Jeg har prøvd hele livet å bli rett.

 

Jeg har prøvd å forstå alt som er feil med meg.

 

Jeg har jobba og jobba og jobba med meg selv, tatt selvkritikk, svelget unna andres dritt, ta alle andre for hele kompliserte pakka de kommer i. Jeg har tøyd meg så ryggraden omtrent knakk for å forstå alle andre, men å forstå meg selv- når ingen andre kan eller vil- herregud, det har vært mission impossible. Jeg har samlet opp på diagnoser, ramset opp feil i terapien, tatt tak i alt og likevel kan jeg grine fordi jeg FORTSATT er feil, for feil for de rundt meg.

 

Jeg har sagt unnskyld. Unnskyld for det jeg sa, unnskyld for det jeg gjorde, unnskyld for det jeg har følt, unnskyld for at jeg ble født, for at jeg var en vanskelig baby, unge, tenåring, voksen. Hele livet mitt, unnskyld unnskyld unnskyld!

 

Alltid sett innover, alltid sett det når jeg har vært vanskelig, men faen heller. Det er noe vanskelig med oss alle, alle oss uperfekte mennesker, vi har noe i oss alle sammen som kan gjøre oss vanskelig for andre. Det er menneskelig!

 

Jeg har tålt det, jeg har tolerert det, jeg har elsket og likt folk likevel, og hver gang ett menneske har veid meg og funnet ut at jeg er verdiløs så har det gjort vondt, men jeg har skjønt det og jeg har latt dem forlate meg, og ønsket dem det beste i livet videre.

 

Ett av få komplimenter jeg har fått i livet er at jeg er flink til å se folk. Og jeg ER flink til å se folk, jeg er flink til å gi kjærlighet, jeg er åpen og raus, jeg er tålmodig, jeg aksepterer og tåler mye. Og jeg skjønner nå at egentlig så er jeg ikke så vanskelig å forstå, for jeg er rett fram og faker ikke, har ikke maske eller tviholder på en plettfri fasade, jeg sier ting som de er, slipper ut det jeg føler når jeg føler det, snakker ut om ting, ordner opp, er ærlig og redelig. Men å være sånn, passer ikke nødvendigvis for alle. For noen er det å foretrekke at du er akkurat sånn som dem, ellers får de deg helt i halsen. Jeg ser det jo, siden jeg faktisk gidder å ta meg bryet med å se folk. Ser rett igjennom mange ganger, faktisk.

 

Men helt ærlig, nå er jeg FERDIG med å se folk, gi av meg selv, være åpen, tåle all dritt folk synes jeg fortjener å få slengt i trynet. Jeg er FERDIG med å høre på andre, ta selvkritikk for at jeg puster, tilgi og prøve å forstå hvorfor folk oppfører seg som drittsekker, jeg er FERDIG.

 

JEG KLARER BARE IKKE MER.

 

Folk takler meg ikke, og jeg forstår det. Jeg har alltid forstått det. Og jeg har prøvd, virkelig, å knekke koden- men nå kjenner jeg at jeg ikke vil mer. Hvis jeg forandrer meg så jeg passer inn i andres mal, hvis jeg blir 100% sånn som andre vil ha meg, så klarer ikke JEG å tåle meg selv lenger. Å bli til en engel er et helt urimelig krav, å være alle andres dørmatte er et helt urimelig krav, å ikke få lov til å reagere, ikke få lov til å føle, ikke få lov til å sette grenser, si ifra, stå opp for seg selv, ikke få lov til å være «vanskelig» (som oftest betyr det å få lov til å bli sint/lei seg/ha noen sterke følelser) er å kneble et annet menneske. Det er å nekte et annet menneske å være et ekte menneske! For hadde jeg klart de greiene der, så hadde jeg jo måtte være en jævla maskin.

 

Jeg skylder ikke på noen at jeg er et vanskelig menneske, men det at ingen har klart å tåle meg, at ingen har orka å sett meg, at ingen har tolerert meg som jeg er, har faktisk gjort meg relasjonsskadet.

 

Og fremover må jeg ta valget om jeg vil fikse opp i det, fikse opp i DET OGSÅ som er feil med meg, eller om jeg bare skal drite en lang faen i det og bare leve resten av livet med å forholde meg kun til meg selv, dyr og naturen.

 

Jeg vet ikke om jeg vil ta del i menneskerasen lenger, vi er så stygge med hverandre, stygge med planeten, det er så mye vi gjør som er helt på trynet, og ikke bare KAN jeg ikke bli «sånn som jeg burde være», jeg VIL ikke heller. Jeg vil ikke være sånn som «alle de andre». Jeg vet ikke hva som gjør dere lykkelige når dere har hus og hytter og unger og partnere og jobber og lappen og biler (faen jeg hater biler) og reiser utenlands på ferie flere ganger i året, men dere blir jo ikke mer lykkelige for dere vil alltid ha noe mer, noe nytt?? Jeg vet bare at ingenting av det der frister meg. Å springe rundt på den jævla tredemøllla og ha det travelt 24/7, og ha den plettfrie fasaden, og være så flink og perfekt hele tiden, herregud jeg klarer det bare ikke og ikke vil jeg heller.

 

Jeg har hatet det ville dyret som slipper løs hver gang jeg er manisk, men nå skjønner jeg at jeg ER et vilt dyr i bunn og grunn, mye mer enn jeg er hun overhøflige, overbærende, «unnskyld for at jeg puster» engelen alle vil ha meg som. Fuck hun der, hun tar jeg livet av. Sånne mennesker fortjener ingen å måtte være, sånne mennesker fortjener faktisk ikke folk å ha rundt seg heller!

 

Vi må ha grenser for oss selv, vi må kunne si ifra når vi blir tråkka på, vi MÅ av og til bite tilbake for noen mennesker forstår ikke annet!

 

Ingen trenger å synes synd på meg, ingen trenger å tenke «stakkars, hun har ingen igjen» for det er faktisk en lettelse å si det som det egentlig alltid har FØLTES: Jeg har bare meg selv. JEG HAR MEG SELV og jeg TÅLER meg selv. Og jeg har skjønt det nå, at mange gjør jo faktisk ikke det engang, tåle seg selv altså, og alt de er på godt og vondt.

 

Med det legger jeg ut et siste vers:

 

Kunne spytta ut alt i trynet ditt

Hadde det vært mulig hadde eg donert bort livet mitt

Eg har tviholdt på det eg holdt kjært, men nå gjer eg slipp

Vett ikkje koffor eg e her, det må ha vært ein glipp

Bak ryggen min sitte tungene lause

Men nå e siste ord sagt, nå må alle forbli tause

Du skylde meg ingenting, eg skylde deg ingenting

Skreiv ein siste sang, nå e me kvitt

Og eg tar det fulle og heile ansvaret for kem eg har blitt

Signere det bare med ‘misfosteret ditt’