Neida, så dramatisk er det vel ikke.. Men jeg har hatt en felles legetime med mine nærmeste pårørende, der vi har diskutert litt hva som gikk skeis rundt forrige innleggelse (der gikk det meste skeis..) og hva som kan gjøres annerledes neste gang manien tar over hodet mitt.

Kjenner bare på en følelse av at jeg sloss mot et beist som er så jævlig mye større enn meg, og er frustrert fordi hjelpeapparatet rundt bare ikke fungerer godt nok. Sist gang var jeg innom 4 leger og hadde et kortere opphold på DPS i forkant av tvangsinnleggelsen på selve psyk, og likevel fikk vi ikke bremset ting fort nok og jeg fikk ikke hjelpen jeg trengte tidsnok. Det skjedde masse dumme greier som kunne vært unngått, sparepengene mine er borte, og det kjipeste er vel at jeg prøvde å få hjelp selv, flere ganger før manien slo til full force og blåste bort alt av sykdomsinnsikt.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg vil bare håndtere denne drittlidelsen som best jeg kan selv, vil bare at mine pårørende og nærmeste skal ha minst mulig stress og påkjenning av dette loddet mitt i livet, jeg vil bare takle det som best jeg kan og jeg skulle ønske jeg kunne ta på meg alt ansvaret selv. At dere slapp å ha noe med denne dritten å gjøre..

Faen altså. Faen, faen- det er så kjipt. Og det er så kjipt at det kommer til å skje igjen 😔 Og igjen og igjen.. Faen!!

Og nå er det vanskelig å ikke tenke det, gitt.. Tenke BARE SKYT MEG i det FORBASKA hodet mitt..

Ugh. Jeg har det jo egentlig veldig bra om dagen, men den jævla forbannelsen min henger jo over alt som en mørk skygge fra helvete, den satans terroristen som bor i min egen hjerne og som kan sprenge seg selv når som helst. Ta fra meg alt jeg rekker å bygge opp i de friske periodene mine.. Knuse alt som er vakkert i livet, faen at det er så skjørt..

Har lyst til å gråte litt nå, men tårene mine sitter så dypt når det kommer til å gråte dem for min egen del.

Det er jo viktig, dette møtet vi har hatt i dag og det er lov å håpe at det vil utgjøre en forskjell. Men etter 11 år i psykiatrien har jeg ikke så store forventninger. Ingenting i livet funker jo sånn helt perfekt, psykiatrien er fortsatt veldig ung, og det er veldig mye som kan bli bedre. Det viktigste for meg er vel at mine pårørende blir HØRT når de prøver å si fra om ting. Neste gang må de bli det, ellers vet jeg ikke om jeg orker å stå i dette her så mye lenger. Ta vare på de pårørende!

Må vel prøve å runde av dette innlegget på litt mer positivt vis. Jeg har det bra altså, det bare trigger mye følelser det vi har snakket om i dag. Trigger endel bekymringer jeg sliter med å ikke gå for mye inn i også. Bare vit at jeg prøver så jævlig hardt å håndtere denne sykdommen som best jeg kan. Men jeg er dessverre ikke perfekt jeg heller.. Og jeg kommer aldri til å klare det helt sånn perfekt (faen!).

Positivt, kjerring!! I dag har jeg bare en treningsøkt igjen på agendaen, det er alltid digg. Denne uka har jeg ikke de store planene, skal bare være sosial, mye fysisk aktiv, prøve å snu døgnrytmen litt mer A4 (så viktig på denne tiden av året spesielt, når vi har så lite dagslys) OG jeg skal få ryddet ferdig hobbithula mi så jeg faktisk orker å bo der igjen.. Har kræsjet hos mamma mer eller mindre siden jeg ble skrevet ut fra DPS i oktober, og her har jeg blitt så grundig bortskjemt at jeg har mine seriøse tvil om jeg egentlig fungerer som en voksen lenger 😅 Kommer til å RASE ned i vekt når jeg går tilbake til min egen matlaging hvert fall!

Ønsker en god uke!

Faen som kvisene blomstrer i det 38 år gamle trynet mitt forresten, what to do?? En avansert hudpleierutine funker hvert fall IKKE på min hud, herregud som det herjer opp ting for meg.. Nå gir jeg bort alt jeg har!