Faen. Alle planer jeg hadde for denne dagen gikk i dass, for jeg klarer fader ikke å STÅ OPP!
Det er mye som går bra nå, bedre enn på lenge- men jeg må vel bare innse at jeg fortsatt har noen symptomer som tyder på depresjon. Vanskelig å holde en normal døgnrytme, vanskelig å komme seg opp av senga og i gang med noe, men det aller vanskeligste er å snu tankesettet jeg våkner opp med hver dag.
Når jeg åpner øynene om morgenen så er den første tanken alltid en tung og mørk en. Orker ikke, vil ikke, er ikke noe poeng, flykte tilbake til søvnen igjen. Uansett hvor mye søvn jeg får, så er jeg sliten og umotivert når jeg står opp, og jeg har en sånn ekkel, vond følelse i mageregionen av at NOE er feil- jeg vet bare ikke helt hva. Og jeg har ikke lyst til noe som helst, selv om jeg ville det kvelden før. Det er det verste, tror jeg. At jeg liksom blir så upålitelig. Kan ikke stole på meg selv. Kan ikke legge planer, verken overfor meg selv eller med andre. Å skuffe seg selv er ille, å svikte andre- det er verst. Man begynner å tvile på seg selv som menneske, jeg er ikke en du kan stole på eller regne med. Andre begynner å tvile på deg, og stiller de samme spørsmålene. Jeg skjønner det jo. Og det er vanskelig å forklare hva som er greia. Det er vanskelig å forstå seg selv, og de rundt skjønner heller ikke. Bare ta deg sammen, skjerp deg! Og jeg vil jo, vil virkelig, men klarer det ikke. De tankene jeg våkner med blir jeg ikke kvitt, klarer ikke å bytte dem ut, og etterhvert har jeg nesten fått angst for å legge meg, angst for søvnen.
Jeg skal gi meg selv litt mer tid til å ta tak i det selv, men hvis jeg ikke klarer det må jeg nesten prøve å få profesjonell hjelp. For sånn som det er nå, så risikerer jeg å sove bort denne sommeren- denne sommeren også! Og det vil jeg jo ikke. Jeg skjønner jo såpass at jeg ikke er så frisk som jeg har trodd, og det er litt kjipt. Men, det kunne vært verre. Det har vært verre.
Skal jeg fokusere på noe positivt, så gjør jeg i hvert fall NOE de fleste dagene/kveldene. Jeg klarer å snu tankene til slutt, klarer å gjennomføre ting selv om det tar tid å komme i gang, går ut døra, får med meg noe dagslys, er sosial.. Så jeg er ikke på bunn, og veien oppover er ikke uendelig. Jeg kan snu dette!
Det hjelper ikke å piske seg selv til blods i hvert fall. Depresjon er en SEIG jævel, og klørne borer seg langt inn i hjernebarken. Uansett hva andre måtte tenke og tro, så er den ikke en enkel fiende å bekjempe. Når den har trengt seg inn i hodet ditt og tatt kontroll over tankene dine, blitt diktator inni der og overkjører deg fullstendig.. Baaaaaaah!!!
Føler meg dum, føler jeg velger dette selv- men sånn er det jo ikke. Det er sykdom. En usynlig sykdom, men sykdom like fullt.
Ikke lett å forstå det selv en gang 🥹
Sommer er høydepunktet for mange, den beste og lykkeligste tida av året- men sånn er det ikke for alle og om du som leser dette er i samme båt så sender jeg deg en stor styrkeklem ❤️ We can do this.. Hang in there 🤗 du er ikke alene, «Vi er mange som har det sånn» som Jokke synger i Her kommer vinteren.. Måtte alle få en fin sommer, både de det kommer naturlig for og de som må kjempe for det.. 🌹