Og jeg har tenkt noen ganger at om jeg fikk velge, så hadde jeg latt være. For livet er ikke lett.. Mitt har aldri vært det, hvert fall. Noen er kanskje heldigere enn andre. Om så, sett pris på det. Men skjønn nå at sånn er det ikke for alle da 😉
Nå er jeg en gang i dette livet, og det er fordi jeg har valgt (og overlevd) mye. Jeg prøver hardt hele veien, jeg drar meg opp fra bunnen i blant, jeg går på smeller, og ja: Jeg blir syk. Av og til. Men aldri hele tiden.
Og jeg gjør så godt jeg kan, med denne sykdommen jeg (SELFØLGELIG!) helst skulle levd uten. Jeg har valgt å leve uten partner, uten barn, og jeg prøver hardt å være ansvarlig for meg selv så langt det går. Jeg synes jeg er flink, sterk og selvstendig.. Mesteparten av tiden hvert fall. Og kanskje er jeg aller aller sterkest når jeg er svakest..
En ting livet har gjort meg er tøff. Jeg har bein i nesen og ryggrad, og jeg tåler å bli skambankt innimellom. Rundjult. Jeg reiser meg hver gang og går på igjen.
Ingen av oss er perfekte maskiner. Alle kan bli syke. Jeg fikk bipolar type 1. Uflaks. Men sånn er livet. Jeg kan få kreft og Alzheimers og alt annet også. Livet er urettferdig. Og til slutt dør vi alle sammen uansett, og sånn er det bare. Men folk må faktisk ha lov. Lov til å bli syke, lov til å ikke være perfekt.
Det er sikkert kjipt å ha meg i livet til tider, men jeg TVINGER ingen til det. Jeg lar alle som føler for det gå. Ta avstand. Kutte kontakt. Forsvinne.
Men jeg må faktisk leve med meg selv hele tiden, så lenge jeg vil leve i det minste. Og akkurat det må dere nesten akseptere at jeg gjør. LEVER altså. At jeg tenker og puster og utrykker meg som jeg vil. Og at jeg av og til klarer å faktisk HA DET BRA. Det krever alt motet jeg har, skal dere vite. Å faktisk tørre å ha det bra!
Er det en ting jeg ikke vil ha fra noen, så er det bekymring. Hva skal jeg med det liksom? Tror dere det stopper livet fra å gå til helvete, virkelig.? At noen satt der og var så «bekymret» for meg?
Jeg har tatt alle forholdsregler for å ha et ok profesjonelt støtteapparat med tanke på akkurat sykdommen min. Og blir jeg syk, så blir jeg innlagt- og da er det noen som får betalt for å passe på meg.
Å være syk er ALDRI gøy for meg, uansett om jeg er manisk eller deprimert. Det er jævlig og koster masse krefter, og begge deler gir meg faktisk lyst til å dø innimellom. Jeg VIL ikke være syk! Men noen kamper velger man faktisk ikke. Jeg fikk aldri et valg her! Men jeg kan jo bare stå i det som best jeg kan. Deale med de kortene jeg fikk utdelt..
Joda, jeg skjønner at det må suge hardt til tider å være relatert til gærningen meg. Jeg synes synd på dere. Men husk nå at jeg har stått i de skoa sjøl, jeg var pårørende til pappa i 16 år (og jeg hadde solgt sjelen min for å fortsatt være det!), men han hviler i fred nå og jeg.. Lever fortsatt. Og jeg har jævlig dårlig samvittighet for akkurat det, ofte! Det er jo vanskelig å ikke tenke det, at det beste for noen (mange?) hadde vært om jeg døde jeg også.
Men jeg har utholdt for mye til å legge meg i grava nå. Jeg vil skvise litt mer ut av dette ene livet før jeg legger inn årene for godt.
Jeg ber bare om at dere lar meg. Bare litt. Bare gi meg LITT mer tid i dette til tider brutale livet før jeg også kan slippe all smerte for evig. Jeg er faktisk ikke klar for det ennå.. Det overrasker meg faktisk mer enn noen, for helt ærlig så trodde jeg at jeg kanskje var tom for bensin..
Og nå skal jeg ikke beskylde noen for noe her, men jeg kjenner jo en litt vond smak i munnen av at noen tydeligvis er helt ok med at jeg i mine depressive perioder skriver om suicidale tanker og ønsker om død- men at dere blir «bekymret» så fort jeg har det litt bedre. Jeg tolker det jo sånn at dere er mer redde for at jeg skal ha en manisk periode, enn at jeg skal bli så deprimert at jeg begå selvmord. Og det sier meg jo egentlig alt jeg trenger å vite om hvor jeg har enkelte, jeg må jo bare si det da.
For det er tingen med å sette seg på en høy hest og dømme andre nemlig. Det avslører ofte noe om en selv..
Joda, hjernen min bikker over i galskap av og til. Og da hater jeg den. Men jeg elsker den også.. Fordi jeg er så kreativ. Fordi jeg tenker så fort. Så mye. Så dypt. At den lar meg føle så intenst.. Og jeg elsker at jeg er, tja.. Modig nok til å gjøre alt dette. For det krever mot nemlig. Å være så mye som jeg er, på godt og vondt.
Nå vet jeg jo at noen leser her inne som jeg egentlig ikke vil ha her. For dette stedet er faktisk mitt. Jeg er ganske selektiv med hvem jeg har på sosiale medier der man kan velge sånt, og jeg trodde jeg hadde luket ganske greit i de bedene.. Men jeg skjønner jo nå at der har jeg tatt feil, og helt ærlig så trodde jeg bedre om enkelte enn som så. Så kan ikke dere det gjelder bare ta hintet, og fjerne dere selv 🤗 og dere trenger virkelig ikke å «følge med på meg» noe sted for å «passe på meg», for hallo.. Jeg tar den jobben selv takk. La meg nå være voksen i det minste. Det er jeg nå uansett om jeg er sjuk eller frisk 🙄
Og jeg kan jo bare si det, at hvis du faktisk frivillig sitter og leser her, og får meg helt i vrangstrupen, så bruk nå din frie vilje, menneske og gjør noe du faktisk liker heller 😉
Og med det sier jeg god natt. Og til noen; Farvel. Don’t come again 🤗
Jeg må bare slippe ut noen tanker, for jeg må innrømme at jeg er litt såret nå. Det er de vi elsker høyest som sårer oss mest, er der ikke det vi alltid sier..?
Jeg har alltid vært et utskudd. Det er ikke så rart, jeg er rar og dårlig til å late som. Jeg har alltid tenkt at jeg må være født i feil art, for ingenting forvirrer meg til tider mer enn andre mennesker.
Men jeg hadde pappa til jeg var 16. En pappa som jeg elsket over alt, kanskje mest fordi han alltid forstod, kanskje mest fordi jeg alltid forstod HAM.
En pappa som viste så tydelig med både tårer og latter at han var glad i meg. En pappa med et hjerte like ømt og stort som mitt eget, en pappa jeg ønsket å forsvare og beskytte mot alt. Spesielt døden. Men det kunne jeg jo så klart ikke.
Han døde, og jeg skal ærlig si at ingen har tatt hans plass. Ingen forstår meg som han gjorde lenger, og jeg kan ikke si noe annet enn at det fortsatt er både vondt og ensomt. Kanskje er det litt av det som holder gang i lidenskapen og behovet mitt for å skrive. For jeg må forstå meg selv.
Jeg har vel alltid vært et utskudd i egen familie også. Finnmarkingen i meg dør aldri, jeg vet ikke om det er rett å legge «skylda» der for at jeg er så ufiltrert og rett fram og ærlig, kanskje det bare er meg.. Jeg vet bare at her i Søringland blant mine egne så er det bare meg som er sånn. I wear my heart on my sleeve and I speak my mind, and I can’t do it any other way. Sorry..
Jeg vet jo veldig godt at jeg er det svarteste fåret i denne familien, men det betyr ikke at jeg bare har dårlige sider- og det har tatt meg mange år å forstå. At det er greit for MEG at jeg er annerledes skrudd sammen, at jeg har interesser ingen deler med meg, at jeg er litt rar og spesiell.
Jeg har fått min dose kritikk og kjeft i oppveksten, og ofte har det gått ut på følelsene mine. At jeg føler for mye rett og slett. Første jula etter pappas død, begynte jeg å gråte under julemiddagen. Jeg klarte faktisk ikke å la være. Og jeg fikk kjeft. Det sier vel egentlig alt.
Jeg klarer virkelig ikke å være det kristne dydsmønsteret dere vil ha meg som, jeg klarer ikke la være å tenke selvstendig, og jeg klarer ikke å la være å finne min egen vei i dette livet. Og jeg klarer og ØNSKER virkelig ikke å presse alle følelsene og tankene mine under fem lag betong så ingen egentlig vet hva jeg tenker og føler, jeg klarer det bare ikke.. Og jeg VIL ikke! Jeg vil føle intenst, jeg vil være lidenskapelig, jeg vil være ærlig og tro mot meg selv.
Og jeg må bare si helt ærlig at jeg har ikke alltid vært så lykkelig her i Stavanger. At mitt største ønske mens pappa var i live var å få bo med ham. Om han hadde flyttet til månen om så, så var det der jeg ville vært. Og jeg kommer nok aldri helt over at det eneste jeg har igjen av ham, er en grav.
Men jeg har aldri krevd at dere skal forstå meg. I stedet har jeg gått og gravd i meg sjøl for å finne ut av meg selv. Og i mange år var det viktigste for meg å bli den andre ville jeg skulle bli. Men jeg skjønte jo til slutt at jeg ikke har det i meg, og at jeg bare egentlig blir lykkelig om jeg lar meg være meg selv.
Egentlig har jeg ikke noe behov for at noen skal lese det jeg skriver her inne. Og i hvert fall ikke min egen familie. Jeg vet jo at denne interessen er veldig teit for mange, og jeg vet jo veldig godt at ingen andre i slekta mi frivillig hadde satt seg ned og delt sine innerste tanker og følelser på en blogg. Men nå er det altså en lidenskap JEG har, og det er noe som gir meg glede i livet.
Og en ting kan jeg si om livet mitt hvert fall, det har vært nok kriser og sorger og katastrofer og vonde vonde vonde ting, og dere vet ikke halvparten engang. Så jeg synes faktisk dere kan la meg ha de gledene jeg har i livet, det er ikke så mye å be om. Dere trenger ikke forstå. Dere kan bare la meg være.
Denne bloggen har vært fristedet, lekerommet, terapirommet mitt siden jeg var 17-18 år. Halve livet mitt omtrent, det gitt. Og ja, jeg vet at dere synes det er rart og teit. Akkurat som dere tenker av og til at jeg er rar og teit. Jeg ER rar og teit for faen!
Men den gangen jeg slutter å skrive her inne, så er det ikke av den grunn i hvert fall.
Og så tror jeg kanskje noen av dere jeg deler blodsbånd med må innse at dere faktisk ikke kjenner meg så godt når alt kommer til alt. Vi har kanskje ikke hatt de dype samtalene, har ikke snakket om de vonde følelsene, har ikke snakket så mye egentlig i det hele tatt når det kommer til stykket. Og det er jo sånn dere vil ha det. Snakk om jobb, snakk om været, snakk om andre.. Trygt og formelt, sånn vil vel de fleste ha det.
Men jeg må snakke om alt. Og det gjør jeg mest med meg selv, fordi det er jeg som alltid har vært der. Om dere bare skal innse en ting, så innse det hvert fall.
Jeg tror jeg bare avslutter med noen ord til pappa, selv om han aldri vil lese det. Fordi jeg trenger deg så jævlig innimellom, men jeg lover deg at jeg prøver å bære og romme meg selv pappa. Jeg prøver virkelig.
Noen ganger skulle jeg bare ønske at det fortsatt gikk an å løpe inn gråtende i armene dine, og stå i den klemmen og bare gråte av glede eller sorg eller begge deler, sånn som vi gjorde når vi kom av flyet i Kirkenes og endelig traff hverandre igjen.
Jeg hadde gitt opp mennesker hvis ikke du hadde vært faren min, det er jeg sikker på. Kanskje jeg hadde blitt en komplett psykopat, hvem vet. Jeg elsker deg fortsatt. Jeg håper så inderlig at det visste du. Vi var sjelevenner, ikke bare far og datter. Sånt skjer ikke alltid, men det var sånn med oss. Tanken på at en gang skal jeg ned i samme jord som du, det gir meg trøst pappa. Vi trodde aldri på gud og himmel og sånt. Men du trodde på meg. Du er kanskje den eneste som har syntes at jeg var smart. Jeg bærer minnene pappa, og jeg bærer kjærligheten din. Takk for alt. Når jeg orker, skal jeg skrive ferdig en låt som jeg skal kalle “I buried my heart in Båtsfjord”. Jeg tegna en tatovering en gang med den teksten over en døende rose med fødsel- og dødsdatoen din skrevet på stilken mellom tornene. Men jeg tok den aldri da. Kanskje jeg gjør det en gang. En døende rose, fordi det var det siste jeg fikk gi deg før kista di ble dekket av jord. Kunne jeg revet ut hjertet mitt og kastet det nedi grava di hadde jeg gjort det også.
Jeg elsker deg pappa. Jeg elsker hele familien min, men du vil nok alltid være noe helt spesielt.
Og så må jeg bare få si at jeg ikke er sint på noen! Jeg er bare litt, ja.. såret. Det er litt vondt å kjenne den velkjente følelsen av å ikke bli forstått, og ja.. Ikke å være RETT. Men jeg håper alle kan respektere hva det kreative gir meg av, ja alt egentlig.. Og at uten evnen til å skrive, hadde jeg nok tatt livet mitt lenge før jeg ble voksen. Det tror jeg faktisk. Noen ganger er det bare ordene jeg har, noen ganger er det ordene som redder meg.
Men det er baksiden med kjærlighet, den gjør både godt og vondt. Men den er alltid, ALLTID, verdt det <3 Og jeg gir i hvert fall aldri slipp på eller gir opp dem jeg gir hjertet mitt til.. Bare så dere vet det.
God lørdag! Og her er mitt (uskjønne) smil til deg som bestilte det 😉 Her har du både smilerynkene og mellomrommet mellom tenna mine hehe *insert GEEK emoji*
A song I have hesitated to publish, because well.. It’s about something bigger than me and my own emotions.. If you comment on this, you need to know I do not support neither the brutality of IDF or the cynicism of Hamas… But in the end, I will ALWAYS be pro for the human race to find better solutions than war, bloody war. That is a hill I am willing to die on!
Jeg pleier ikke å gjøre så mye av denne typen innlegg, men tenkte jeg skulle prøve å gjøre en liten oppsummering av hvordan det går for tiden- uten å pakke det inn i vers og refreng som jeg egentlig er mest komfortabel med.
Jeg har jo hatt en tung depresjon, som har vart leeenge.. Først på nyåret kjente jeg at den begynte å slippe taket litt, og så har det vært noen måneder der jeg liksom har vaklet litt. Det har fortsatt vært tunge tanker og følelsen av å være stuck, selv om jeg har gått all-in for å virkelig begynne å leve igjen. Noe av det kjipeste med å lide av alvorlig sykdom er jo gjerne at det blir noen vonde brudd med mennesker som ikke orker å følge deg i livet lenger, og akkurat det har vært veldig vanskelig å faktisk sørge meg ferdig over.. Det er jo umulig å ikke ta noe sånt personlig, når venner og familie ikke orker deg lenger. Jeg skjønner det jo. Men det er fortsatt jævlig sårt. Og det går inn på selvtilliten og selvfølelsen, sånn skikkelig. Jeg tror noe av det absolutt vondeste jeg har følt på i livet, er den følelsen av at man bare ikke er mulig å være glad i.
Jeg har tenkt litt på det egentlig, at romantisk kjærlighetssorg hører og ser man mye om, det er utallige filmer og sanger om det. Men sorgen over å miste venner og familie, det snakkes ikke så mye om. Men det er jo noe de fleste opplever egentlig, av så mange ulike årsaker. Det er ikke noe man er alene om, men det føles gjerne sånn.. Vel, jeg ville bare si det egentlig. At det skjer, at det er vondt og vanskelig. Jeg synes personlig det har vært vanskeligere å navigere gjennom enn klassisk kjæreste-brudd..
Men ja, over til noe mer positivt: På nyåret kjente jeg skikkelig på at nå må jeg gjøre NOE. Så jeg har tatt to kurs på henholdsvis Helsehuset Stavanger og Jæren Recovery College og kan varmt anbefale begge deler. De har flere ulike kurs og det er lavterskel for å melde seg på, og opplegget er veldig bra. Har også søkt meg inn til en lokal bedrift som har mulighet for å tilrettelegge for de utfordringene jeg har, lang ventetid dessverre men får jeg plass der så har jeg muligens en JOBB for resten av livet, og kan også få mulighet til å ta diverse fagbrev, og ja.. Jeg håper INDERLIG at jeg får denne sjansen, og ikke om så alt for lenge heller, men her må jeg bare smøre meg med tålmodighet.
Også trener jeg flere ganger i uka, det er virkelig balsam for sjelen- vel, med et lite unntak. Jeg har vel nevnt noe om det før, men jeg har slitt med spiseforstyrrelser og eget kroppsbilde/syn veldig før, og det har kanskje blusset litt opp igjen nå som jeg trener jevnlig- at jeg blir litt mer kritisk til kroppen min egentlig, og det er jo en dum ting.. Må innrømme at jeg har hatt noen tilfeller med overspising/oppkast- bulimi altså, men det har bare vært et par ganger og jeg tror jeg har det under kontroll nå. Greia er jo at jeg faktisk VIL ha litt fettprosent på kroppen, jeg synes hofter, pupper og rumpe er FINT og vil egentlig ikke krympe så mye mer der, hehe. Samtidig så er det vanskelig å ikke irritere seg over den fettansamlingen som sitter igjen nederst på magen, vet da faen hvordan jeg blir kvitt den uten å bli helt planke! Æsj, akkurat der er jeg sjalu på dere menn altså. Dere har liksom ingenting dere må ofre ved å gå all-in på treningsfronten, hehe.
Så ja, det var vel livet mitt per dags dato. Ikke verst, alt tatt i betraktning, og jeg føler endelig at jeg kan la meg selv være sånn skikkelig glad og fornøyd. Det føles så bra at jeg har kommet hit helt selv, tatt mine egne valg og gjort forandringer- sånt er jo alltid litt skummelt. Jeg tror det som har skremt meg mest tidligere er tanken på å virkelig prøve hardt å forandre livet mitt bare for å innse at jeg fortsatt ikke klarer å ha det bra. Nå vet jeg liksom at jo, jeg klarer det. Det er en satans stor prestasjon for meg i hvert fall!
Også må jeg bare si at det vanskeligste med absolutt ALLE innlegg er hva faen slags bilde man skal legge til (MÅ jeg fortsatt ha bilder på alle innlegg, Patrick?!) og ja alle er sikkert drittlei grisetrynet mitt for lenge siden, men hva ellers har man alltid tilgjengelig egentlig..? Ikke svar noen pikante kroppsdeler nå, haha. Tro det eller ei, men jeg HAR enda litt skam igjen i livet.. Men ja, om noen har noen kreative tips her så hyl ut. Jeg føler i hvert fall at det må være bilder jeg har tatt selv, vi er ganske opptatt av copyright her i gården 😉
Med det runder jeg av. Håper alle har en grei start på uka, og at resten også blir fin!