Dette er kanskje det vondeste innlegget jeg har skrevet her inne, og det blir vel det siste også.

Jeg har skrevet før at enkelte sikkert får meg helt i vrangstrupen av å lese noen av tekstene mine og at det er greit for meg, men når det er snakk om mine nærmeste må jeg nesten bry meg.

Jeg har aldri skrevet noe her med tanke på å drite ut noen, det har ganske enkelt vært skrivegleden og behovet for å uttrykke meg med full frihet som har drevet meg helt fra starten tilbake til 2007 når jeg trykket publiser på mitt første innlegg her.

Jeg har bedt pent om at ingen tar fra meg ordene mine. Jeg har vært tydelig på at enkelte av dere ikke vil lese her inne. Jeg har sagt fra at dette stedet på internett er mitt.

Men jeg får ikke ha det. Hvis jeg ikke kan skrive med full frihet så er det ikke noe poeng for meg lenger. Jeg har operert etter tanken om skriv for den ene personen som vil forstå deg- DEG SELV. For ingen andre i hele verden har giddet å prøve å forstå meg, og ingen andre i hele verden gidder å bare la meg være meg selv. Og nå føles det mer enn noen gang kanskje at det bare ikke finnes noen plass for meg i denne verden. Ikke uten at jeg sliper og finpusser meg selv så jeg passer inn i en perfekt form jeg aldri har forstått og ikke ønsker å passe inn i.

Faen.. Faen som det suger å alltid være den som lar alle andre gjøre hva faen de vil med livene sine men aldri få det samme tilbake.

Faen som det suger å gi opp lidenskapen sin, for skal jeg drive på videre så må jeg drive med selvsensur og moderasjon og jeg måtte vel faen spurt alle i livet mitt først før jeg la ut noe som helst. Og sånn kan jeg ikke operere.

Jeg er lei for det, jeg er lei for at jeg er meg og at jeg er annerledes og at jeg tenker og føler annerledes og jeg er så jævlig lei for at jeg ikke kan være rett for dere.

Jeg valgte vel å være tro mot meg selv først, og jeg trodde kanskje dere kunne akseptere det om dere ikke respekterer det, men det kan dere ikke og det knuser jo hjertet mitt. Jeg kan ikke late som noe annet.

Og jeg beklager at dere blir flau over meg, det knuser jo hjertet mitt det også, men det kommer dere alltid til å bli tror jeg. Jeg kommer aldri til å imponere dere eller gjøre dere stolt i livet, men skrivinga mi imponerte og gjorde meg stolt av meg selv tro det eller ei. Og det har reddet meg hele veien, uansett hva jeg har gått gjennom i livet. Ordene har alltid vært der for meg, når jeg har vært så ensom at jeg trodde jeg kom til å dø av det..

Det kan aldri bli det samme igjen tror jeg. For de blir brukt mot meg og de blir forsøkt tatt fra meg, og av kjærlighet så må jeg bare la det skje.

Og så skjønner jeg jo at denne bipolar diagnosen er noe som blir brukt mot meg også, for jeg kommer til å leve hele livet mitt med å bli overvåket og alt jeg gjør kan bli tatt som sykdomstegn, og det er vel en del av den kjipe pakka sykdommen kommer med og joda, dere mener det godt, men jeg kan aldri være meg selv 100% for det blir for mye.

Bare ikke forvent at jeg skal være glad fremover, for nå føler jeg at jeg bare kan legge meg ned og dø, og jeg håper dere forstår hvorfor.

Jeg gir opp å passe inn i denne rasen, jeg gir opp å ta opp noe som helst plass i denne verden, jeg gir opp de beste sidene av meg selv og jeg gir opp den versjonen av meg jeg elsker mest. Jeg må jo. Jeg får ikke lov.

Men jeg sletter ikke en dritt her inne før jeg eventuelt skulle føle for det selv. La meg ha denne gravplassen der jeg måtte velge mellom meg selv eller dere.

Jeg vet ikke om jeg klarer å være så mye lenger blant dere heller lenger for å være ærlig. Og da snakker jeg om hele menneskerasen som jeg aldri har passet inn i. Hva er poenget med livet når man må gi opp delene av seg selv man liker best for å få lov til å leve det?

Nå har jeg sagt mitt her. Og dere har sagt deres. Vi trenger virkelig ikke å snakke mer om det. Jeg skjønner hvor dere kommer fra, men dere forstår ikke meg. Og det hadde jeg vel ikke forventet heller. Jeg blir aldri noe annet enn det svarte fåret. Jeg blir aldri bra nok, og jeg kan aldri bli rett.

Og med det sier jeg farvel til meg selv mest av alle. For det er meg jeg ofrer her.

And goodbye, my beloved words. Goodbye, free speech.. You’ll always be the love of my life.