Sunniva Creative soul with a crazy twist

Jeg er overført til tvang uten døgnopphold, noe som vil si at jeg i dag kunne pakke alt rælet mitt og vinke farvel til sykehuset. Må inn der til jevne samtaler og nye injeksjoner med den forhatte cisordinolen, men utenom det er jeg fri..

Og det føles utrolig rart og overveldende. Jeg kommer ikke akkurat hjem til et hjem i strigla orden, for å si det sånn. Her hersker et salig kaos og alt er ganske så kaos i hodet mitt også. Fikk en injeksjon med cisordinol rett før jeg dro, og merker jo hvordan den påvirker meg med en gang omtrent. Reduserer meg.. Skulle ønske jeg slapp den dritten nå! Jeg er ute av psykose, jeg trenger den ikke.. Men de er vel redde for tilbakefall. Ikke vet jeg. Burde jo spurt under utskrivelsessamtalen, men jeg ble helt blank. Noe som pleier å skje under sånne samtaler, hodet var fullt av økonomisk stress og hvordan jeg skal håndtere min nye hverdag.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg tror ikke jeg kommer til å mestre det, jeg altså. Har ryddet litt på plass ting etter at jeg kom hjem, men det går jo faktisk ikke an å rydde i et hjem så overfylt som mitt er! Det blir bare mer rot og mer kaos utav det.. Og kom meg i dusjen og fikk vaska håret, og satt på en maskin sengtøy, men nå..

Burde vært på butikken og fylt opp kjøleskapet, men orker ikke ettermiddagsrushet der og dessuten er jeg helt blank på hva jeg skal handle inn. Så er det det økonomiske stresset, jeg vet ikke om det problemet blir løst opp i, så hvor mye kan jeg ta meg råd til..? Har jeg i det hele tatt råd til mat fremover?

Føler meg helt lost. Og paralysert igjen. Vil bare legge meg under dyna og sove, som stort sett er det jeg har gjort i det siste.

Men det løser jo fint lite.

Får se hva jeg har i kjøkkenskapet og om jeg kan fikse meg noe å spise, så får jeg ta turen på butikken i kveld. Og bare fortsette på prosjekt Rotehula, som altså er my home sweet home.

Står fast ved at livet er bråkete, krevende og masete og jeg er fortsatt mest lei av det, men jeg er nå en gang i live fortsatt da.

Should flip a switch and turn off my brain

I vowed not to let darkness reign

But it’s spinning out of control again..

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

And I just can’t deal

I just can’t heal!

This overwhelming sense of doom

That’s all that I can feel..

And it’s spinning out of control!

All my defences broke down again

Drowning in the rain

I can’t find pleasure in anything

All I’m left with is the pain

And it’s spinning out of control..

And I just can’t deal

I just can’t heal

This all-consuming dread

is all that I can feel

And it’s spinning out of control

Jeg er så sint på meg selv.

Det ulmer og spraker i hele kroppen, brøler i hodet, kveler meg innenfra.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg spretter opp og tenker at jeg må gjøre noe produktivt med sinnet mitt, men ender bare opp med å gå en runde i alt kaoset mitt, bli helt overveldet av alt sammen og går ut for å røyke meg kvalm før jeg finner veien tilbake til senga igjen. Og sånn går timene, seigt og alt for fort på samme tid.

Hvorfor må jeg bli sjuk i hodet med jevne mellomrom og la alt det gode jeg har bygget opp rakne i sømmene, hvorfor brenner jeg opp pengene mine på GIFT når jeg vet så mye bedre, hvorfor er jeg så passiv og skakkjørt og paralysert??

Kropp og psyke har vært gjennom en heftig krise  de siste månedene, jeg har blitt pumpa full av kraftige medisiner, jeg har blitt institusjonalisert, det tar tid å komme seg ovenpå igjen.

Kanskje jeg må gi meg selv den tiden.

Men argh, alt jeg ikke mestrer gnager på sjelen min. At jeg ikke spretter ut av senga på morgenen med solskinn strålende ut fra øya, at jeg ikke klarer å overholde løftene jeg gir meg selv, utføre planene jeg legger.

At jeg bare legger meg under den jævla dyna og ligger der og bader i stress-svette fordi jeg vet hvor krevende verden der ute er, alt som venter på meg, alle plikter og krav og stress og mas.

Og så blir du skuffa og lei deg for at jeg er sånn, men hva skal jeg si.. Skjønner du hva jeg går gjennom hver gang dette skjer med meg, hver gang sykdommen kommer for å voldta meg, skjønner du det egentlig..?

Hvor knekt og knust og redusert jeg er etterpå? Hvor lite krefter og energi som er igjen? Skjønner du det? Hvor mye det kreves å bare holde hodet bittelitt over vannet av gangen så jeg ikke drukner, skjønner du det?

Og jeg blir skuffet og lei meg jeg også, av at du ikke skjønner det.

Men må bare bite det i meg, snill pike-syndrom eller hva faen det er.

Elektrosjokk, kanskje jeg burde prøve elektrosjokk. Kanskje det er det som skal til for å vekke meg opp igjen.

Og så er det noen som får hukommelsestap av det, og akkurat nå hadde det vært en velsignelse.

De jævla minnene mine som plager og gnager og gjør meg sjuk igjen gang på gang, og som ingen, minst av alt legen min tar seriøst.

Og jeg vil sove meg bort fra alt, ingen drømmer, bare mørke og stillhet, til evig tid. Det er så drit å måtte våkne igjen, til alt som hjemsøker meg. Jeg kommer aldri til å bli fri igjen, fra noe som helst.

Er det fint å bare være død, pappa? Og bare ha den stillheten og mørke til evig tid? Jeg tolker stillheten din som et ja, jeg. Jeg tror det er fint der du er nå. Der ingenting vondt kan nå deg lenger.

Du hadde blitt knust, hadde du sett hvor skjebnen fører meg, hva den drar meg gjennom. Jeg er glad du i det minste slipper å se det. At du slipper å bli knust av meg.

Jeg knuser meg selv, pappa. I tusen små knas, som jeg aldri kommer til å klare å lime sammen igjen.

Føles det som nå, hvert fall. Men tiden vil gå, om døden ikke tar meg først, tiden vil gå, og jeg vil prøve å lime sammen bit for bit før jeg knuses på nytt.

Våkna klokka sju i morges, og da var jeg faktisk skikkelig våken også- noe som er sjelden vare til meg å være. Men så var det det pokkers røyksuget da, og hvordan i helsike man skal stå i det.

Så jeg snudde meg rundt og tvang meg selv inn i drømmeland igjen, og siden har jeg blitt der. Drømt den ene syke drømmen etter den andre, våkna og tvunget meg inn i drømmenes verden igjen gang på gang. Alt for å slippe å håndtere virkelighetens krav og prøvelser, som jeg faen ikke klarer å hanskes med. Jeg klarer det bare ikke!

Går inn på det rotete badet mitt og kommer meg i dusjen, er så sliten etterpå at jeg bare må gå å legge meg igjen.

Våkner omsider og innser at det ikke er fysisk mulig å sove mer, og da sprekker jeg. Slutta-appen teller 19 timer uten røyk, og nå krever kroppen påfyll. Jeg sprekker i det jeg bestemmer meg for at jeg skal løpe på butikken, bruker to minutter på å børste gjennom fugleredet av et hår og fjerne øyerusk, har det så forbanna travelt med å finne fram en fungerende lighter og lommebok og nøkler, kaver gjennom leiligheten og styrter ut døra. Står der omtrent skjelvende foran kassadama på Kiwi og stotrer rødsprengt og desperat fram hva jeg skal ha (Røyk! Gi meg røyk for helvete! Jeg sier det ikke sånn men hun kan sikkert lese det på kroppspråket mitt..)

Fyrer opp så fort jeg er ute av butikken (Krppen bare..-Aaaaah!) og røyker den ene etter den andre på den korte turen hjem, før jeg kan sette meg på terassen min og fortsette galskapen.

For dette er faen meg galskap. Og jeg vet hva jeg snakker om når det kommer til galskap..!

Har enda ikke ryddet en dritt, oppvasken står fortsatt, kroppen har ikke fått i seg næring i hele dag, men ingenting spiller noen rolle for JEG HAR RØYK.

Og fy faen så mislykket og svak jeg føler meg, men JEG HAR FORTSATT RØYK.

Aner ikke hvordan jeg skal redde inn denne dagen, hvordan jeg skal redde fremtiden min, aner ikke hvor jeg skal begynne eller hva jeg skal gjøre. Hjertet hamrer i brystet av nikotinsjokk, jeg er lettere kvalm, men det eneste jeg vet er at snart må jeg ut å røyke igjen.

Burde gått i gang med rydding, tatt oppvask, tømt søpla, handla MAT når jeg var på butikken-kjøleskapet er omtrent tomt og kroppen skriker etter påfyll av næring, men neida. Alt som opptar meg er den neste røyken.

Fanden ta dette liv. Fanden ta meg, det er jeg som er hele jævla problemet. Sukk..

Må bare skrive det av meg.

All gørra som sviver i hodet, bare spy det ut.

Jeg har tatt så mange røyk nå som jeg ikke trengte å ta, men som jeg tok likevel, bare for å gjøre noe, bare for å holde hodet og hendene opptatt. Sånn er det alltid med meg, røyker ikke bare for å stilne suget, røyker hele tiden fordi jeg bare føler jeg MÅ, ikke har noe bedre å ta meg til, blir overveldet av det som foregår inni hodet mitt eller rundt meg, fordi det bare er ren vane..

Jeg er en kjederøyker, en trøsterøyker, en sosial røyker, en glad røyker, en stressa røyker, en anledning for alt røyker..

Hjelpe meg så vanskelig det blir å slutte da. Når en hver situasjon eller humør krever en røyk.

Men jeg visste jo det. At det kom til å bli vanskelig. Og at jeg nok kom til å ryke på noen glipper.

Det gjelder bare å ikke la det bli en full blown sprekk, og gi opp totalt.

Klarte meg over to døgn uten å kjøpe røyk da, det er jo faen så bra. I dag glapp det skikkelig, men det var i dag. Nå har butikkene takk og pris stengt, skulle ønske det ikke selges røyk i dagligvarebutikker i Norge for det hadde gjort det så mye enklere om det ikke var så veldig tilgjengelig, og det gjør det jo umulig å holde seg unna fristelsen.. Og skulle ønske alle vennene mine hang seg på røykeslutt, for det hadde også gjort det veldig mye lettere 😅 (Unnskyld for at jeg har bommet så mye- dere må si NEI)..

Åh, jeg har så lyst til å klare dette! Å bli fri igjen, glemme hvordan det var å ha lyst på røyk, komme ut på den andre, friske siden av den stormen man må stå i for å nå dit.

Man må bare stå i det. Så enkelt og så jævlig vanskelig er det..

Gruer meg jo til å våkne i morgen, må innrømme det. Det er jo tilsynelatende alltid vanskelig for meg å starte dagen, men det er ekstra vanskelig uten røyken lett tilgjengelig. I morgen har jeg dessuten ingen kjekke planer for å få meg ut av senga heller, jeg må bare rydde og ta en diger oppvask. Og med rydding mener jeg at jeg må kvitte meg med ting. Og det er jeg særdeles dårlig på..

Men jeg kan ikke leve i dette kaoset mer! Hjemmet mitt var så koselig i starten, før man måtte tråkle seg vei blant poser og bokstabler og klær og sko..

Det føles helt mission impossible, begge disse prosjektene mine.

Men det er ikke det. Så skjerp deg, kvinnfolk.

Du har klart vanskelige ting før. Du har overlevd mye utrolig krevende og traumatisk. Du har reist deg etter hvert eneste slag livet har servert deg.

Jeg har en jobb, jeg har treninga, jeg har ordene mine og låtskrivingen- lidenskapen min i livet, jeg har venner og en fantastisk familie..

Du må ikke male alt så svart! Hev blikket når det låser seg i hodet, kikk opp på skyene eller stjernene. Du skal bare være her et øyeblikk før du må inn i evigheten igjen.

Det blir verdt det, å stumpe røyken for godt og å få hjemmet mitt i orden. Det blir faen meg så verdt det.

You got this. Try and try again.

Ja, sånn gikk det selvfølgelig. Etter noen timers liksom-død der jeg kunne sove meg bort fra røykesug og stress og problematiske tanker, stod jeg så klart opp bare for å gå på butikken å kjøpe røyk.

Den første og den andre smakte helt jævlig, som det alltid gjør når kjeften og lungene har fått en liten pause. Men så er det godt igjen, dessverre.. Den kjemiske stormen i kroppen roer seg, og aaaah.. Å stilne den stormen føles jævlig godt. For fy faen som den stormer når den står på som verst!

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Åh, hvordan skal jeg takle dette? Hvordan skal jeg takle dette nå..? 

Det finnes aldri et rett tidspunkt å slutte på, heter det. Men akkurat nå står jeg i så satans mye, har så mye jeg må håndtere, føler meg allerede helt overveldet. Det kunne definitivt finnes bedre utgangspunkt enn jeg har akkurat nå.

Men når har livet mitt noen gang vært enkelt. Når har det noen gang vært stille sjø..?

Jeg vil bare gå å legge meg igjen. Vil bare krype under dyna og dra den over hodet og bli der.

*sutre sutre sutre*

Jeg klarer ikke røykeslutt! Jeg klarer ikke A4-døgnrytme! Jeg klarer ikke økonomiske problemer, hverdagslivet, jobb, trening!

JEG KLARER INGENTING! Ikke be meg om å mestre noe som helst, kjære livet, for jeg klarer ikke å prestere!

Jeg vil legge meg under dyna og bli der, isolere meg, slå av telefonen, drite i å møte mer opp på det jævla sykehuset, drite i medisiner, drite i å spise og drikke, bare ligge under den dyna til jeg faktisk dør.

(Men jeg kan jo ikke gjøre det. Da står politi og ambulanse på døra mi, og så må jeg være på sykehuset enda lenger)..

Livet virker helt uoverkommelig, altså.
Helt fuckings uoverkommelig.

Og jeg er så lei av det akkurat nå.

Snart går jeg tom for røyk igjen, snart begynner dét stresset også igjen, faen i helvete så lite lyst jeg har på det stresset på toppen av alt annet.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.

Jeg går og tar en røyk.

Faen ta meg.

Herregud, jeg orker ingenting. Står opp bare for å høre senga kalle igjen.

Vært en bomtur på sykehuset, legen var der selvfølgelig ikke så intet nytt om utskrivelse. Faen, jeg trenger å vite at det blir en ende på det snart!

Røyke-slutt appen har snart telt 50 minutter, 50 skarve minutter og jeg føler meg allerede utsulta. At det er mulig..

Alt stress trykker meg ned ovenfra, skviser meg og jeg blir paralysert. Legger meg bare ned for telling, orker ikke ta tak i noe som helst. Alt virker helt uoverkommelig, fra oppvasken på kjøkkenbenken til telefoner som burde tas.

Ting som må fikses opp i, jeg makter ikke det. JEG trenger å fikses opp i først.

Jeg trenger å inhalere gift ned i lungene mine, skriker hjernen min. Jeg trenger trøst, støtte, håp! Og alt det prøver hjernen min å lure meg til å tro at jeg får fra en pakke sigaretter. Men etter den pakken må jeg ha en ny, og sånn fortsetter det hvis jeg ikke drar i den jævla bremsen.

Men fy faen som det suger. Abstinensene, apatien.. Suget som drønner gjennom hele kroppen. Fy faen så avhengig jeg er.

Jeg klarte ca 25 dager uten sigg en gang jeg slutta, og det suget var med meg hele veien. Det er så demotiverende at det tar så lang tid for kroppen å glemme, kanskje det aldri gir seg, savnet og behovet..?

Jeg vil på butikken NÅ, jeg vil ha en 20-pakning minst og jeg vil bare sitte ute å røyke opp hele jævla greia i en session!

Som om det løser noe som helst. Som om det liksom kommer noe produktivt ut av det.

I stedet legger jeg meg bare flatt ned med hendene foldet over brystet og later som om jeg er død.

Som om det løser noe som helst. Som om det liksom kommer noe produktivt ut av det.

Men akkurat nå er det alt jeg orker. Midt oppi alt jeg ikke orker..

Livet er jævlig bråkete, masete og kavete og stressende og belastende og akkurat nå er jeg drittlei av det.

Den stygge sannheten er at jeg har vært helt slave for røyken. Den har eid meg, tiden min, pengene mine, kroppen min, psyken min. Alt har dreid seg om den neste røyken. Alt har dreid seg om å sitte på ræva og pumpe giftpinne etter giftpinne. Den har overdøvet alt, skriker høyere enn alle.

Jeg vil ikke ha det livet lenger. Jeg vil ha ren luft ned i lungene mine. Slippe å våkne med røykedotten langt nedi halsen og en munn som smaker surt. Slippe skammen over å være en slave, slippe den kjemiske stormen som raser i kroppen når den ikke har fått nok nikotin.

Slippe gusten hud og gulnede tenner og fingre, slippe å stinke gammal røyk, slippe å alltid føle meg ufresh.

Slippe å løpe desperat på butikken fordi jeg snart er tom for røyk, slippe å brenne opp pengene mine. La dem gå til fremtiden min, heller enn den skitne tobakksindustrien.

Slippe å hoste, harke og nyse. Slippe en nese som er helt tett av røyk og omtrent ikke har luktesans lenger. Slippe det evige jaget, det konstante stresset, det konstante suget etter å få røyke, og å røyke NOK, som vil si til jeg er kvalm.

Jeg vil være SUNN for helsike! Alle gode valg jeg allerede tar i hverdagen, røyken saboterer for alt det. Den sunne maten jeg spiser, hudpleien jeg utfører, turene mine og treningen.. Røyken får alt det til å gå i minus.

Nå skal jeg drikke et kaldt glass vann med isbiter, gjøre hudpleie-rutinen min, gå meg en tur i finværet og ikke tenke på den forbanna røyken på en stund.

Gjett hvem som ikke kom seg opp fra senga før klokka 14 i dag? Joda, det var meg det. Og gjert hva det første jeg gjorde når jeg stod opp var? Joda, jeg ringte en kompis og spurte «har du røøøøøyk..?» Så her sitter jeg, sånn 5 røyk etterpå og føler meg som tidenes fiasko.

Jeg ER tidenes fiasko!

Jeg fikser ikke normal døgnrytme, fikser ikke økonomien min, fikser ikke jobb (er sykemeldt nå, men hadde jo tenkt å stå på og møte på jobb flere dager i uka likevel), fikser ikke røykeslutt, fikser ikke NOEN TING AAARGH..!

Nå sitter jeg her helt paralysert og vet ikke hva faen jeg skal gjøre med meg selv. Hvordan jeg skal ta tak i noe som helst, hvordan jeg skal få gang på meg sjøl, hva jeg skal bruke resten av dagen til.. Rydde? Jeg roter jo bare mer! Gå på butikken og handle inn en sunn middag? Jeg har jo ikke råd! Og dessuten selger de røyk på butikken, og den fristelsen kan jeg ikke oppsøke nå.

Nei, æsj altså. «Alt blir bra», sier bestevennen min støtt og stadig, men akkurat nå er alt bare en jævlig komplisert floke.

Men det er akkurat nå. Jeg må bare puste meg gjennom dette også. Ri den kjemiske stormen som raser i kroppen av.

Skulle aldri begynt å røyke som 18-åring. Fy faen så dumt av meg!

Jeg hadde glemt hva det verste med å forsøke livet uten røyk er: Deppa-tankene du får med på kjøpet. Herregud som de rir meg nå. Alt er håpløst, jeg er håpløs, livet ser helt svart ut.

Men det er abstinensene som snakker. Jeg vet jo det. Jeg har hatt en fin dag med familie og venner, og i natt sover jeg i egen seng igjen-endelig! Og snart skal jeg forhåpentligvis skrives ut, selv om jeg skal innrømme at akkurat det overvelder meg litt nå som det faktisk later til å skje.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

For nå har jeg vært skjermet fra det vanlige livet så lenge at det virker helt absurd å ta en del av det igjen. Handle jevnlig på butikken, trene to dager i uka, jobbe fem.. Rush-trafikk og pendling, planlegging av middager og oppvask. Det virker som Mount Everest jo! Og leiligheten min da, som er overfylt av ting nå, prosessen med å rydde som tar meg en evighet og kommer jeg noen gang i mål?

Alle greiene jeg har kjøpt i mani, alt det nye, alt det gamle, hva faen skal jeg med det og hvor skal jeg gjøre av det?

Trynet mitt, mens vi er inne på ting som gjør meg deppa. Det slitne trynet mitt som ikke er ungt lenger, faen at man ikke skjønte hva man hadde tidligere i livet. Makeup er ikke gøy lenger, den «wow» effekten man følte man fikk tidligere uteblir fullstendig. Herregud, så overfladisk jeg er men jeg tenker jo faktisk disse tingene. Jeg begynner å eldes, det vises, og alle årene med røyk har nok bidratt kraftig der.

Livet mitt er jo dritkjedelig uten den jævla røyken, virker ikke verdt å leve en gang, og pokker heller så lyst jeg bare har til å drite i hele røykeslutten. Bensinstasjonen har døgnåpent, har den ikke..?

Skjerp deg. Nå må du faen skjerpe deg. Denne nedturen så jeg jo komme!

Hadde bare glemt ut at den treffer så hardt, slår pusten ut av deg.

Jeg skal bare ligge under dyna og slappe av nå. Det er jobben min akkurat nå. Bare koble av og prøve å ikke tenke (noe jeg aldri i mitt liv har fått til virker det som). Bare puste meg gjennom dette. Faen ta meg om det første jeg gjør i morgen er å løpe på butikken!

Bare slapp av. Bare pust..