I dag er det første august. Spol tilbake til denne tiden i fjor, og jeg hadde en lang periode med depresjon, suicidale tanker og endeløs skam over meg selv og alt jeg var bak meg da vi gikk inn i denne måneden i året som var. Da bestemte jeg meg for at nok var nok, én måned igjen med sommer og nå ville jeg prøve å leve. Så jeg ble med på stranda, selv om jeg hatet kroppen min. Gikk ut døra, selv om jeg hadde angst. Plukket opp restene av et liv som føltes som det hadde gått i tusen knas, en gang for mye til at jeg egentlig orket å prøve å lappe det sammen igjen, men jeg gjorde det. Lappet det sammen og hinket videre.

På høsten meldte jeg meg på kurs på Jæren Recovery College (anbefales!), jeg begynte å jobbe igjen, jeg gjorde ting som alltid har trigget angst- men noe løsnet og jeg opplevde at jeg endelig vokste på å eksponere meg for angsten, endelig går det greit å ta buss, møte opp til avtaler uten at noen følger meg, å gå på butikken er null problem, jeg føler meg endelig selvstendig og viktigst av alt FRI. Jeg har turt å bli kjent med nye mennesker, turt å utvide den snevre verdenen min, turt å stå mer på egne bein. Jeg vil mer, mye mer, men det er greit at det tar tid. Jeg prøver å tenke at det er dette som er meningen med livet for meg, og da er det greit at jeg bruker livet på dette- vokse, utvikle meg, sprenge grenser. Jeg har kanskje mer grenser enn folk flest, og da må det bare ta tid da. Jeg vet jo ikke hvor lenge jeg får ha dette livet, kanskje dør jeg i natt- men det er greit så lenge jeg kan si at jeg prøvde. Og denne perioden som har vært nå, som jeg har fått strekke ut til et helt år- så har jeg virkelig prøvd. Og det er jeg stolt over.

Juni og juli i fjor lå jeg stort sett bare under dyna og skrev. Jeg skrev selvmordsbrev som ble til en hel selvmordsbok, for jeg var sikker på at nå klarte jeg ikke stort mer. Og jeg følte et press og et behov for at familien skulle forstå tankene bak det at jeg valgte å forlate dem, at de skulle forstå at det ikke var noe de kunne ha gjort, og at jeg ganske enkelt bare var et helt håpløst tilfelle som ikke hadde andre valg igjen. Men jeg tror at en faktor som bidro til at jeg valgte å fortsette livet, var at selv om jeg skrev ut en hel notatbok, så kunne jeg fortsatt ikke vite at jeg hadde besvart alle eventuelle spørsmål de ville sitte igjen med, godt nok. Og i tillegg, så hadde jeg skrevet ned alt som var galt med meg og alt jeg hadde mislykkes i her i livet, og det var jo for så vidt sanne ting også, men jeg ville ikke dø som det mennesket der. Jeg kjente når siste ordet i boka var skrevet, at jeg ikke ønsket at livet mitt skulle stoppe der. Jeg ville prøve å bli noe mer, å klare å være noe mer, enn side opp og side ned av devaluerende, stygge formuleringer om meg selv.

Hopp frem til august 2022, og livet mitt er ikke perfekt. Jeg er ikke i nærheten av å være perfekt. Og alt har ikke gått på skinner heller, det har vært vonde hendelser, brudd med mennesker jeg var glad i, jeg har tvilt på meg selv, og måtte ta steg tilbake når jeg egentlig bare ville frem. Men det er greit. Det er noe som har klikket på plass i det kaotiske, kompliserte hodet mitt og det er vanskelig å sette fingeren på hva det er, men jeg tror at jeg gir meg selv lov til å ha selvtillit..? Jeg gir meg selv lov til å tenke positivt- om meg selv, om livet mitt, jeg er rausere med meg selv, jeg liker mye med meg selv, og jeg klarer å akseptere at for å bli et bedre menneske må jeg prøve og feile, og kanskje viktigst av alt- Jeg gir meg selv lov til å ha det bra, selv om jeg ikke kan krysse av på alle punktene jeg gjerne skulle ha oppnådd for lenge siden.

Helt ærlig så forventet jeg å havne i bunnen av depresjonshelvete så fort vi gikk inn i sommermånedene igjen. Tenkte at hjernen min bare er programmert sånn, akkurat som jeg pleier å bli manisk rundt juletider. Men jeg ble jo ikke manisk denne julen som var, og nå ble jeg ikke deprimert av sommeren heller, og det gir meg et håp jeg ikke har følt på på lange tider. At JEG kan ta kontrollen og ikke være en viljeløs slave av en psyke jeg ikke forstår hvordan fungerer. Jeg er så takknemlig for denne erfaringen, for denne gaven, ett helt år der jeg har fungert og har kunne hatt tillit til egen hjerne.. Jeg trengte dette, og jeg vet ikke hvem jeg skal rette en takk til- meg selv, familien og støtteapparatet mitt, universet, hva det enn måtte være- jeg er så takknemlig.

Jeg vet at det finnes flere der ute som opplever sommeren som en tøff tid, og jeg skulle ønske jeg kunne gi håpet mitt videre til andre som desperat trenger det nå. Bare vit at ting kan snu, vi kan snu, livet kan snu.. Jeg vet jo at livet kommer til å gi meg flere utfordringer, jeg vet at med bipolar så er det livet ut med krevende perioder, og akkurat nå så er jeg nesten litt takknemlig for det, for det har gjort disse 12 månedene til noe jeg verdsetter så høyt. Når man vet hvordan livet er når man bare ønsker seg bort fra det, så vet man også verdien av å være glad i og sette pris på det.

Derfor avslutter jeg bare dette innlegget med å si at jeg virkelig, fra bunnen av hjertet ønsker alle en fantastisk sommer.