Jeg tenkte det ikke før.
Da det var greit å bare være som en maskin.
Men jeg tenker det nå.
At det kanskje er viktig at ting betyr noe.
Det er så greit, å bare fryse ned.
Bli en frossen innsjø.
Flere meter med tykk is, så glemmer man alt det som ligger begravet på bunnen
Alle de skarpe kantene på dritten som har blitt dumpa der, som man kutter seg på om man begynner å rote i det.
Jeg ville ikke rote i det lenger, jeg ville glemme og gå videre.
Jeg vet ikke helt om det lar seg gjøre.
Å aldri se tilbake.
Av grunner jeg ikke forstår, så er det fortsatt så jævlig vanskelig, det å se fram.
Fortid som kanskje ikke er fortid, fortid som kanskje bare er psykotisk rør, fortid som ble borte og dukket opp igjen årevis etterpå- eller var det bare hjernen min som klikka, ikke tenk mer på det for faen, ikke se tilbake, gå fremover for satan, selv om det bare er mørke og umulig å se hvor jeg skal, bare gå på- videre, vekk.
»Du er så treig, det går så seint med deg, du bruker så lang tiiid», ja jeg vet det, men skrur jeg opp tempoet, så vet jeg ikke om hjernen klarer å holde følge, og skjer dét så blir det i hvert fall full stopp. «Du må bestemme deg for noe, du må satse på noe, du må BLI noe» JA JEG VET DET, men det er så forbanna vanskelig for meg, bare det å være et jævla menneske og ha alle disse følelsene og tankene jeg må holde styr på, som jeg av og til ikke KLARER å holde styr på engang, jeg vet ikke hvordan jeg skal klare å bli noe på toppen av det lasset, hvordan skal jeg klare å bli noe mer når jeg ikke klarer å holde fast på sømmene mine engang, når jeg ikke klarer å la være å rakne fullstendig med jevne mellomrom. Hva feiler det meg, som ikke klarer mer enn det jeg klarer akkurat nå, nå som jeg klarer å tøyle hjernen og følelseslivet mitt og holde kontroll på tankene mine som når som helst kan bli bisarre og føre meg ut i galskap og inn på psyk, hva feiler det meg??
Jeg tenker på det stadig vekk, hvor malplassert jeg er blant min egen rase, det føles så feil inni denne menneskekroppen til tider, med denne alt for kompliserte og avanserte hjernen, herregud hva skal jeg med det egentlig, annet enn å gjøre feil og fucke opp og ikke fikse, jeg burde vært en stein i fjæra, eller et snøfnugg som bare smelter på noens tunge, hva som helst annet enn dette mennesket, som bare feiler og vakler og kollapser og eksploderer. Og svikter, den svir mest av alt, alle jeg svikter med disse kollapsene og eksplosjonene mine.
»Hvor går veien videre nå da» Jeg vet ikke, jeg har jo aldri noen svar på noe som helst, jeg tenker av og til at jeg bare må legge meg ned og dø, for det er så slitsomt at det er så mye jeg ikke får til, så mye jeg ikke tør, så mye som knekker meg (jeg burde være en tørr kvist du bare kunne brent på bålet) og mange dager (de fleste, hvis jeg skal være ærlig) står jeg opp bare for å legge meg igjen, fordi det er så forbaska mye tid til å tenke over og føle på at jeg ikke får til det jeg vil.
Dere er så flinke, alle sammen, og jeg skulle ønske jeg klarte å bare være bittelitt flink, men jeg finner det ikke inni meg, og jeg klarer ikke å late som heller.
Jeg tenkte det før, at det ikke spiller noen rolle at jeg går rundt som en robot. At jeg ikke har noen mening.
Men jeg trenger det nå. At livet mitt betyr noe.
Jeg vet bare ikke HVA.
