Jeg er så sint på meg selv.
Det ulmer og spraker i hele kroppen, brøler i hodet, kveler meg innenfra.
Jeg spretter opp og tenker at jeg må gjøre noe produktivt med sinnet mitt, men ender bare opp med å gå en runde i alt kaoset mitt, bli helt overveldet av alt sammen og går ut for å røyke meg kvalm før jeg finner veien tilbake til senga igjen. Og sånn går timene, seigt og alt for fort på samme tid.
Hvorfor må jeg bli sjuk i hodet med jevne mellomrom og la alt det gode jeg har bygget opp rakne i sømmene, hvorfor brenner jeg opp pengene mine på GIFT når jeg vet så mye bedre, hvorfor er jeg så passiv og skakkjørt og paralysert??
Kropp og psyke har vært gjennom en heftig krise de siste månedene, jeg har blitt pumpa full av kraftige medisiner, jeg har blitt institusjonalisert, det tar tid å komme seg ovenpå igjen.
Kanskje jeg må gi meg selv den tiden.
Men argh, alt jeg ikke mestrer gnager på sjelen min. At jeg ikke spretter ut av senga på morgenen med solskinn strålende ut fra øya, at jeg ikke klarer å overholde løftene jeg gir meg selv, utføre planene jeg legger.
At jeg bare legger meg under den jævla dyna og ligger der og bader i stress-svette fordi jeg vet hvor krevende verden der ute er, alt som venter på meg, alle plikter og krav og stress og mas.
Og så blir du skuffa og lei deg for at jeg er sånn, men hva skal jeg si.. Skjønner du hva jeg går gjennom hver gang dette skjer med meg, hver gang sykdommen kommer for å voldta meg, skjønner du det egentlig..?
Hvor knekt og knust og redusert jeg er etterpå? Hvor lite krefter og energi som er igjen? Skjønner du det? Hvor mye det kreves å bare holde hodet bittelitt over vannet av gangen så jeg ikke drukner, skjønner du det?
Og jeg blir skuffet og lei meg jeg også, av at du ikke skjønner det.
Men må bare bite det i meg, snill pike-syndrom eller hva faen det er.
Elektrosjokk, kanskje jeg burde prøve elektrosjokk. Kanskje det er det som skal til for å vekke meg opp igjen.
Og så er det noen som får hukommelsestap av det, og akkurat nå hadde det vært en velsignelse.
De jævla minnene mine som plager og gnager og gjør meg sjuk igjen gang på gang, og som ingen, minst av alt legen min tar seriøst.
Og jeg vil sove meg bort fra alt, ingen drømmer, bare mørke og stillhet, til evig tid. Det er så drit å måtte våkne igjen, til alt som hjemsøker meg. Jeg kommer aldri til å bli fri igjen, fra noe som helst.
Er det fint å bare være død, pappa? Og bare ha den stillheten og mørke til evig tid? Jeg tolker stillheten din som et ja, jeg. Jeg tror det er fint der du er nå. Der ingenting vondt kan nå deg lenger.
Du hadde blitt knust, hadde du sett hvor skjebnen fører meg, hva den drar meg gjennom. Jeg er glad du i det minste slipper å se det. At du slipper å bli knust av meg.
Jeg knuser meg selv, pappa. I tusen små knas, som jeg aldri kommer til å klare å lime sammen igjen.
Føles det som nå, hvert fall. Men tiden vil gå, om døden ikke tar meg først, tiden vil gå, og jeg vil prøve å lime sammen bit for bit før jeg knuses på nytt.