Jeg vil ikke spole tilbake men jeg gjør det hele tiden. Det holdt å leve gjennom det en gang, likevel spilles det av på repeat.
Alt jeg tar i fucker jeg opp. Så jeg orker ikke prøve å holde fast i noe lenger. Lar alt og alle flyte bort fra meg. Forteller meg selv: Det er bedre sånn. Det kan bare, må bare være slik.
Ubesvarte anrop og uåpnede meldinger. Unnskyld.. Jeg fikser det bare ikke. Å være noe, være noen, for noen som helst.
Ligge helt stille, stirre i taket, telle sekundene og la dem bli til timer. Inni hodet skramler og skriker tankene, hele livet passerer i revy og jeg finner bare feil med meg selv. Jeg var aldri helt som jeg burde vært, det er krystallklart for meg nå.
Jeg har så dårlig samvittighet. For at jeg aldri var helt som jeg burde ha vært, det spiser meg opp.
Mer medisiner til hjernen min, mer medisiner som ikke funker, ikke hjelper, ikke beskytter- verken mot depresjon eller mani. Men jeg er flink pike og svelger dem ned, hva annet skal man gjøre, hør på dem som enda har troa. Jeg har det ikke, det er en håpløs kamp dette her, jeg har ikke fighter igjen i meg, ikke noe lys eller varme eller håp eller tro i den fordømte sjelen min. Bare denne følelsen av en håpløshet som er større enn meg, større enn kroppen min, som fyller meg opp til det renner over og jeg bader, drukner i den.
»Slutt å be meg om ting» har jeg lyst til å skrike til hele verden, og jeg gjør det inni hodet mitt hver gang noen ber meg om noe men på utsiden sier jeg ja når jeg føler jeg absolutt må.
Og så gjør jeg de tingene uten egentlig å være tilstede, for hodet mitt skramler og bråker sånn og livet mitt passerer i revy uansett hva jeg gjør, så jeg er alltid opptatt med noe annet. Med skramlingen og bråket. Det kommer til å være slik til jeg dør, akkurat nå er jeg sikker på det.
Jeg burde ha trent. Jeg burde svare på anrop og meldinger. Jeg burde være takknemlig for det jeg faktisk har i livet. Jeg burde være glad for at manien er over og at jeg ikke er gal og innesperret på psyk lenger. Jeg burde være positiv.
Men jeg klarer det bare ikke. Det føles like umulig som å vokse ut et par vinger og lette fra bakken.
Døden virker så fin sett fra dette punktet, pappa. Så stille og fredelig og blottet fra krav og press, selvhat og selvbebreidelse, sykdom, lidelse, alt som er vondt. Det tar deg vel vekk fra alt det gode også går jeg ut fra, men akkurat nå virker det som en fair pris å betale, jeg må si det. Jeg sitter så fast i det vonde at jeg ikke registrerer det gode lenger, er jeg redd. Eller kanskje jeg bare tar det for gitt, jeg vet ikke lenger.
Skru på lyset i hodet mitt, noen.. Vær så snill, så jeg kan SE igjen.
Jeg har ikke TID til å leve i dette mørket, vips har det gått omtrent ett år og så braker det løs med en ny mani.. Jeg har så kort tid i min habituelle tilstand, det må være rom for mer enn bunnløs depresjon..
Jeg er redd for at bunnløs depresjon ER min habituelle tilstand nå.. At det er dette eller galskapen det står mellom.. To varianter av samme helvete..
Jeg er så lei av deg, Sunniva. Så lei av deg!!!
Ta deg sammen, kjerring. Du får vokse ut et par vinger og lette fra bakken, da.
Jeg vil så mye mer enn dette her, innerst inne. Den fordømte sjelen min higer etter mer som en vampyr etter blod, men hjernen min jobber mot meg og jeg vet ikke hvordan jeg får den til å spille på lag. Depresjonen sviker meg like mye som manien gjør, kanskje mer om det er mulig.
Vokse ut vinger og lette fra bakken.. Jeg får vel prøve. En gang til.
