Det ringte på døra mi tidligere i kveld, og jeg bare «Faen! Hva gjør jeg nå??», for jeg fikk en idé om å gjøre en glam skull-makeup (Google det for bedre resultater enn det jeg fikk, heh) til mitt forrige innlegg, og så altså sånn her ut… 🤡
Jeg har jo bipolar- og det står faktisk noe om det å sminke seg drastisk i kriseplanen min- så jeg turte ikke å åpne døra sånn 😅 Ikke ble det sånn jeg ville heller, så denne looken hadde IKKE vært verdt en tvangsinnleggelse..
Det er litt kjipt da, jeg føler av og til at jeg må holde litt igjen på det kreative så folk ikke skal bli unødvendig bekymra.. Og i det siste har jeg vel bare gitt litt faen også, og skrevet og sminka som jeg vil- men jeg lurer jo alltid på om folk skjønner at dette bare er for gøy, eller om alle bare tenker «Å ja, nå har hun klikka igjen».
Tingen er vel at det kreative gjør livet verdt å leve for meg, og det siste halve året har jeg virkelig blitt bevisst på hvor glad det gjør meg. Tidligere har det handlet mer om å overleve, å kunne pøse ut det vonde i ord, for å prøve å tømme det fra hodet. Jeg har alltid tenkt at hvis jeg klarer å ha der mest bra, så vil jeg ikke klare å være kreativ lenger- og det er så GØY å erfare at det ikke stemmer. At den delen av meg ikke dør fordi jeg ikke lider 24/7 lenger. At jeg får ta det med meg videre. At det faktisk er en del av meg, jeg føler jeg eier det så mye mer enn jeg gjorde før, når det var livbøya mi. Nå er det først og fremst leketøyet mitt.
Jeg fikk beskjed av en skjønn sykepleier på DPS at jeg måtte gjøre mer av det som gjør meg glad, og da følte jeg at noen ga meg lov til å ha denne lidenskapen. Og jeg trengte å høre det, tror jeg.
Det er så mange som synes jeg er teit, at det jeg liker er teit, og jeg har alltid følt at min måte å uttrykke meg kreativt ikke er bra nok eller riktig nok, men nå har jeg landet på at hva andre synes om meg ikke spiller noen rolle, det viktigste er hvordan JEG har det med meg selv, for alle andre kan jo velge meg bort- men det kan ikke jeg. Det er så jævla viktig å trives i eget selskap, det er så viktig å ha noe som gjør deg tilfreds og fornøyd, og så lenge jeg kan være kreativ sånn som det faller seg naturlig for meg, så er jeg det. Jeg vil jo klare mer, jeg vil jo oppnå noe mer, men veldig lenge så var det nesten uutholdelig å leve med meg selv.. Og det er det ikke lenger, fordi jeg gir meg selv tillatelse til å.. Jeg tror det riktige ordet blir å LEKE. For jeg føler jo at ved å gjøre disse tingene slipper jeg fri den modige ungen jeg egentlig var, og jeg tror kanskje det kan hjelpe meg til å bli mer modig generelt i livet. Når jeg slipper ut disse sidene av meg, så lærer jeg jo også mye om hvem jeg er.
Bla bla bla.. Jeg har vel fått fram poenget mitt for lenge siden 😅 Men jeg heier altså så jævlig på at vi alle bare kan få være sånn som vi er, bare det ikke skader noen. Og helt ærlig, så tror jeg det har vært en velsignelse for meg at jeg aldri har vært verken kul eller populær, for det har gjort det lettere for meg å bare følge min egen vei. At folk slenger dritt om meg nå er liksom sånn.. Ja, ja- sånn har det jo alltid vært 🤷♀️ Jeg blir nok aldri RETT for alle andre, men heller det enn å være feil for meg selv.
Så please, hvis du også er en «raring»- Stay weird with me 🤗
Ha en god uke 🌹