Jeg er hjemme etter påskeferie i Finnmark.

Finnmark, som var pappas Finnmark. Finnmark som var som hjem for meg. Finnmark, som nå er stedet han ligger begravet. Samme sted en del av meg ligger begravet. Stedet jeg fortsatt elsker. Men det er ikke sånn som det en gang var.

Annonsørinnhold

Festklar?Dette er sesongens lekreste kjoler

Det kan fortsatt gjøre jævlig vondt å komme hit. Det kan slå pusten ut av meg, og jeg lærer aldri å bli forberedt på det. Tenker at påske i Finnmark er jo det ultimate, så bra det får blitt, herregud så gøy det kommer til å bli.

Men så kommer jeg hit, og så slår det meg. Det er ikke sånn det en gang var. Vi har mistet noen, og det merkes at de ikke er her lenger. Tante Else med sitt gode humør og smittende latter. Onkel Svein som alltid sa noe som fikk hele rommet til å le. Og far, verdens beste far som til dags dato er den eneste jeg har møtt som følte like intenst som meg, som kunne gråte både gjensyns-tårer og avskjeds-tårer og jeg vet ikke hvorfor men det er den mest forståelige måten noen noen gang har sagt «Jeg er glad i deg» på. Det er lett å gi en klem halvveis og halvhjerta, men tårer, tårer har en pris. Tårer koster noe.

Herregud, far. Så mye jeg mistet når jeg mistet deg. Så mye en enkelt person kan bety. Så mye som kan dø, sammen med étt menneske.

Jeg gikk inn i en dyp depresjon den gangen, 16 år gammel, det var så vondt at jeg ikke forstår at jeg fysisk holdt det ut, og man skulle tro at jeg hadde sørget ferdig. Jeg blir 35 i år, til neste år er det 20 år siden, og likevel har jeg stått under stjernehimmelen denne påska mens vinden blåser tårene mine bort. Hikstet og hulket mens jeg har vært livredd for å bli oppdaga, for det har føltes så upassende når alle andre sitter inne og ler og mimrer og har det hyggelig, mens jeg må gå ut og grine krampaktig fordi det for meg- fortsatt- gjør vondt, så forbanna vondt.

Og jeg lurer på hva som er galt med meg, hvorfor jeg er så annerledes, hvorfor jeg føler så sterkt, hvorfor jeg aldri helt kommer over det.

Skyldfølelsen, jeg klarer aldri helt å slippe den. At jeg sviktet mennesket jeg har elsket høyest, at jeg sa de stygge ordene siste gangen vi så hverandre, at jeg ble sint når jeg egentlig bare var lei meg og fortvilet, at jeg ikke ble med søsknene mine siste gangen de var her, på den samme hytta jeg har vært nå. At jeg ikke klarte det, at jeg ikke klarte å forhindre at han døde, at jeg ikke klarte å hjelpe ham med den forferdelige sykdommen som skremte og forvirret meg som barn Jeg klarte ikke alt det, og på toppen av alt har jeg fått den jævla sykdommen selv. Og den skremmer og forvirrer meg om mulig enda mer nå, og jeg er glad du ikke må se det far, for jeg er ti ganger et verre mani-monster enn du noen gang var. Og nå som jeg har vært manisk mange ganger selv kan jeg bare si at det finnes ikke morsomt å være i denne tilstanden, det er jævlig og frustrerende og det føles som å være besatt, og når du kommer ut av det føles det som å ha blitt voldtatt av din egen jævla hjerne.

Folk kan le av de maniske utbruddene våre, det kan sikkert være morsomt å være vitne til, men jeg har aldri synes at det var noe morsomt med at faren min ble angrepet av en for meg helt uforståelig og skremmende sykdom som fikk en person til å bli helt annerledes, gjøre dumme, potensielt farlige ting, psykiatrien som virket som den ikke skjønte det den heller, «hjelpen» han fikk som var overmedisinering til det punktet at det ikke gikk an å skjønne hva han prøvde å si en gang.

Men det verste var alt det stjal fra ham: Jobben, ekteskapet, og etterhvert oss. Barna hans. Det viktigste i livet hans. Han ble syk hver gang vi kom på besøk, det bikket ham ut i mani hver gang, og jeg som trodde jeg kunne takle alt når det kom til faren min, men det takla jeg ikke. At han ikke skulle få tåle oss en gang. Det ble så vondt at jeg ikke klarte mer. Jeg klarte ikke mer av det siste året han levde, og hadde jeg bare visst det, FAEN som jeg skulle ønske jeg hadde visst det, at det ikke kom noen sommer med pappa etter den siste påska, at det aldri ble noen «neste gang», at det ikke var mer tid.

Jeg klarer ikke slutte å hate meg selv for den feilen der. Av alt det gale jeg har gjort her i livet, det feiltrinnet kan jeg aldri gjøre opp for. Og det kommer aldri til å slutte å skjære opp det jævla hjertet mitt.

Og alt jeg har mistet selv av denne lidelsen, alle venner, familiemedlemmer som tar avstand, utdanning som ikke lar seg gjøre, fremtiden som smuldrer opp, jeg fortjener det. Jeg fortjener det, jeg fortjener det, og likevel gjør det ikke skammen og skyldfølelsen bedre. Alle måter som jeg har straffet meg selv på, det hjelper ikke. Jeg sviktet deg, jeg sviktet deg selv om du var umistelig for meg, den viktigste personen i min verden, den jeg har vært aller mest glad i, den som har vært mest raus mot meg og tolerert hele det kaotiske mennesket som jeg er, den vanskelige ungen som jeg var, den som ingen andre klarte å like en gang.

Nå vrenger jeg sjela mi her, og det høres kanskje ut som om påska har vært dritkjip. Det har den ikke, det har vært koselig og fint også, men denne bloggen er først og fremst terapi-rommet mitt der jeg kan skrive ned alt det jeg ikke kan si høyt. Familien i nord vil alltid stå mitt hjerte nærmest, de er en fantastisk gjeng og vi har blitt helt bortskjemte her på god mat og godt samvær. Men jeg har ikke klart å prestere godt nok sosialt, og det er jeg klar over. Jeg vet at jeg føler ting for intenst til tider, og at det kan gjøre andre ukomfortable. Jeg har prøvd å holde meg litt for meg selv og ikke gjøre noe som kan ødelegge stemningen for de andre, men det kan jo bli feil det også. Jeg vet liksom aldri hva som er rett å gjøre, og noen ganger er det eneste alternativet jeg klarer å klekke ut å trekke meg tilbake og holde meg for meg selv. Jeg klarer vel fortsatt ikke helt å håndtere de mest intense følelsene mine selv engang.

Jeg skriver vel dette mest fordi jeg har behov for å forstå hva jeg selv har følt og føler. Forklare meg selv- til meg selv.

Kanskje hvis jeg blir god nok på det, så kan sårene i det minste bli litt mindre infiserte. Kanskje jeg kan slutte å tenke at jeg er en mislykka idiot når jeg ikke klarer å være så sosialt kompetent som jeg skulle ønske. Kanskje, kanskje ikke.

Jeg vet ikke. Som vanlig.

Jeg vet bare at jeg måtte få det ut på et vis. Det blir så fullt inni meg, til tider. Det blir så mye å bære.

Og likevel klarer jeg ikke å gi slipp.