Klarte siste natt med overvåking, så fremover er jeg bare mitt ansvar å passe på igjen. Det er jo litt skummelt, men jeg tror og håper at dette takler jeg. Veien og livet videre og framover, jeg skal, jeg vil takle det.
Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre fremover, men jeg må gjøre mer av ting som er bra for meg, og helst nada av det (og de, unnskyld meg) som ikke er det.
Jeg har alltid vært en av de som ikke passer så godt inn noe sted, og nå tenker jeg at sånne som meg (kanskje det bare er jeg som er sånn som meg, når alt kommer til alt. Det virker som alle har noen, men hva vet jeg) egentlig ikke bør være så mye oppi andre folk og helst være mest i natur og rundt dyr. Det er det som frister mest nå i hvert fall. Jeg trenger faktisk å være en misanthrope for en stund. Og nå høres jeg sikkert helt sykt arrogant ut, men jeg trenger å like meg selv og mitt eget selskap best for en periode. Kanskje resten av livet, jeg vet ikke. Jeg har vel egentlig alltid gjort det..? Rundt andre mennesker blir jeg fort usynlig, eller så er jeg for mye, og ingen blir noen gang fornøyd uansett. Det er så mye lettere å bare være alene, jeg kjeder meg aldri for det er alltid noe å tenke, skrive, tegne, lese, male, sminke, filosofere over, eller jeg har en melodi i hodet som jeg bare må få ut her og nå, ellers er den borte for alltid.
Og så takler jeg faktisk ikke så veldig godt å konversere med folk som bare vil snakke om den lille bobla si, eller at guden deres er så god, eller den dritkjedelige jobben sin, eller eksen som det ble slutt med for 5 år siden, eller bilen sin, eller alt de har gjort i rus (sorry rus er dritkjedelig og jeg gir faen i trippen din eller whatever du har fått ut av det, det interesserer meg ikke).
Så fremover gidder jeg ikke så mye av det i hvert fall.
Men jeg må gjøre noe som også får meg fremover, og jeg har fått mye gode tips av de på DPS. Må bare våge, og jeg tror jeg skal klare det. Jeg skal ikke isolere meg helt altså, men det holder fint med å si «Hei» til de i kassa på Kiwi for ei stund.
Jeg har alltid vært «for rar» for folk, og jeg har stressa livet av meg for å bli litt mindre rar så folk skal orke meg. Men jeg gidder ikke lenger, og jeg tenker at det er bra jeg holdt fast på rarheten min og alltid har vært tro mot meg selv og det jeg liker. Jeg vil faktisk bare bli enda rarere fremover, om det er mulig. Jeg gir i hvert fall en lang faen i hva andre mener om ting ved meg som de ikke burde pirke i for det angår og berører faktisk ikke dem. Og jeg går faen ikke å pirker på andre for alt de er og gjør, så da burde det jo være greit.
Men en ting har jeg skjønt, jeg klarer ikke mennesker som utnytter at andre er snille. Det spiller ingen rolle om du er sånn passe grei med meg da, jeg klarer ikke slå av rettferdighetssansen min eller drite i det moralske kompasset mitt, og ikke har jeg lyst heller. Jeg skjønner jo at jeg nå kommer til å bli dratt ned i dritten av noen, men at kjipe folk synes jeg er kjip er helt greit. Jeg har gitt nok sjanser. Og jeg har lært mye om hva jeg ønsker og ikke tolererer fra folk jeg skal omgås, og det er jo grei lærdom å ta med seg videre i livet.
Og dette med å bli syk igjen og at jeg aldri kan vite når det brister, jeg må bare tørre å leve best mulig selv om den er der, den jævla terroristen av en hjerne som plutselig sprenger seg i lufta. Må bare tørre likevel. Ingen vet hva som ligger foran, sånn sett er livet likt for oss alle. Men jeg skal prøve å rydde opp mest mulig i minefeltet, for noen ting og noen personer vil jeg IKKE ha i hodet mitt hverken som frisk eller syk.
Så må jeg bare si takk til moren min for at du har latt meg snakke, oppklare og blåse ut, og at du tok i mot meg selv om jeg har dyttet deg vekk for en periode.
Dette har vært en grei erfaring å ha, jeg ser på det litt som en brann-øvelse der jeg har hatt muligheten til å skjerpe slagplan og sikkerhetstiltak, og jeg vet nå at jeg kan klare å ta alle de rette valgene når alarmen går neste gang. Gud som jeg håper jeg klarer det. Hvis jeg kan være en ansvarlig syk, så er det greit å bli syk. Det er det vanskeligste å tilgi meg selv for, alle de gangene jeg ikke har klart det godt nok- men med denne sykdommen når man et punkt der man bare ikke har innsikt lenger, og da MÅ de som skal hjelpe gjøre det som trengs. Jeg håper jeg har skrevet nok kontrakter og kriseplaner til at det ikke glipper der noe mer.
Ellers, god helg 🌹
