Jeg skal glatt innrømme at akkurat i dag har jeg skikkelig fritidsproblemer. Jeg passer egentlig Harley i noen dager (Harley er mitt firbeinte tantebarn, for de uinnvidde) men mamma har tatt ham med seg på tyttebær-tur, og jeg sitter her og lurer på hva søren jeg gjorde før jeg hadde en hund å lufte med jevne mellomrom i løpet av dagen. Lurer også på hvorfor jeg ikke sto opp tidligere og ble med på denne tyttebær-turen selv. Fucked døgnrytme, I blame you. Eller, det er jo jeg som står bak denne fucka døgnrytmen, så.. I blame myself. Kan jeg ordne opp i dette problemet snart??
Jeg har lagt fra meg kategorien “personal style” for en periode, og det er fordi.. Jeg innser jo at stilen min er ganske kjedelig og lite interessant, mesteparten av tiden. Og jeg tror grunnen til det, er at jeg 9 av 10 ganger må tone et antrekk såpass ned at det ikke føles for pyntet eller ser for gjennomtenkt ut. Jeg foretrekker nok comfy & casual over det meste. Og det har jeg tenkt at kanskje er litt kjedelig. Samtidig så kalte jeg jo denne kategorien for personal style for en grunn- det er min personlige stil. Og da må jeg vel stå for at jeg ikke er den mest flashy, trendy eller edgy personen i gata. Så med det børster jeg støvet av denne kategorien og slenger med dagens outfit, som er the epitome of my style, as boring as that may be.
(Unnskyld dårlige lysforhold, dårlig hud, og det faktum at jeg ikke har rene sokker igjen 😅)
Dressbuksa i blonder er fra et sett fra H&M, fra en kolleksjon for flere år siden- funnet brukt på Ebay. Cardigan er en favoritt arvet fra mamma, den betyr spesielt mye for meg fordi hun gav meg den under en av mine mange innleggelser på psyk, og det gav meg trøst å ha et plagg fra henne når jeg var i en situasjon der jeg skulle skjermes veldig fra omverdenen, og ikke fikk ha så mye besøk av familie en gang. T-skjorta gir meg Kaptein Sabeltann-vibes, hehe.. Forever a fan of “Hiv og hoi’l låta”- funnet på Zara i Hellas for mange år siden.
Apropos mamma, hun har latt meg bo hos seg noen dager og hører på alle hjertesukkene mine og utblåsninger om det som gjør vondt akkurat nå. Jeg sa det til henne i går, “Takk for at du orker å være min beste venn når ingen andre vil ha meg, og takk for alt du orker å høre meg legge ut om”. Utblåsningene mine kan bli litt urettferdige og mangle selvinnsikt til tider, så det er nok ikke lett. Men takk for at du lar meg gjøre det, og takk for at du lar meg si unnskyld når jeg sier ting som kanskje ikke er helt sant eller rettferdig. I love you, mama bear. Unnskyld for at jeg var så vanskelig, at jeg fortsatt kan være vanskelig.
Huden min er fortsatt i recovery prosessen. Jeg føler egentlig det går ganske kjapt, med tanke på hvor vondt det gjorde, og hvor ‘traumatisert’ huden blir. Mektig imponert over disse organene våre, og alt de gjør for vår skyld. Og i dette tilfelle, alt de tilgir oss for å gjøre mot dem, heh. Nå skylder jeg bare de stakkars lungene mine å stumpe den forbanna røyken, men deeeet… Herregud, jeg vet ikke hvordan jeg skal klare det. Det er så mye mer en mental krykke for meg enn jeg var klar over. Og det at det er en mental krykke for meg, gir meg enda mer lyst til å kaste den. But how…?
Forresten har jeg en litt morsom historie angående denne skamferte huden min.. Eller “morsom og morsom”, mer typisk mitt liv kanskje. Første dagen så det jo selvfølgelig verst ut, og da kjente jeg veldig på en usikkerhet om å gå ut alene. Det har jeg ikke kjent på på ei stund, siden jeg har tatt noen kjempesteg når det kommer til angst. Men nå måtte jeg på butikken, og jeg tenkte at sånn som jeg ser ut nå, så kommer jeg til å få noen rare blikk. Og det er jo ikke sånn veldig behagelig. Så jeg ringte rundt til alle naboene jeg er på mer enn hils med, og forklarte at jeg trengte litt moralsk støtte og om noen orket å bli med meg på butikken- men, ingen hadde anledning. Så da måtte jeg bare manne meg opp og gå alene da.
Og når jeg kommer inn på Meny, så ser jeg selvfølgelig en av de verste mobberne fra ungdomsskolen. Jeg har knapt sett noen fra den tiden etter at vi ble voksne, men det er så tyyypisk min flaks at det måtte skje nå. Og vedkommende gir meg så klart et rart blikk, men jeg bare blikket rart tilbake og gikk videre. Og da ble jeg faktisk litt stolt av meg selv. For at jeg har kommet så langt at jeg klarer å gå ut og møte blikk selv om jeg akkurat nå ikke ser helt “normal” ut, at det ikke påvirker meg å se folk som jeg assosierer med en dårlig tid i livet, at jeg faktisk har beveget meg fremover selv om jeg ikke har tatt alle skrittene jeg skulle ønske jeg hadde klart å ta- Jeg har gjort noe rett, og jeg har opplevd noe fremgang, og det.. Det må jeg gi meg selv lov til å feire. En stor klapp på egen skulder for det!
Okay, det var nok munndiaré fra min kant i denne omgang. Føler jeg tøyer grensa for hvor irriterende jeg kan tillate meg å være hvis jeg poster et tredje innlegg for dagen, så jeg tror kanskje jeg skal poste første låt fra mitt nyeste prosjekt i morgen heller.. Flere her inne på blogg.no som føler det sånn eller er det bare meg 😅
Uansett, håper alle har hatt en fin start på uka 🌹
