Jeg har ikke så mye å komme med i disse dager.

Annet enn å tømme meg for destruktive tanker, da.

Men de siste dagene har jeg hatt det ok, til å stå midt oppi en heftig depresjon.

Jeg har endelig klart å være skikkelig tilstede sammen med tantebarna mine igjen, that is a big win.

Jeg må lære meg å sette pris på alle seire jeg kan få.

Ikke være kravstor.

Ikke forvente mirakler.

Bare.. Ta dag for dag og prøve å gjøre små valg som kan utgjøre stor forskjell.

Det er også en seier å klare å være litt rausere med meg selv.

Ikke grave meg ned i dypet hele tiden, ikke kritisere meg selv sønder og sammen.

Men jeg ønsker jo at jeg kunne bli en bedre person, jeg gjør det.

At jeg kunne kvitte meg med alle de dårlige egenskapene mine og sette inn noen forbedrede istedenfor.

Jeg ønsker så inderlig det.

Det skal jo være mulig også. Hva er livet til for, om det ikke også er for å vokse og forbedre seg selv.

Det er bare så innmari vanskelig for meg, det føles så håpløst.

Så mange sperrer i hodet som hindrer veien dit.

Det er de sperrene som må bort, jeg vet jo det. Det er der jeg må jobbe med meg selv hvis jeg vil starte et sted.

Men.. Jeg er redd. Jeg er faen meg redd for alt noen ganger. Jeg er redd for å fucke opp, jeg er redd for å få bekreftet at joda, jeg er faktisk håpløs, jeg er redd for å mislykkes. Jeg er redd for å PRØVE.

Awareness is the first step, er det ikke det de sier.

Og deretter kommer handling.

Men akkurat nå er det depresjonen jeg slåss mot. Den som krever alle kreftene mine. Der er jeg nå.

Å akseptere at alt er tiltak, akseptere at man ikke har lyst til noe, men gjøre noe likevel. Du trenger ikke gjøre ALT, men noen ting må jeg bare å gjøre.

Jeg skal fullføre røykesluttkurset, selv om jeg ikke har klart å slutte. Jeg skal gå i behandling for å få hjelp mot depresjon (et privilegium , jeg vet. Tusen takk til Martemin som slåss for at jeg skulle få mulighet til dette). Jeg skal trene jevnlig, Jeg skal jobbe med døgnrytmen. Jeg skal være mer tilstede når jeg er med folk jeg bryr meg om. Jeg skal prøve å gjøre noe hver dag, samme hva det er. Ta den dusjen, gå ut døra..

Må bare akseptere at det er tungt. At ting ikke føles like lystbetont lenger. At jeg ikke liker trynet jeg ser i speilet eller kroppen jeg kler på.

At å ha det litt bedre når du har hatt det som verst, er faen så verdifullt i seg selv.

Der er jeg nå. That´s life.

Akkurat nå..