Det føles som om alt er over, alt er kjørt, alt har gått i vranglås. Inni meg og utenpå, alt har gått i tusen knas.

En leilighet stappfull av dritt jeg ikke trenger, ikke ønsker meg- ting kjøpt i mani. Bare tull alt sammen. Alt er bare kaos.

Kaos inni hodet mitt, kaos rundt meg.

Jeg kunne gitt alt for å være noen andre, hvem som helst, om bare for en dag.

Jeg skulle ønske det var noe annet jeg led av en hissig bipolar lidelse, noe jeg kunne hatt empati og forståelse med i det minste.

Du hadde ikke dømt noen andre så hardt, Sunniva. Du hadde ikke vært så nådeløs mot noen andre.

Men jeg er det, jeg er nådeløs og hudfletter meg selv hvert våkne sekund. Hvordan kunne jeg være så DUM, forført av min egen galskap, lure meg selv opp i dette her..? Bruke så mye penger, si og gjøre så mye idiotisk, hvordan KUNNE jeg..?

Det var ikke deg, sier de som har peiling. Det var sykdommen din. Men det VAR jo meg.. Jeg var der jo hele tiden, jeg burde ha tatt kontrollen tilbake, burde bremset, og det er så jævlig fortvilende at man bare ikke KAN. Man klarer ikke ta kontrollen og man klarer ikke å bremse før man har kræsja solid i veggen.

Og for et kræsj det har blitt. Jeg føler meg helt sønderknust. Det føles som om livet og meg selv aldri kommer til å komme til hektene igjen. Det føles som jeg har raknet i sømmene og alle innvollene mine har tytt ut, det føles som om jeg har blitt overkjørt av et godstog, som om jeg har ramlet ned fra Bybrua og grust ned i asfalten.

Jeg er sint, jeg er så helsikes forbanna på meg selv!! Jeg vil rive opp sømmene mine så innvollene tyter ut, kaste meg foran et godstog, hoppe ned fra Bybrua.

Men jeg tør ikke, og det gjør meg bare sintere på meg selv.

Jeg er stygg som faen i disse dager, speilbildet håner meg, «Se så sliten og gammal og feit du har blitt» skriker det og jeg kan ikke annet enn å si meg enig.

Det gjør meg sint på meg selv, det også. At ungdommen har gått tapt uten at jeg ble noe, ble noen. At jeg ikke har noe å lene meg på når utseendet har takket for seg. Jeg visste jo at det kom til å skje.

Og jeg prøvde virkelig, å bli noe, bli noen.

Men kanskje ikke hardt nok.

Stripper shoes og bodysuits i imitert skinn, pil og bue og plastsverd, maniske meg vet virkelig å få valuta for pengene. Fortell meg hva jeg tenkte, fortell meg hva jeg skal gjøre med dritten nå.. Kaos, bare kaos.

Jeg vil skyte meg selv i hodet med ei pil og svelge et plastsverd eller to. Jeg er. SÅ. Forbanna på meg selv!

Kaos, bare kaos. Orker ikke forholde meg til denne virkeligheten. Lukker øya og forsvinner for en stakket stund.

Ikke la det bli morgen.