Alt føles låst og jævlig. Kroppen er treig, hodet er seigt. Jeg subber rundt som en gammel gubbe. Sosialisering er en pain in the ASS- jeg kommer ikke på NOE å si til noen. Tankene snegler seg gjennom hodet mitt, og jeg husker ikke sist jeg tenkte noe positivt. Alt jeg husker er at jeg har tenkt mye RART. Rare tanker i en rasende fart, før det plutselig ble bom stille.
»Tenker du på å dø» spør favorittsykepleieren min, og nei- så langt har jeg ikke tenkt det. Men jeg greier ikke tenke så mye i håpets kraft heller, og jeg klarer ikke gjennomføre noe som helst skikkelig. Har vært hjemme noen dager på perm, og da har jeg bare.. Stirret inn i veggen eller sovet. Jeg vet ikke hva jeg skal ta meg til, vet ikke hvordan jeg skal få gjort noe, jeg er bare.. Tom. Hul..
Jeg skammer meg, jeg gjør det. Over alt det dumme jeg gjør og sier i en manisk fase, men jeg skammer meg også over å være sånn her. Robotisk og treig, dum og fraværende. At jeg synes ALT er tiltak, og at jeg helst skulle sovet meg inn i komatøs tilstand.
Jeg ser ikke noe lys i enden av denne tunnelen, men jeg VET jo at det kan være det. Jeg er bare lei av denne berg-og-dalbanen som er livet mitt, lei av de krappe svingene og helsikes loopene, jeg vil bare ha rett fram straka vegen i noen år, takk. Herregud så heldige dere er, de av dere som kan leve sånn. Som kan stole på de forbannades hjernene deres. Jeg misunner dere.
Det er ikke gøy å være manisk for meg hvert fall. Det er bare masse rare tanker og en helt sinnsyk rastløshet, og jeg får ikke utrettet noe positivt i den tilstanden der.
Men nå er det over, for denne gang. Det er jo positivt, selv om jeg føler meg som shit.
Snart skrives jeg ut, forhåpningsfullt. Etterhvert må det trappes ned på medisiner, jeg skal hjem for godt, jeg kan begynne å trene igjen, kanskje jeg får jobb etterhvert, ting kan løsne og livet kan begynne og gli, ikke bare rykke og halte.
Jeg har klart 36 år av dette trøblete livet. Det er ikke dårlig, bare det når jeg tenker meg om.
Det MÅ være noe godt der fremme. Jeg tenker på det gode jeg har i livet, alt jeg er takknemlig for. Det er jo en del! Det kan komme mer. Livet stormer for alle til tider, og kanskje ingen har det rett fram i årevis, når alt kommer til alt.. Kanskje det ikke er noe mål i seg selv heller, men heller å stå i stormene uten å føle at man drukner.
Hvis jeg klarer meg gjennom dette uten å få en stor nedtur med suicidale tanker og hele pakka, tror jeg nesten jeg må ta det som en seier. Jeg må ikke undervurdere hvor bra det faktisk er å IKKE ønske å dø etter en sånn periode som jeg har hatt nå.
Kanskje det får være godt nok. For nå..
Hei!
Håper det i det minste er litt bedre i dag..
Selv om jeg aldri har opplevd den bipolare svingningen fra den ene ytterligheten til den andre, så trenger en jo ikke akkurat noen ekspertise for å skjønne at det må være både jævlig slitsomt og forbannet frustrerende..
Enkeltvis, kan jeg forsåvidt relatere til depresjon. – Iallefall til en viss grad, da jeg har vært i gjennom en depressiv periode. Jeg tenker vel også som så at det antagelig er nettopp denne erfaringen med depresjon (liksom det også er dit jeg heller de gangene det ikke er på topp mentalt) som nærmest umuliggjør det å kunne sette seg inn i det negative ved motsatt ytterlighet; Altså det maniske.
Interlektet skjønner jo at dette ikke er noe bedre enn deprimert, men når det er så hinsides det mentale tralet en har erfart, går det ikke å leve seg inn i annet enn angsten til de som f.eks svir av store pengesummer eller på annet vis ender med å ødelegge for seg selv grunnet manglende impulskontroll. Men at selve opplevelsen, der og da, også er negativ, er det umulig å sette seg inn i, for det er jo nettopp det å kunne kjenne på følelsen av euforisk som jeg liksom ikke oppnår, så..
I det hele tatt er vi nok mange som har mye å lære om det å være bipolar, så at du deler tankene og følelsene som kommer i disse periodene er et viktig bidrag til samfunnet. <333
Takk kjære deg ❤️ Nei, det er en mystisk sykdom gitt! Skjønner meg ikke på den selv for å være ærlig 😅🫣