Jeg er ikke god på sånne “tenke høyt” type innlegg, men jeg gir det et forsøk. Status quo? Fortsatt ikke deprimert. Men veldig medisinert, bah. Jeg ser ikke skikkelig og er enda mer nærsynt enn før. I tillegg er jeg treig i bevegelsene, har mye matlyst, mister sinnsykt mye hår, er veldig rastløs; har null konsentrasjon, og har problemer med å sove og problemer med å stå opp.
Og jeg føler meg så lite fresh! Har gått opp i vekt her inne og trynet mitt ser så slitent ut.. Sminke hjelper ikke en dritt. Jeg tenker for første gang i livet at jeg har blitt ei gammal kjerring, hah.
Nå er jeg hjemme på perm, hatt kvalitetstid med venner og familie. Det hjelper jo på humøret. Men jeg gleder meg til denne rastløsheten gir seg, til jeg klarer å konse igjen, til å få synet tilbake skikkelig, og ja.. Bli meg selv igjen 100% rett og slett.
Men jeg er takknemlig for at den store nedturen ikke har meldt seg ennå, altså. Vanligvis går jeg jo laaangt ned i kjelleren etter en manisk periode, med suicidale tanker og hele pakka. Det hadde vært så deilig å slippe det nå. Krysser fingrene for at depresjonen holder seg unna meg, så jeg kan plukke opp livet igjen og gi alt..
Reposting this old song I wrote, because it kinda fits the current shituation (not a typo!).. My dad was my closest ally in life, and without him is.. Well, battlefield life ya know. Also taking the opportunity to post a more glammed-up version of myself than the ugly face I’m currently sporting.
