Dagens outfit: Regntøy ☔️

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

Jeg er den siste personen som kan føle seg berettiget til å klage på manglende sol og varme, har ikke tall på hvor mange fine somre jeg har tilbrakt gjemt innendørs med skyhøy angst, deprimert sinn og suicidale tanker. Jeg har vel egentlig ikke noe behov for å klage heller, jeg bryr meg ikke så mye om været når det kommer til stykket 😅

Har observert at de fleste rundt meg har rukket å bli knallbrune allerede i hvert fall, så noe har jeg gjort feil- jeg er kanskje ikke i bunnen av depresjonshølet for den første sommeren på lange tider, men jeg har tydeligvis ikke vært mye ute heller..

Er ikke i bunnen, men likevel kjenner jeg at det skorter litt på viljen og livslysten. Jeg er mye trøtt og slapp, umotivert og det er vanskelig å komme i gang med noe som helst. Når jeg faktisk tar grep og gjør ting kan jeg tenke «Herregud, så slitsomt.. Jeg vil bare hjem og legge meg igjen». Det er vanskelig å finne noe som gir, og ikke bare suger meg tom for energi. Jeg klarer ikke å pin-pointe hvor problemet ligger heller, om det er min egen holdning eller om det er det jeg gjør som er feil, og jeg begynner å lure på om jeg i det hele tatt vet hva jeg har behov for- og om jeg  visste, hvordan får jeg tak i det?

Vi må alle finne mening med livet, og jeg har alltid visst at for min del nytter det ikke å bare blindt kopiere andres svar- jeg må finne min egen. Religion, rus, eller familieliv er ikke svaret for meg. Men jeg kan bli forbanna på meg selv for at jeg ikke kommer noe nærmere et svar jo mer jeg samler opp av det jeg ikke vil ha. Og det skremmer meg at jeg kanskje har mer av det som begrenser meg, enn jeg har av ressurser. I det siste har det føltes sånn.. Og nå synes jeg det er vanskelig å si høyt at «Det vil jeg!», for det knekker meg når folk svarer «Nei, det kan du ikke pga. diagnosen din». Jeg begynner jo å lure på om det er rom for så mye mer i livet mitt enn denne lidelsen, og er det sånn- Så er det jo null poeng i at jeg er her i livet..?

Faen, ikke dra deg selv ned dritthue!! Jeg må fokusere på det som funker, det som er positivt, de jeg klarer å være der for- og bygge på det.

Denne sommeren har jeg mulighet til å virkelig nyte. Det er litt av et privilegium når jeg ser tilbake. Den eneste jeg vil sammenligne meg selv med, er meg. Og for meg er en sommer der man ikke er mentalt parkert i helvete i eget hode, ikke en selvfølge.

Jeg må kanskje legge vekk litt jaget etter noe mer, noe større akkurat denne tiden. La meg selv få lov til å øve på å bare være en livsnyter, være tilstede i øyeblikket, legge merke til når noe eller noen gir meg genuin glede, kanskje det kan bli en veiviser videre..?

Jeg har hatet livet, jeg har hatet meg selv- og det er nyttig erfaring å ha for all del, og det har lært meg mye. Men før jeg dør, vil jeg gjerne lære å elske livet også. Kanskje til og med lære å bli glad i meg selv. Jeg vil i hvert fall lære meg å ha det bra og være fornøyd, uten å alltid måtte si til meg selv at «Dette fortjener du ikke å føle, for du er enda ikke blitt bra nok».

En sommer der det å være tilfreds og fornøyd og tilstede er godt nok, høres jo egentlig veldig bra ut. Tror jeg skal gå for det.

Ha en fin helg 🌹