I dag har jeg kjent på angsten og usikkerheten og tomheten igjen, selv om det har vært en fin dag med sol og varmt vær- en forsmak på sommeren, men sommeren har alltid vært vanskelig for meg. Jeg håper det bare er fordi jeg har sovet dårlig, please bare la det være derfor, orker ikke en til sommer der jeg bare synker dypere og dypere ned til det ikke går an å synke dypere, og livet blir så smertefullt at det knapt er til å holde ut. Jeg vil våkne i morgen, og at den knuten som er i magen nå har løst seg opp og blitt borte i løpet av natten. Det går så fort, når det først går nedover. Jeg trenger så jævlig å erfare at jeg klarer å bremse før jeg har kræsjet i bunnen av dypet.
Dette livet, denne stramme linen jeg hele tiden balanserer på. Ikke for langt ned, ikke for høyt opp. Hvor er den egentlig, denne habituelle tilstanden min som jeg trenger så desperat at skal vare så lenge at jeg kan si at jeg vet i hvert fall hvem jeg er når jeg er frisk.
Hele livet har jeg egentlig bare følt at jeg driver rundt på et endeløst hav, og jeg vet at du tror det er lett for meg å slippe taket, men det eneste jeg egentlig vil er å klamre meg fast. Det eneste jeg vil er å holde fast i noe, i noen.
Jeg kunne så lett ha gitt faen i prinsipper, i grenser, i det jeg tror på, drite i rett og galt, men jeg har kjempet så hardt for det, folk har alltid prøvd å fortelle meg at jeg ikke har rett på det, at jeg ikke har rett på følelsene mine, at tankene mine er feil, at jeg tar feil. Og noen ganger må jeg bare gi slipp, det nytter ikke alltid å stå opp for det man tror på, man får ikke alltid ha grensene sine, og etter at jeg mistet vettet så har jeg måtte gi slipp på min versjon av sannheten. Gitt slipp på deler av historien min. Noen ganger må jeg gi opp rettighetene mine, jeg må gi opp den eneste jeg trodde jeg kunne stole på- meg selv. Jeg kan ikke forklare hvor vanskelig og skummelt det er.. Å ikke ha seg selv engang.
Og derfor betyr det så mye for meg, det som er igjen av meg som jeg fortsatt våger å stole på. Det av meg jeg fortsatt klarer å tro på. Jeg må høre når alt inni meg skriker at dette er feil.
Men jeg skulle ønske jeg kunne la være. For det er bare deg å holde fast på nå. I hele denne jævla endeløse sjøen jeg drukner i hver bidige dag, så er det bare du som er nær nok.
Herregud, jeg er så lei av å synke mot bunnen alene. Jeg er så lei av å være en håpløs idiot alene. Det hjelper å være to håpløse idioter som synker sammen. Man drukner av en eller annen grunn litt mer skånsomt da.
Jeg vil egentlig ikke drukne. Alene eller sammen med noen. Men saltvannet svir i øynene og jeg ser faen ikke noe land å svømme mot. Det er ingenting i horisonten min. Jeg tror ikke du ser noe i din heller. Gjør du?
Det var ingenting der når jeg var barn heller. Det skremmer meg sånn. At det aldri har vært noe å svømme mot. Noe som skriker trygghet, stabilitet, luft du faktisk kan puste i. Et liv som ikke kveler deg. Et liv du ikke blir gal av. Et liv som har vært verdt alle disse seige årene der jeg bare drev rundt eller ble dratt mot bunnen.
Det fine med å ligge på bunnen er at du kan tro på at det snart vil være over. Men i det siste har jeg skjønt hvor fort tiden har gått selv om den føles så pinefullt langsom. Jeg har skjønt at det er snart over, uansett om jeg bare blir på bunnen med krabbene, eller om jeg svømmer opp til overflaten. Vi får ikke så mye tid, når alt kommer til alt. Og jeg som har prøvd å dø såpass vellykket, vet jo at det ikke er noe mer når hjernen går i svart. Det er dette ene livet.
Jeg vil så veldig at det skal ha betydd noe. At jeg ikke bare var en destruktiv parasitt mens jeg var her. At jeg gjorde noe, hva som helst, som var rett.
Så jeg må fortsette. Selv om jeg ikke kan se det ennå, hvor jeg skal. Selv om jeg er livredd for at jeg aldri skal finne det, hva eller hvor det nå måtte være. Selv om jeg tviler på at det finnes til tider. Jeg må fortsette.
Og jeg må være modig nok til å ikke lenke meg til noen, kun fordi jeg ikke vil drukne alene.
Beklager.