mobbet, fått høre stygge ting om både personlighet og utseendet mitt, jeg har blitt beskyldt for å være besatt av satan selv.. Jeg har opplevd død, tap, sykdom, smerter som ikke var til å holde ut- både psykisk og fysisk. Men jeg holdt ut. 

 

Jeg kan faktisk være lykkelig uten rikdom, masse venner, utdanning, egen bolig, barn, mann, bikkje, lappen, bil, i en kommunal bolig og på ung ufør. Med arr, hengepupper, et uperfekt ytre og traumer i sjelen, og en terrorist boende i min egen hjerne. Jeg vet så utrolig godt hva det vil si å lide, og derfor- DERFOR- klarer jeg også å være helt fornøyd med at jeg får leve i fred, trygghet, ha familie, noen å være glad i, akkurat nok penger til å klare meg (og tilogmed spare om jeg ofrer litt her og der) og kunne støtte Leger uten grenser, at jeg får gå til en psykolog og jobbe med meg selv, herregud- jeg er jo RIK i forhold til de fleste andre mennesker her i verden. Jeg har det jeg trenger- jeg har mer enn jeg trenger! Hva faen skal jeg jage etter? Jeg vil ikke ha et stort hus, jeg elsker den koselige hobbithula mi som jeg har fylt med brukte møbler- dette er jo palasset mitt. Det eneste jeg ønsker meg på toppen av kransekaka jeg allerede har, er å kunne være en ressurs for samfunnet på et eller annet vis. Og det kan jeg jo være, uansett hva jeg gjør omtrent- og jeg er villig til å gjøre hva som helst- så lenge det ikke går på bekostning av min mentale helse.

 

Når jeg ser på menneskene rundt meg, så virker det som om de fleste alltid er på jakt etter noe mer. Noe nytt. Høyere utdanning, mer penger, flere kids, en ny partner, de må reise til eksotiske steder, hoppe i fallskjerm, ha en affære, få et nytt kjæledyr, de må ha det så jævlig travelt hele tiden, og alt det der.. Det er bare ikke meg i det hele tatt. Så lenge jeg får være kreativ, litt sosial, ha mye alenetid, så lenge ingen er stygge med meg- så lenge JEG ikke er stygg med meg selv- så blomstrer jeg. Og jeg er ikke stygg med meg selv fordi det er gøy akkurat, det er fordi jeg har lært det. Når folk har vært jævlige mot meg, så har jeg alltid sett innover og tenkt at det må være fordi jeg er stygg, dum, fordi jeg fortjener det- for hvorfor skulle noen være fæle med meg uten grunn? Jeg ble fortalt at jeg ble utsatt for vonde ting fordi jeg var ond selv, da jeg var veldig ung. Og jeg trodde på det. For det stemmer jo forsåvidt, det finnes jo noe ondt i meg også. Jeg kan bli rasende, jeg kan hate.. Jeg kan si stygge ting når jeg er forbanna, jeg kan ta for hardt i, jeg kan være voldelig når jeg blir manisk.. Men jeg er også noe godt. Og det er det jeg alltid har dyrka mest, takk og pris. Det gode i meg er sterkere enn det onde. Jeg har rettferdighet, moral, jeg føler skam, jeg ønsker å bli bedre hele tiden. Jeg er ikke misunnelig, hevngjerrig, sneversynt, dømmende. Jeg er ikke grusom. Jeg kunne aldri utsatt noen for de tingene som har blitt gjort mot meg. Jeg skal faen dundre meg aldri bli et så gjennomført jævlig menneske som noen av de som har kommet min vei, aldri. Ikke en gang mot dem. Det finnes smartere måter å ta hevn på. Som å fuckings overleve. Som å bevare integriteten sin. Som å kunne fortsette å se det gode i andre mennesker, etter å ha sett det verste. Som å kunne fortsette å se det gode i seg selv, selv om noen har gjort alt i sin makt for å drepe det. Det lar jeg ikke skje. Jeg vet at uansett hvor glad jeg er i noen, så kan de fortsatt svikte meg. Men jeg har aldri sviktet meg selv. Og det skal jeg fortsette med, uansett hvor vanskelig dette livet forløper seg.

 

Jeg ser mange mennesker som er tilsynelatende sterke og vellykkede, og de har aldri opplevd ekte motgang i livet. De har som regel en gjeng med spyttslikkere rundt seg, de har alltid blitt heiet fram, de har alltid hatt noen å lene seg på. De har også veldig lett for å tråkke på folk for å hevde seg selv, de eier ikke lojalitet og de ser på andres problemer og utfordringer som “svakhet”. Jeg er faen meg så glad for at jeg aldri har hatt en grenseløst lojal vennegjeng å lene meg på, for at jeg har opplevd svik og baksnakking, mobbing, utfrysning.. Jeg er glad for at folk har forlatt meg når jeg har vært en drittsekk, eller for at jeg har blitt droppa når jeg ikke var kul nok, at venner og familie har sletta meg fra sosiale medier når jeg har blamert meg i mani. For jeg takler det, jeg lærer av det, jeg står i det. For i mine verste øyeblikk har jeg uansett bare hatt meg selv. Og jeg har vært der. Herregud, som jeg har tabbet meg ut, begått sosialt selvmord, så mye jeg har skammet meg over, så mye dumt jeg har gjort, så mye vondt jeg har bært på, men jeg har greid det. Jeg har greid å henge i et rusmiljø uten å ruse meg, jeg har greid å bli frisk fra anoreksi og bulimi, jeg har greid å akseptere meg selv- noe jeg må jobbe med hver eneste dag- jeg har reist meg hver gang jeg har trynt helt ned i bunnen av helvete.

 

En ting jeg synes er rart er mennesker som har opplevd såkalt suksess, de har tjent seg en formue, gjerne på toppen av å være født rik og priviligert- også er de så jævla grådige! De vil bare ha mer og mer. Bygge et imperium, ha mer enn en bolig, masse biler, privatjet, og de har absolutt null stil eller personlig smak- de kjøper bare statussymboler.. Takka faen for at jeg ble oppdratt av en alenemor som jobba livet av seg for å forsørge oss- men samtidig alltid ga bort det hun hadde til overs til de som trengte det mer- når hun lett kunne spart pengene til å kjøpe seg en bil, eller pusse opp det slitne huset sitt. Takk og pris for deg, mamma. Jeg har kanskje ikke de store ambisjonene her i livet, men jeg vet hva jeg IKKE vil bli. Rik. “Penger gir frihet” sies det, men det er pisspreik. Penger gjør deg til en slave. Penger får folk til å selge sjelen sin. Til å gifte seg med en de ikke elsker, til å operere seg ugjenkjennelig, til å presse andre folk ned i fattigdom og elendighet, til å lyve og bedra, alt for å selge selge selge. Penger får folk til å ofre alt, til og med planeten vi bor på. Rike folk er så brødteite at de tenker at de kan bo på fuckings Mars når de har brukt opp dette paradiset. Jeg dør heller med den vakre planeten min, takk.

 

Jeg vet at mange tenker på meg som en håpløs taper, at jeg har feila komplett i dette livet, heck jeg har jo tenkt det selv! But no more. Jeg er suksessfull i mitt eget hode, jeg har komplett frihet- jeg er ikke bundet til noen eller noe, jeg har ikke gjeld, jeg har tak over hodet, mat i kjøleskapet og jeg har kjærlighet. Med noen små grep- og de skal jeg ta, i mitt eget tempo- kan jeg snu om livet mitt radikalt. Men den eneste jeg vil imponere, er meg selv. Og den eneste som skal definere om jeg er rik nok og suksessfull nok- det er meg.

«There is no shame in living a simple life»

 

 

 

 

 

 

You are my why

Hjertet i halsen, det er skummelt å leve- men jeg gjør det. Hver dag, jeg står opp, jeg gjør ting, jeg er sosial, jeg går ut døra, greier å gjøre ting alene, opplever mestring.. Kjenner på en ny følelse: Ved å ta konstruktive valg, ved å gjøre det jeg vet jeg burde gjøre- så får jeg respekt for meg selv. Og det liker jeg. Det vil jeg ha mer av. Å våge å være meg selv. Det føles godt, det.. Etter så mange år innesperret i mitt eget mentale fengsel. Jeg føler meg.. Modig.

 

Jeg har det fortsatt bra. Jeg var redd for at når jeg kom hjem fra oppholdet mitt på DPS så ville det bli bråstopp, men jeg har fått sansen for å leve igjen, og nå føler jeg at jeg er i en slags flow fremover. Jeg vet ikke helt hvor jeg skal, jeg vet bare at jeg skal videre. Jeg skal fortsette å utfordre meg selv, og jeg sier ja til alt jeg får tilbud om. Hva det er tør jeg ikke å skrive enda, jeg må prøve det ut og se om det fungerer først. Jeg kjenner allerede prestasjonsangsten, heh. Men jeg må prøve å bare drite i den, jeg gjør så godt jeg kan, så er det godt nok. Eller, bare det at jeg faktisk GJØR det er bra nok.

 

Jeg har hatt mye kvalitetstid med de som står meg nærmest i det siste, det har vært så koselig. I dag våkna jeg av at broren min banka på vinduet, det var en skikkelig fin start på dagen: Kaffe og sigg på terrassen min, med en av mine favoritter i denne verden <3

 

Det er ingen hemmelighet at de siste åra har kosta meg noen vennskap, noen så jeg komme, noen trodde jeg at jeg hadde for life. Jeg har aldri hatt mange venner, både fordi jeg er sær går jeg ut ifra, og fordi jeg er ekstremt sjenert. Når jeg har fått venner, er det som regel de som har valgt meg. Og jeg har vel alltid følt på at jeg har vært uverdig. Men jeg har vel også innsett at jeg ikke har så stort behov for venner heller, om jeg skal være helt ærlig: De kuleste menneskene jeg kjenner har jeg blodsbånd til. Jeg har noen fantastiske søsken og søskenbarn- jeg elsker dem uten forbehold, jeg stoler på dem 110%, de har stått med meg i tykt og tynt, de er genuint vakre, interessante, spennende, flinke, kloke sjeler som jeg har så mye respekt for. Søsknene mine er veldig forskjellige fra meg, de er sterke på en måte som jeg ikke er det (eller kanskje jeg begynner å ane et snev av det, jeg vet ikke helt enda) og de har helt fantastiske verdier og moral. De er åpne, utforskende, aksepterende, de finnes ikke materialistiske, de har hjerter av gull- og jeg kunne ikke vært mer stolt av triben min. Jeg vil heller bruke tid sammen med dem, enn noen andre. De kommer først for meg. Jeg er åpen for nye vennskap, så klart. Men jeg har allerede de beste i livet mitt, så jeg klarer meg fint. Jeg trives endelig i mitt eget selskap igjen, jeg har funnet tilbake til meg selv og blitt litt sterkere og smartere (endelig.. Det tok sin tid!).

 

Jeg har innsett at jeg faktisk er kresen når det kommer til hvem jeg slipper helt inn på meg. Jeg kan være åpen og hyggelig med de fleste, men jeg vet hva lojalitet er og jeg vet hvordan det er når noen faktisk klarer å stå i det når man er på sitt absolutt verste og likevel ser på deg med kjærlighet og respekt. Jeg tenker vel at de vennskapene som ikke har holdt, de ville gått til grunne på et eller annet tidspunkt uansett. Og jeg trenger faktisk ikke å finne meg i hva som helst fra folk heller- jeg har lov til å gå fra vennskap jeg også- om det ikke føles riktig lenger. Og det har jeg gjort.

 

Jeg er så glad for at jeg klarer å føle kjærlighet igjen, for når jeg var deprimert.. Jeg var så fokusert på å dø, på at jeg bare ville bort, bli fri fra smerten, slippe å være en byrde at jeg ikke så andre mennesker. Jeg følte meg så kald og nummen og likegyldig, det føltes som om selve hjertet mitt hadde råtnet bort. Jeg vil aldri bli så deprimert igjen. Jeg kan jo ikke styre det, men nå vet jeg at medisin funker. Jeg hadde flaks, for når jeg endelig ble klar til å stole på fagfolket- legene og psykiaterne, så var det noen skikkelig flinke jeg traff på. Skulle ønske jeg tok notater når jeg prata med dem, for de nevnte noe om at jeg ikke hadde fått rett medisin under min siste mani- og jeg husker ikke hva de nevnte som alternativ! Men ja ja.. Jeg får bare fortsette å ha tillit, og også kjenne etter og være tydelig på når jeg selv merker at ting ikke funker.. Være litt mer engasjert i egen behandling, spørre og grave.. And take some damn notes, for jeg klarer jo ikke å huske viktige detaljer!

 

So far, so good.. Jeg tar en dag av gangen. Jeg er takknemlig for hvert øyeblikk jeg klarer å kontrollere min egen hjerne. Jeg er takknemlig for de som er i livet mitt, som ikke har gitt meg opp, som har båret håpet for meg, peptalket meg videre gjennom mine mørkeste øyeblikk, besøkt meg når jeg var totalt bonkers, som ler sammen med meg av det flaue jeg endelig klarer å le av. Takk for at dere er glad i meg. Jeg vet at det ikke er en enkel jobb, og jeg elsker dere tilbake ti ganger for det. Det er dere som gjør meg sterk, dere som gir meg noe å leve for, dere som gir meg motivasjon til å bli bedre. Og jeg skal bli bedre. Jeg skal. For dere. Og for meg selv. For det føles godt, å føle på selvrespekt. At jeg kanskje kan fortjene dere som utgjør det gode i livet mitt. 

 

 

Den jeg var før. Den jeg er nå. Den jeg skal bli.

Det er ganske merkelig å skrive her uten å pøse ut negative vibes, litt sånn hva skal jeg skrive nå liksom.. Jeg har vel alltid vært litt sånn skrudd sammen at det vonde må ut og ned på på papiret, mens det gode holder det å oppleve.. Så siden det fortsatt går mest greit, så er jeg litt tom. Men jeg gir det et forsøk!

 

Jeg er fortsatt redd for å bikke over i en mani. Så jeg holder fast på rutinen med å sove så mye jeg klarer, og det gjør jeg til gangs.. Sover lett over 12 timer i døgnet, hjelp. Vet ikke om det er medisinene som gjør det..? Jeg klarer ikke helt å ta tak i det heller, ekstremt behov for søvn er som nevnt tidligere bufferen min mot den jævla maniske terroristen i hodet mitt. Men jeg skal ta tak i det.. Jeg må bare ha baller nok. Jeg vil ha rutiner, faste rammer, struktur.. Jeg vil jo ha et liv.. Jeg må bare ta det rolig. En ting av gangen, sakte, sakte. Jeg er vel bare redd for at jeg ikke skal tåle å ha et liv. At med mer gjøremål og mer action så blir det også mer stress for den sårbare psyken min, og vips så er jeg i gang igjen- Psycho Sunniva. Jeg orker ikke å se mer til det beistet, helt ærlig. Jeg vet ikke hvordan jeg skal reise meg igjen om dette forsøket også ender i katastrofe med tvang, belter, brøling, utagering, blamering. Jeg orker ikke å finne meg selv bare for å miste meg selv totalt, en gang til. Det er så jævla traumatisk, å bli en versjon av seg selv som jeg ikke kunne dikta opp i min verste krisemaksimering en gang. Det verste er at jeg ER jo der inne hele tiden, jeg ser og husker alt, og jeg må bære denne versjonen med meg når jeg blir frisk. At jeg faktisk kan bli sånn, og ingen kan forklare meg hva faen det er som egentlig skjer i det pokkers huet mitt, jeg blir bare batshit crazy. Og jeg er jo egentlig en veldig sjenert, ‘unnskyld meg for at jeg eksisterer’-person ellers, så gapet mellom frisk og syk blir så stort!

 

Nå kjører jeg pinadø i gang med negative vibes igjen, heh. Jeg må bare tørre å gå et skritt fremover av gangen, selv om jeg er litt skjelven i beina og det skremmer meg. Livet har alltid skremt meg, jeg kan ikke la det stoppe meg fra å ha et liv lenger. Jeg må bare grave frem fighter spirit og mot, det lille jeg har, men det må holde.. Jeg føler jo noe positivt igjen, jeg føler glede, takknemlighet, jeg har lyst til ting, jeg tør å utfordre angsten min mer, jeg sier “ja” til mer enn jeg sier nei til, jeg har håp, jeg har drømmer.. Jeg vil fremover. Jeg vil mer. Jeg vil VÆRE mer er enn jeg er i dag, og hvis jeg skal være ærlig så er jeg mer enn jeg var for noen måneder siden, og det er fucking progress! Jeg snakker, jeg ler, jeg føler, jeg nyter, jeg slapper av, jeg er sosial. Det er bare det, at når jeg hever livskvaliteten min, så står det også mer på spill om jeg blir syk. Men faen, jeg har denne drittsykdommen, det er kjipt og jeg skulle ønske det ikke var sånn, men det er sånn det er, og jeg må bare leve med det som best jeg kan. Det har vært så utrolig vanskelig å innse det, jeg har stritta i mot av alle krefter, skyldt på alt mulig og hatt så mange skrudde tanker jeg har dyrka, men jeg har endelig kommet dit at jeg greier å akseptere det. Jeg har bipolar type 1, med heftige manier og dype depresjoner, og jeg kommer til å ha det alltid- men jeg må bare lære hele veien. Jeg må bli ekspert på meg selv. Jeg må ta ansvar. Jeg må ta medisiner. Jeg må ta vare på meg selv. Og jeg må tilgi meg selv- for mye, stadig vekk- og begynne på ny når livet tar en krapp sving opp eller ned. Jeg må være brutalt ærlig med meg selv, men jeg har vel skjønt at jeg også må være litt snill med meg selv. Og det er vanskelig, men jeg merker jo at jeg vinner mye på det. Også har jeg ikke det privilegiet at jeg kan ta meg selv seriøst, jeg må kunne le av meg selv og jeg må tåle og drite meg ut. Jeg synes det er verre at jeg driter ut familien min i samme slengen, men de er jo en fantastisk gjeng som er glad i meg og står ved min side uansett.. Kan de leve med meg, kan kanskje jeg også klare det.

 

Blah blah blah, nå skriver jeg egentlig bare på autopilot og tømmer hjertet og hjernen som jeg pleier. Det er visst den eneste måten jeg klarer å blogge på. Tror det ville føltes kunstig hvis ikke, så bear with me. For å avrunde: Jeg skal jobbe videre med meg selv. Jeg skal la meg selv ha det bra så mye jeg klarer. Selv om jeg kjenner at jeg er redd, så klarer jeg å akseptere det uten at det tar helt over. Jeg har mange gode støttespillere, jeg vet at jeg er heldig som har fått på plass et godt nettverk. Jeg har fått en ny sjangse i livet, for helt ærlig så var jeg så innstilt på at nå var det kjørt, jeg var så klar til å bare gi opp. Jeg har blitt lappa sammen, og jeg har tatt de metaforiske krykkene og hinker meg videre. Så får det gå som det går. 

 

Avslutter med min favorittquote, av Jennifer Aniston av alle mennesker, men den bare treffer meg så jævlig i hjertet: “You can’t ask why this is happening to you. It’s happening to you! Life is though. Get a helmet!”

..And keep moving forward, Sunniva. Even if you fuck up- get up and get moving again! I can do this. *peptalker meg selv*

TAKK FOR DE GODE MENNESKENE I PSYKIATRIEN <3

Yeah, jeg er hjemme i hobbithula igjen.. Og det har faktisk gått greit! Mye takket være jobben de gjorde på DPS med å preppe meg for livet utenfor institusjonen.. Og den fantastiske familien min da. Hvor hadde jeg vært uten dere <3

 

Jeg har svelget stoltheten min (som til tross for dårlig selvtillit av en eller annen grunn fortsatt eksisterer..) og takket ja til alt jeg har fått tilbud om. Det innebærer å slippe flere folk inn i livet mitt. Jeg har ikke ville ha “et sånt liv”, der det er mange mennesker rundt meg som får betalt for å være der. Det har virket så.. Ikke sånn jeg vil være, liksom. Men som kontaktsykepleieren min sa, det er en ekstra trygghet med denne lidelsen jeg har. At det er et nettverk rundt meg, at de vet hva det går i og hva de skal være obs på om det begynner å svinge kraftig. Jeg har også vært hos fastlegen min, og ba ham innstendig om at hvis jeg blir dårlig igjen, kan han please legge meg inn på en tvangsparagraf med en gang..? Det kunne han, heldigvis. Det er veldig godt å vite, at hvis ting går til hælvete igjen, så kommer jeg forhåpentligvis kjapt inn på skjerming. Jeg orker ikke utsette den stakkars familien min for mer blamering.. Det er så jævlig kjipt i etterkant. Jeg vil så gjerne være “ansvarlig syk”, om jeg kan si det slik.

 

Jeg sliter fortsatt litt med det å stå opp om morgenen. Selv om jeg sovner i rimelig tid, kan jeg fortsatt sove til kl. 14, whaat.. Det er liksom litt trygt, at jeg fortsatt har et snev av depresjon og lite tiltakslyst, at jeg fortsatt er et dovendyr- for da vet jeg liksom sikkert at jeg ikke er på tur ut i maniens galskap igjen.. Jeg må bare tørre å leve, og jeg skal det.. Etter hvert. Men jeg aksepterer at jeg ikke får til alt med en gang. Og at jeg er litt pysete og tar forholdsregler, og ikke heelt tør å gå 100% i dette nye, positive, deilige livet. Jeg kommer dit, satser jeg på. Babysteps!

 

Hatt noen fine sosiale dager siden jeg kom hjem i hvertfall. Har vært masse med familien, det gjør meg så lykkelig.. Fine fine gjengen min.

 

Jeg vet ikke helt om jeg klarer helt å sette fingeren på hva det er med oppholdet mitt på DPS som har gitt så utslag.. Medisiner (både antidepressiva og antipsykotika), god oppfølging fra leger og psykologer, et dream team av sykepleiere og annet personell som ikke ga opp når jeg bare snudde meg rundt om morgenen og lullet meg inn i depresjonen.. De tok så veldig GREP på situasjonen, lot meg ventilere om alt til alle døgnets tider. det var så proft at jeg aldri har opplevd maken. Men jeg tror aller mest det var det at de alle, absolutt ALLE som jobba der, var så utrolig gode mennesker med varme og omtanke og lidenskap for jobben sin. Post 2, Stavanger DPS- Dere er helt supre. Virkelig, jeg kan ikke gi godt nok skussmål. Og jeg skylder en takk til psykologen min, som stod på og fikset en rask innleggelse- det å bli tatt på alvor når man bare føler seg som en deprimert, udugelig, utakknemlig dritt, å bli investert så mye i.. DET er god medisin, det. TAKK, tusen ganger takk. For at dere har gjort så mye mer enn dere egentlig trengte å gjøre, for at dere bar håpet for meg, for at dere orka meg på mitt verste.. Ord strekker egentlig ikke til. Men jeg måtte kjøpe blomster i det minste!

 

 

Jeg klarer ikke alt selv. Og det er greit. Det er greit å ta i mot hjelp. Jeg tror jeg har blitt sterkere av det. Jeg har funnet tilbake til sider av meg selv jeg hadde glemt, sider jeg faktisk kan like. Kreative, kjærlige, morsomme meg. Takk og lov, jeg er der inne ennå. Jeg trodde personligheten min hadde råtnet bort, eller enda verre- at jeg alltid har vært en slags ond og egoistisk demon av et menneske. Jeg har mye dårlige sider, mye å jobbe med, mye som kan bli bedre- sånn vil det alltid være, men jeg er også noe godt. Jeg er et menneske på godt og vondt, som de fleste av oss. Jeg kan leve med det. Jeg tror faktisk jeg kan leve med MEG SELV. Det er litt av en åpenbaring. Det er sjukt deilig. Å ha håp. Motivasjon. Glede. Men kjærligheten, den er størst av alt. Og den skal jeg holde fast på, som bare faen! For jeg er intenst og ekte glad i folk, og det er min største ressurs. Svak hjerne kanskje, men stort hjerte. Som kan bli enda større 👊🏼❤️

Hope for the hopeless

Har ikke skribla her inne på en stund, jeg har vært litt opptatt med å være flink pasient nemlig 😉 For første gang i mitt liv har jeg fått høre det nemlig, og at jeg er pliktoppfyllende og greier. Ja, jeg er stadig på Post 2, Stavanger DPS- og jeg kan virkelig ikke få skrytt nok av crewet som jobber her. FOR NOEN FINE FOLK <3 Når jeg ankom, var jeg helt vrak. Hadde angst til tusen, og turte så vidt å snakke til folk. Men jeg har gjort fremskritt. Noe som er litt skummelt, for når ting begynner å gå bra betyr det at hjernen min hyper seg opp og det kan resultere i en heftig mani.. Jeg stoler ikke på den jævla hjernen min, og stiller meg spørmålet om jeg faktisk TÅLER å ha det bra..? “Du tåler å leve, Sunniva. Det må du tro på” sier den fantastiske kontaktsykepleieren min til meg, men jeg vet ikke.. Jeg har ikke så gode erfaringer!

 

Jeg har i hvertfall akseptert to faktum helt og holdent nå.. 1) Jeg er bipolar. 2) Jeg MÅ ha medisiner. Jeg har vært så forpult sta, og i mot medisinering, men nå.. Jeg skal ikke klusse med det igjen, jeg vil ha det stabilt og da må jeg bare akseptere at medisiner må til. Det har bare tatt meg 6 år å komme frem til det, flaut nok.. Jeg er tjukk i hodet og sta som et beist, det måtte vel bare bli sånn. *Sukke oppgitt over meg selv*

 

Bare et tips, om det er flere som sliter med depresjon og sviktende motivasjon.. Hør på Parkway Drive sin sang, Vice grip. Den rister litt lys i min dunkle hjerne i hvertfall!

 

“Yeah yeah yeah, get up get up. One life, one shot, give it all you got! Get up,get up. Keep the flame alive! Hope for the hopeless. A light in the darkness…”

 

Every little step you take..

I dag har jeg gått i kjole. Etter flere måneder med slaske-uniformen føltes det som et stort steg å ta, og jeg tok først på meg den mest ukledelige buksa jeg eier før jeg bestemte meg for at jeg var klar til å si yes to the dress.

 


Kosta litt over hundrelappen på H&M, kupp!

Orka ikke hårvask eller sminke, men kan vel ikke bare bli et helt nytt menneske sånn med en gang heller. Babysteps! Det har faktisk skjedd endel fremskritt på disse 4 ukene jeg har vært her, jeg greier å konsentrere meg nok til å lese bøker igjen og har lest ut 3 stykker så langt. Jeg klarer å lese i avisa, og løse sudoku. Jeg greier å konversere med folk litt mer uanstrengt også. Det jeg ikke helt fikser, er den helsikkes døgnrytmen. Men blir møtt med tålmodighet og forståelse, og det hjelper meg til å ha litt mer aksept overfor meg selv..

 

Nå er jeg oppe i 100 mg zoloft (antidepressiva) og jeg vet ikke om det er den som begynner å kicke inn, eller om det er den gode samtalen jeg hadde med psykologen som løfter meg litt. Eller det faktum at personalet her er helt top notch og virkelig gir meg en opplevelse av å bli sett og tatt på alvor, selv om jeg «bare» er deprimert. «Du har egentlig aldri fått hjelp for depresjonen din», sa legen til meg forleden, og det er jo egentlig sant. Jeg trodde ikke psykiatrien brydde seg om depresjon, men jeg er SÅ takknemlig for at her tas det grep.

 

Jeg har gått en hel dag uten selvmordstanker! Husker ikke sist. Det har vært FINT!

 

Hvert minste skritt er fremskritt- mitt nye mantra 💫