I morgen skrives jeg ut fra DPS, om ikke i natt er natten jeg braker ut i en ny mani, da. Krysser alt jeg har og overvåker tankene mine konstant for at det ikke skal skje, mer kan jeg ikke gjøre.
Det er jævlig drit med denne lidelsen, at man ikke bare kan scanne hjernen eller ta en enkel blodprøve, og få en korrekt prognose å forholde seg til. Du har 3 måneder, 3 dager, 3 timer igjen så klikker du. Det er jævlig drit, at ingen kan si det. At ingen vet.
Jeg har bipolar type 1, og det betyr at jeg må være brutalt ærlig med meg selv. Og jeg må be andre være brutalt ærlig med meg. Jeg vil ha vaktbikkjer, og når de bjeffer må jeg bare ydmykt bøye hodet og gjøre det som trengs. I dette tilfelle var det å sjekke inn på psyk, selv om det var det siste jeg følte for etter ei påske som har vært fin, men vanskelig, og jeg har gått i 10 dager og tatt hensyn, og nå trengte jeg å være alene. Å bare føle og prosessere ting. Jeg har følt og prosessert ting her inne også, men det er jo slitsomt å være rundt masse nye mennesker, og ikke minst når du må avlegge rapport flere ganger til dagen for ingen her (minst av alt meg selv) vil at jeg skal bli Psycho-Sunniva. Jeg har måtte ta hensyn, og noen kvelder har det vært angst-anfall fordi jeg er så redd for at tankene mine skal bli rare. Men jeg har takla det så godt jeg kunne, og gjort alt i min makt og fantasi for at ingenting skal gå galt denne gangen om det først går galt. Jeg har gjort alt for at system og rutiner skal være bullet-proof denne gangen, for hver gang har det vært glipper og den som har blitt mest skadeskutt er-heldigvis! Meg selv.
Men en ting vil jeg bare være krystallklar på, og det er at ikke ÉN eneste gang jeg selv har kjent at nå tar denne drittlidelsen over hjernen min over, ikke ÉN gang har jeg reagert med glede og «Tjohei, let’s go». Jeg VIL ikke bli manisk, det er skremmende og nederlag og tårer og skrekk hver gang, og jeg har gjort alt jeg skulle for å få hjelp hver jævla gang.
Og det synes jeg folk kan gi meg litt respekt for, at jeg er ærlig og at jeg varsler fra så fort jeg merker det. At jeg tar det på alvor når andre sier noe. For nå har vaktbikkjene mine tatt feil 3 ganger, og heller ti ganger for mye enn en gang for lite, men fortsatt. Jeg fortjener respekt for at jeg tar ansvar for meg selv.
Jeg fortjener respekt for at jeg er ekspert på meg selv, og at jeg kjenner alle tegnene som ingen andre kan ha kontroll på fordi de popper opp i det jævla hodet mitt.
Måten dette har forløpt på har faktisk ikke vært helt greit for meg (men jeg skrev det ned i en sang så det er jeg ferdig med) og jeg kommer ikke til å få noe «beklager, vi tok feil». Men dere tok feil, i hvert fall so far, og jeg håper nesten (nei jeg gjør ikke det, men du skjønner) jeg BLIR manisk i natt for da var det ikke for ingenting, hele dette opplegget, alt stresset jeg måtte stå i alene for å få hjelp, alt stresset jeg har følt på disse dagene og nettene, herregud, jeg er så SLITEN nå.
Så hvis jeg kommer meg gjennom denne siste natta og legen skriver meg ut i morgen, så skal jeg være mye alene fremover. Og hvis ikke det er greit for folk, så bytter jeg seriøst art. Da skal jeg være et TRE ute i ingenmannsland til jeg dør av sult og tørst.
Har forresten måtte spørre hver dag om det er greit at jeg sminker meg som jeg vil, det skal jeg IKKE spørre noen igjen på en stund. Jeg nekter å moderere den kreative åren min, da tar jeg heller en grunnløs tvangs-innleggelse! Så er dere advart. Eller jeg har advart meg selv, blir vel mer korrekt hah. Ps. Faen fått pigmentbart av sola i år også 🥸
