Sunniva Creative soul with a crazy twist

Hei pappa.

Hadde du fortsatt levd, så hadde jeg nok skrevet brev til deg. Eller kanskje ikke, teknologien har fosset frem etter at du døde, så du hadde nok hørt fra meg hver dag. Hvem prøver jeg å lure, jeg hadde nok valgt Finnmark hvis ikke døden tok mitt andre hjem der. Vi hadde nok vært naboer 😉

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Nå kan vi ikke prates, så jeg får skrive til deg her. Du får mange av sangene mine.. Hver gang jeg er trist, så kommer det en som regel. Jeg lurer på hva du hadde syntes om dem. Jeg tror du hadde synes det var kult. Du hadde synes det var kult. Takk for at du viste meg musikken din pappa. Jeg hører fortsatt på “vår” musikk. Og det er så mye jeg har funnet selv jeg gjerne skulle vist deg! Jeg tror du hadde likt det.

Men jeg vil fortelle deg mer om det fine, pappa. At Marte har gitt oss Aillon og Isak, verdens nydeligste gutter. Vi elsker dem, og det hadde du også gjort. Vi skal elske dem litt ekstra for deg. Vi ler og leker og herjer masse. De er glupe begge to og lærer fort. Og de lærer fantetanta si mye, hele tiden 😉 Snart begynner Aillon på skolen, kanskje jeg endelig klarer å lære meg litt matte via ham.. 😉

For livet ER fint når det er fint, pappa. Jeg bare glemmer det av og til. For ofte egentlig. Men jeg tror kanskje det måtte være sånn en stund, for at jeg skulle finne ut hva det er jeg vil ha. Hva som gjør meg glad. Hvem som gjør meg glad..

Vi var vel begge store tenkere og følere pappa. Du sa alltid at mamma hadde stor hjerne, og pappa hadde “bare” det store hjertet sitt. Men faen heller pappa, jeg tror ikke vi burde tenke så lavt om oss selv egentlig. Du hadde aldri fått mamma hvis du var en idiot. Og angående mamma: Jeg vil du skal vite at vi er bestevenner nå. Jeg kan fortelle henne alt. Hun fortjente aldri å være den som fikk det meste av sinnet mitt som barn, men hun har tilgitt meg pappa. Jeg trenger vel ikke fortelle deg dette, men hun er en engel. Det var vel derfor du falt for henne tenker jeg.

Og tre av ungene dere fikk har blitt engler de også. Gløgge, skarpe engler. Også har du meg, som kanskje er litt sånn 50/50.

Nå vet jeg ikke med en himmel og liv etter døden og sånt, men hvis det er noe paradis så vet jeg at der slapp du inn. Og hvis ikke, så er du trygg i Finnmarkjorda di.

Men jeg må være ærlig pappa, jeg vet ikke om noe liv i sus og dus i et perfekt paradis er noe for meg altså. Jeg er nok litt for vill og dyrisk anlagt av meg, så jeg hadde nok gått på veggen. Sikkert vært manisk hele tiden av ren kjedsomhet, hehe. Men siden jeg nå er inne på temaet, og bare for alle tilfellers skyld- så ber jeg deg fikse en deal for meg pappa:

Ta en prat med sjefen i himmelen og gi klar beskjed om hvem som ikke skal slippe inn. Du vet hvem jeg snakker om, pappa. De som går etter de svakeste, de minste, de yngste. De som skader barna pappa. Dem.

Også ber jeg om at du gir meg et sverd og sender både meg og hele pakket til slagmarka i helvete. Gi meg de verste av de verste pappa! Jeg kunne trengt en siste kamp, å få gå ut som det beistet av en kriger jeg har i meg.

For jeg lover at i dette livet så prøver jeg å tøyle meg selv så godt jeg kan. Men det hadde vært fint å vite at det var det som venta på meg, som takk for tålmodigheten min 😉 La meg være vill og gal og gi alt jeg har, en siste gang.

Det hadde jeg likt, pappa. Det hadde jeg trengt.

Så skal jeg vurdere et eventuelt himmel-liv etter det. Kanskje jeg kunne blitt barnas engel. Barna og dyrenes. Den jobben hadde jeg likt.

Jeg vet at hvis noen kunne fikset det, så er det deg hvert fall, papa bear. Og hvis ikke får vi snakkes i jorda. Eller bare være stille døde, samma det. Vet du hva, det er ikke så viktig pappa. Jeg har ikke planlagt den neste uka engang 😉

Forever your daughter. By blood, by luck, by fate, by CHOICE ❤️

Hate litt min egen dialekt

Og tenkte alltid at ein gang sko eg vekk

Sånn går det når du blei hos feil slekt..

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Og nå må du faktisk forstå!

At hvis du vil ha, så må du og gi respekt

også må du huska på

at INGEN av oss mennesker e skapt sånn heilt perfekt!

Her e det kanskje ikkje eg som e så skjør og sart..

Det trangsynet ditt har alltid vært ganske så åpenbart!

Velge bort bibel og perfekt fasade

Og du må gjerne synes eg e rar

Ja, sorry altså men eg tar mest fra min far

Og du kan gi faen i ka eg gjør så lenge eg ingen skade..

Sorry altså, alle mann! Men livet gir og livet tar

Og den eg vil æra mest, det e min egen far!

Sta-Sta-Stavanger!

Sorry men her e beistet fra nord..

Og hu la igjen hjertet sitt av gull i Finnmarksjord!

Men nå e det her eg e!

Byen min blei Stavanger, Stavanger

Kan ikkje sei så mye aent

enn at denne byen har sine rotter og slanger

Men du blei hjemma te slutt

Stavanger, Stavanger

Beklage at du faktisk kan ta Finnmarkingen utav Finnmark

For luftå e reinare der og det e faen lettere å pusta

Her i Stavanger e det mye dritt og knark

Og eg har hengt med de verste

men faen heller, eg holdt meg rein

Står og tryne på mine egne bein

Så fortell meg nå, kjære: Can you say the same?

Og religiøse folk, e ikkje alltid så kloke

Du får beklage at eg alltid har tenkt for meg sjøl!

Skulle eg valgt meg ein gud

Så hadde eg nok gått for Loke

Men nå e det her eg e!

Byen min blei Stavanger, Stavanger

Byen med den fine fasaden, men ta ikkje feil

for denne byen har sine rotter og slanger

Men du blei hjemma til tross

Stavanger, Stavanger

Elsk eller hat, i denne byen e det ikkje alltid så lett å skille

Du kunne ha kjent meg inn og ut hvis du bare ville

Men det va vel for mye å be om

Eg har så mye å gi, men nå kjenne eg at akkurat her e eg kanskje gått tom

For du ga meg ingen plass te feil og mangler, bare låste dører te stengte rom

Men nå e det her eg e!

Wooh, her e Finnmarkingen i Stavanger!

Vett litt for godt de skitne hemmelighetene te denne byen

Yeah, eg vett du har dine rotter og slanger

Stavanger, Stavanger..

Men du blei min by te slutt, Stavanger!

Før jeg tar kvelden her, må jeg nesten bare blåse ut ferdig.

Jeg valgte faktisk aldri å bli født.

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Og jeg har tenkt noen ganger at om jeg fikk velge, så hadde jeg latt være. For livet er ikke lett.. Mitt har aldri vært det, hvert fall. Noen er kanskje heldigere enn andre. Om så, sett pris på det. Men skjønn nå at sånn er det ikke for alle da 😉

Nå er jeg en gang i dette livet, og det er fordi jeg har valgt (og overlevd) mye. Jeg prøver hardt hele veien, jeg drar meg opp fra bunnen i blant, jeg går på smeller, og ja: Jeg blir syk. Av og til. Men aldri hele tiden.

Og jeg gjør så godt jeg kan, med denne sykdommen jeg (SELFØLGELIG!) helst skulle levd uten. Jeg har valgt å leve uten partner, uten barn, og jeg prøver hardt å være ansvarlig for meg selv så langt det går. Jeg synes jeg er flink, sterk og selvstendig.. Mesteparten av tiden hvert fall. Og kanskje er jeg aller aller sterkest når jeg er svakest..

En ting livet har gjort meg er tøff. Jeg har bein i nesen og ryggrad, og jeg tåler å bli skambankt innimellom. Rundjult. Jeg reiser meg hver gang og går på igjen.

Ingen av oss er perfekte maskiner. Alle kan bli syke. Jeg fikk bipolar type 1. Uflaks. Men sånn er livet. Jeg kan få kreft og Alzheimers og alt annet også. Livet er urettferdig. Og til slutt dør vi alle sammen uansett, og sånn er det bare. Men folk må faktisk ha lov. Lov til å bli syke, lov til å ikke være perfekt.

Det er sikkert kjipt å ha meg i livet til tider, men jeg TVINGER ingen til det. Jeg lar alle som føler for det gå. Ta avstand. Kutte kontakt. Forsvinne.

Men jeg må faktisk leve med meg selv hele tiden, så lenge jeg vil leve i det minste. Og akkurat det må dere nesten akseptere at jeg gjør. LEVER altså. At jeg tenker og puster og utrykker meg som jeg vil. Og at jeg av og til klarer å faktisk HA DET BRA. Det krever alt motet jeg har, skal dere vite. Å faktisk tørre å ha det bra!

Er det en ting jeg ikke vil ha fra noen, så er det bekymring. Hva skal jeg med det liksom? Tror dere det stopper livet fra å gå til helvete, virkelig.? At noen satt der og var så «bekymret» for meg?

Jeg har tatt alle forholdsregler for å ha et ok profesjonelt støtteapparat med tanke på akkurat sykdommen min. Og blir jeg syk, så blir jeg innlagt- og da er det noen som får betalt for å passe på meg.

Å være syk er ALDRI gøy for meg, uansett om jeg er manisk eller deprimert. Det er jævlig og koster masse krefter, og begge deler gir meg faktisk lyst til å dø innimellom. Jeg VIL ikke være syk! Men noen kamper velger man faktisk ikke. Jeg fikk aldri et valg her! Men jeg kan jo bare stå i det som best jeg kan. Deale med de kortene jeg fikk utdelt..

Joda, jeg skjønner at det må suge hardt til tider å være relatert til gærningen meg. Jeg synes synd på dere. Men husk nå at jeg har stått i de skoa sjøl, jeg var pårørende til pappa i 16 år (og jeg hadde solgt sjelen min for å fortsatt være det!), men han hviler i fred nå og jeg.. Lever fortsatt. Og jeg har jævlig dårlig samvittighet for akkurat det, ofte! Det er jo vanskelig å ikke tenke det, at det beste for noen (mange?) hadde vært om jeg døde jeg også.

Men jeg har utholdt for mye til å legge meg i grava nå. Jeg vil skvise litt mer ut av dette ene livet før jeg legger inn årene for godt.

Jeg ber bare om at dere lar meg. Bare litt. Bare gi meg LITT mer tid i dette til tider brutale livet før jeg også kan slippe all smerte for evig. Jeg er faktisk ikke klar for det ennå.. Det overrasker meg faktisk mer enn noen, for helt ærlig så trodde jeg at jeg kanskje var tom for bensin..

Og nå skal jeg ikke beskylde noen for noe her, men jeg kjenner jo en litt vond smak i munnen av at noen tydeligvis er helt ok med at jeg i mine depressive perioder skriver om suicidale tanker og ønsker om død- men at dere blir «bekymret» så fort jeg har det litt bedre. Jeg tolker det jo sånn at dere er mer redde for at jeg skal ha en manisk periode, enn at jeg skal bli så deprimert at jeg begå selvmord. Og det sier meg jo egentlig alt jeg trenger å vite om hvor jeg har enkelte, jeg må jo bare si det da.

For det er tingen med å sette seg på en høy hest og dømme andre nemlig. Det avslører ofte noe om en selv..

Joda, hjernen min bikker over i galskap av og til. Og da hater jeg den. Men jeg elsker den også.. Fordi jeg er så kreativ. Fordi jeg tenker så fort. Så mye. Så dypt. At den lar meg føle så intenst.. Og jeg elsker at jeg er, tja.. Modig nok til å gjøre alt dette. For det krever mot nemlig. Å være så mye som jeg er, på godt og vondt.

Nå vet jeg jo at noen leser her inne som jeg egentlig ikke vil ha her. For dette stedet er faktisk mitt. Jeg er ganske selektiv med hvem jeg har på sosiale medier der man kan velge sånt, og jeg trodde jeg hadde luket ganske greit i de bedene.. Men jeg skjønner jo nå at der har jeg tatt feil, og helt ærlig så trodde jeg bedre om enkelte enn som så. Så kan ikke dere det gjelder bare ta hintet, og fjerne dere selv 🤗 og dere trenger virkelig ikke å «følge med på meg» noe sted for å «passe på meg», for hallo.. Jeg tar den jobben selv takk. La meg nå være voksen i det minste. Det er jeg nå uansett om jeg er sjuk eller frisk 🙄

Og jeg kan jo bare si det, at hvis du faktisk frivillig sitter og leser her, og får meg helt i vrangstrupen, så bruk nå din frie vilje, menneske og gjør noe du faktisk liker heller 😉

Og med det sier jeg god natt. Og til noen; Farvel. Don’t come again 🤗

Jeg må bare slippe ut noen tanker, for jeg må innrømme at jeg er litt såret nå. Det er de vi elsker høyest som sårer oss mest, er der ikke det vi alltid sier..?

Jeg har alltid vært et utskudd. Det er ikke så rart, jeg er rar og dårlig til å late som. Jeg har alltid tenkt at jeg må være født i feil art, for ingenting forvirrer meg til tider mer enn andre mennesker.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Men jeg hadde pappa til jeg var 16. En pappa som jeg elsket over alt, kanskje mest fordi han alltid forstod, kanskje mest fordi jeg alltid forstod HAM.

En pappa som viste så tydelig med både tårer og latter at han var glad i meg. En pappa med et hjerte like ømt og stort som mitt eget, en pappa jeg ønsket å forsvare og beskytte mot alt. Spesielt døden. Men det kunne jeg jo så klart ikke.

Han døde, og jeg skal ærlig si at ingen har tatt hans plass. Ingen forstår meg som han gjorde lenger, og jeg kan ikke si noe annet enn at det fortsatt er både vondt og ensomt. Kanskje er det litt av det som holder gang i lidenskapen og behovet mitt for å skrive. For jeg må forstå meg selv.

Jeg har vel alltid vært et utskudd i egen familie også. Finnmarkingen i meg dør aldri, jeg vet ikke om det er rett å legge «skylda» der for at jeg er så ufiltrert og rett fram og ærlig, kanskje det bare er meg.. Jeg vet bare at her i Søringland blant mine egne så er det bare meg som er sånn. I wear my heart on my sleeve and I speak my mind, and I can’t do it any other way. Sorry..

Jeg vet jo veldig godt at jeg er det svarteste fåret i denne familien, men det betyr ikke at jeg bare har dårlige sider- og det har tatt meg mange år å forstå. At det er greit for MEG at jeg er annerledes skrudd sammen, at jeg har interesser ingen deler med meg, at jeg er litt rar og spesiell.

Jeg har fått min dose kritikk og kjeft i oppveksten, og ofte har det gått ut på følelsene mine. At jeg føler for mye rett og slett. Første jula etter pappas død, begynte jeg å gråte under julemiddagen. Jeg klarte faktisk ikke å la være. Og jeg fikk kjeft. Det sier vel egentlig alt.

Jeg klarer virkelig ikke å være det kristne dydsmønsteret dere vil ha meg som, jeg klarer ikke la være å tenke selvstendig, og jeg klarer ikke å la være å finne min egen vei i dette livet. Og jeg klarer og ØNSKER virkelig ikke å presse alle følelsene og tankene mine under fem lag betong så ingen egentlig vet hva jeg tenker og føler, jeg klarer det bare ikke.. Og jeg VIL ikke! Jeg vil føle intenst, jeg vil være lidenskapelig, jeg vil være ærlig og tro mot meg selv.

Og jeg må bare si helt ærlig at jeg har ikke alltid vært så lykkelig her i Stavanger. At mitt største ønske mens pappa var i live var å få bo med ham. Om han hadde flyttet til månen om så, så var det der jeg ville vært. Og jeg kommer nok aldri helt over at det eneste jeg har igjen av ham, er en grav.

Men jeg har aldri krevd at dere skal forstå meg. I stedet har jeg gått og gravd i meg sjøl for å finne ut av meg selv. Og i mange år var det viktigste for meg å bli den andre ville jeg skulle bli. Men jeg skjønte jo til slutt at jeg ikke har det i meg, og at jeg bare egentlig blir lykkelig om jeg lar meg være meg selv.

Egentlig har jeg ikke noe behov for at noen skal lese det jeg skriver her inne. Og i hvert fall ikke min egen familie. Jeg vet jo at denne interessen er veldig teit for mange, og jeg vet jo veldig godt at ingen andre i slekta mi frivillig hadde satt seg ned og delt sine innerste tanker og følelser på en blogg. Men nå er det altså en lidenskap JEG har, og det er noe som gir meg glede i livet.

Og en ting kan jeg si om livet mitt hvert fall, det har vært nok kriser og sorger og katastrofer og vonde vonde vonde ting, og dere vet ikke halvparten engang. Så jeg synes faktisk dere kan la meg ha de gledene jeg har i livet, det er ikke så mye å be om. Dere trenger ikke forstå. Dere kan bare la meg være.

Denne bloggen har vært fristedet, lekerommet, terapirommet mitt siden jeg var 17-18 år. Halve livet mitt omtrent, det gitt. Og ja, jeg vet at dere synes det er rart og teit. Akkurat som dere tenker av og til at jeg er rar og teit. Jeg ER rar og teit for faen!

Men den gangen jeg slutter å skrive her inne, så er det ikke av den grunn i hvert fall.

Og så tror jeg kanskje noen av dere jeg deler blodsbånd med må innse at dere faktisk ikke kjenner meg så godt når alt kommer til alt. Vi har kanskje ikke hatt de dype samtalene, har ikke snakket om de vonde følelsene, har ikke snakket så mye egentlig i det hele tatt når det kommer til stykket. Og det er jo sånn dere vil ha det. Snakk om jobb, snakk om været, snakk om andre.. Trygt og formelt, sånn vil vel de fleste ha det.

Men jeg må snakke om alt. Og det gjør jeg mest med meg selv, fordi det er jeg som alltid har vært der. Om dere bare skal innse en ting, så innse det hvert fall.

Jeg tror jeg bare avslutter med noen ord til pappa, selv om han aldri vil lese det. Fordi jeg trenger deg så jævlig innimellom, men jeg lover deg at jeg prøver å bære og romme meg selv pappa. Jeg prøver virkelig.

Noen ganger skulle jeg bare ønske at det fortsatt gikk an å løpe inn gråtende i armene dine, og stå i den klemmen og bare gråte av glede eller sorg eller begge deler, sånn som vi gjorde når vi kom av flyet i Kirkenes og endelig traff hverandre igjen.

Jeg hadde gitt opp mennesker hvis ikke du hadde vært faren min, det er jeg sikker på. Kanskje jeg hadde blitt en komplett psykopat, hvem vet. Jeg elsker deg fortsatt. Jeg håper så inderlig at det visste du. Vi var sjelevenner, ikke bare far og datter. Sånt skjer ikke alltid, men det var sånn med oss. Tanken på at en gang skal jeg ned i samme jord som du, det gir meg trøst pappa. Vi trodde aldri på gud og himmel og sånt. Men du trodde på meg. Du er kanskje den eneste som har syntes at jeg var smart. Jeg bærer minnene pappa, og jeg bærer kjærligheten din. Takk for alt. Når jeg orker, skal jeg skrive ferdig en låt som jeg skal kalle “I buried my heart in Båtsfjord”. Jeg tegna en tatovering en gang med den teksten over en døende rose med fødsel- og dødsdatoen din skrevet på stilken mellom tornene. Men jeg tok den aldri da. Kanskje jeg gjør det en gang. En døende rose, fordi det var det siste jeg fikk gi deg før kista di ble dekket av jord. Kunne jeg revet ut hjertet mitt og kastet det nedi grava di hadde jeg gjort det også.

Jeg elsker deg pappa. Jeg elsker hele familien min, men du vil nok alltid være noe helt spesielt.

Og så må jeg bare få si at jeg ikke er sint på noen! Jeg er bare litt, ja.. såret. Det er litt vondt å kjenne den velkjente følelsen av å ikke bli forstått, og ja.. Ikke å være RETT. Men jeg håper alle kan respektere hva det kreative gir meg av, ja alt egentlig.. Og at uten evnen til å skrive, hadde jeg nok tatt livet mitt lenge før jeg ble voksen. Det tror jeg faktisk. Noen ganger er det bare ordene jeg har, noen ganger er det ordene som redder meg.

Men det er baksiden med kjærlighet, den gjør både godt og vondt. Men den er alltid, ALLTID, verdt det <3 Og jeg gir i hvert fall aldri slipp på eller gir opp dem jeg gir hjertet mitt til.. Bare så dere vet det.

God lørdag! Og her er mitt (uskjønne) smil til deg som bestilte det 😉 Her har du både smilerynkene og mellomrommet mellom tenna mine hehe *insert GEEK emoji*

I’m no angel, I’m no saint

It’s not very pretty, this picture I paint

The red is my blood, the black is my soul

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

When I die I’ll either go to hell or I’ll be a fucking ghoul

And if I get the chance, I’ll haunt you!

Yeah, if I get the chance..

I’ll drag you all the way to hell!

I know you want me to be pure as snow

but I got horns and heaven knows

I know you want me to wear a crown of thorns

but all I got is my crown of horns

My crown of horns!

There’s times I show no mercy

There’s sins I refuse to forgive

There’s times I get so angry I can’t even see clearly

There’s some people I don’t think of dearly

(This song is for you!)

and there’s times when all I dream of is revenge

I know you want me to be pure as snow

but I got a tail and heaven knows

I know you want me to wear a crown of thorns

But I am holding on to my crown of horns

My crown of horns!

I know you want me to forgive and forget

But it’s impossible to live a life with zero regrets

And there’s some crimes that no one have paid for yet!

Yeah, Yeah, Yeah!

I know you want me to be as pure as snow

but I grew dark wings and heaven knows

I know you want me to wear a crown of thorns

But I don’t want to be your martyr or your lamb

So I wear this crown of horns because I can

Yeah Yeah Yeah..

I know you want me to wear a crown of thorns

You tried to fucking sacrifice me

That’s why I wear this crown of horns

Why I wear this crown of horns!

Yeah, I was born on december 24th 1987

but I ain’t helping your sinful soul into heaven

Good luck, getting into heaven!

and take your crown of thorns

(I hope it makes you bleed)

I am holding on to my crown of horns!

I choose my crown of horns!

The one thing I will never forget is how you threatened my own family

Believe my words, if I can then I will seal your very destiny

No sir, no ‘mam: I don’t wish you any well

If I can, I will drag you all to the gates of hell!

Fuck your crown of thorns!

I swear this very oath on my crown of horns!

My crown of horns!

A song I have hesitated to publish, because well.. It’s about something bigger than me and my own emotions.. If you comment on this, you need to know I do not support neither the brutality of IDF or the cynicism of Hamas… But in the end, I will ALWAYS be pro for the human race to find better solutions than war, bloody war. That is a hill I am willing to die on!

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Since the dawn of man..?

Since history was written down..

We’ve been pitted against each other..

Do we murder each other just because we so easily can..?

How can we pretend like we didn’t all come from the SAME first woman and man?

How can we forget that the human race is really one big family..?

I say this as a crazy person: War is the very definition of complete and utter INSANITY

Why can’t we live in peace?

Why can’t we solve our damn shit civilized?

Is any war worth it when you take into account how many lives were sacrificed?

Why do we resort to violent solutions that doesn’t really solve jack shit, 

We throw in bombs and tanks and mines that just escalates it.

Hate breeds hate, that’s just the nature of it.

We teach our children not to kill each other,

then they grow up and we make them join armies-

Can someone please make sense of it?

You want war, but for what?

We’ve fought each other since sticks and stones.

Now we’re at the point where our bombs are even melting bones..

Can someone tell me how this is using wit?

Can someone please, please, please make sense of it?

You want war, but for what?

I saw this little girl from Gaza on the news, she said

«When people die they don’t come back»

and you can argue against Hamas or IDF

but you can’t argue against that.

And what kinda world do we live in when the children,

not their leaders- are the ones spitting facts?

All I know, is a life you take you can’t give back,

so I’m just asking:

War, war, war, but for what?

One more time, say it with me: War for what?

So these old men in power, they need soldiers, they sacrifice the young.

Someone else’s child, forced to face the gun.

For glory, for land, for revenge- for the old wicked man,

but I’m just asking, how is it worth it in the end?

The dead remain dead, we’ll never bring them back again.

So I’m just asking: War, war, war, but for what?

War for what?

All I know is, every life that is sacrificed, is a life you can’t give back..

So war, war, war; but for what?

War for what?!

The dead remains dead, and even if you win your war- they don’t come back.

They don’t come back!

How do you send people to war, like their lives are just sitting on a shelf..?

It should be a written rule that if you start a war you gotta fight in it yourself!

War, war, war, but for what?

War for what?

War, war war

FOR WHAT

Jeg pleier ikke å gjøre så mye av denne typen innlegg, men tenkte jeg skulle prøve å gjøre en liten oppsummering av hvordan det går for tiden- uten å pakke det inn i vers og refreng som jeg egentlig er mest komfortabel med.

Jeg har jo hatt en tung depresjon, som har vart leeenge.. Først på nyåret kjente jeg at den begynte å slippe taket litt, og så har det vært noen måneder der jeg liksom har vaklet litt. Det har fortsatt vært tunge tanker og følelsen av å være stuck, selv om jeg har gått all-in for å virkelig begynne å leve igjen. Noe av det kjipeste med å lide av alvorlig sykdom er jo gjerne at det blir noen vonde brudd med mennesker som ikke orker å følge deg i livet lenger, og akkurat det har vært veldig vanskelig å faktisk sørge meg ferdig over.. Det er jo umulig å ikke ta noe sånt personlig, når venner og familie ikke orker deg lenger. Jeg skjønner det jo. Men det er fortsatt jævlig sårt. Og det går inn på selvtilliten og selvfølelsen, sånn skikkelig. Jeg tror noe av det absolutt vondeste jeg har følt på i livet, er den følelsen av at man bare ikke er mulig å være glad i.

Jeg har tenkt litt på det egentlig, at romantisk kjærlighetssorg hører og ser man mye om, det er utallige filmer og sanger om det. Men sorgen over å miste venner og familie, det snakkes ikke så mye om. Men det er jo noe de fleste opplever egentlig, av så mange ulike årsaker. Det er ikke noe man er alene om, men det føles gjerne sånn.. Vel, jeg ville bare si det egentlig. At det skjer, at det er vondt og vanskelig. Jeg synes personlig det har vært vanskeligere å navigere gjennom enn klassisk kjæreste-brudd..

Men ja, over til noe mer positivt: På nyåret kjente jeg skikkelig på at nå må jeg gjøre NOE. Så jeg har tatt to kurs på henholdsvis Helsehuset Stavanger og Jæren Recovery College og kan varmt anbefale begge deler. De har flere ulike kurs og det er lavterskel for å melde seg på, og opplegget er veldig bra. Har også søkt meg inn til en lokal bedrift som har mulighet for å tilrettelegge for de utfordringene jeg har, lang ventetid dessverre men får jeg plass der så har jeg muligens en JOBB for resten av livet, og kan også få mulighet til å ta diverse fagbrev, og ja.. Jeg håper INDERLIG at jeg får denne sjansen, og ikke om så alt for lenge heller, men her må jeg bare smøre meg med tålmodighet.

Også trener jeg flere ganger i uka, det er virkelig balsam for sjelen- vel, med et lite unntak. Jeg har vel nevnt noe om det før, men jeg har slitt med spiseforstyrrelser og eget kroppsbilde/syn veldig før, og det har kanskje blusset litt opp igjen nå som jeg trener jevnlig- at jeg blir litt mer kritisk til kroppen min egentlig, og det er jo en dum ting.. Må innrømme at jeg har hatt noen tilfeller med overspising/oppkast- bulimi altså, men det har bare vært et par ganger og jeg tror jeg har det under kontroll nå. Greia er jo at jeg faktisk VIL ha litt fettprosent på kroppen, jeg synes hofter, pupper og rumpe er FINT og vil egentlig ikke krympe så mye mer der, hehe. Samtidig så er det vanskelig å ikke irritere seg over den fettansamlingen som sitter igjen nederst på magen, vet da faen hvordan jeg blir kvitt den uten å bli helt planke! Æsj, akkurat der er jeg sjalu på dere menn altså. Dere har liksom ingenting dere må ofre ved å gå all-in på treningsfronten, hehe.

Så ja, det var vel livet mitt per dags dato. Ikke verst, alt tatt i betraktning, og jeg føler endelig at jeg kan la meg selv være sånn skikkelig glad og fornøyd. Det føles så bra at jeg har kommet hit helt selv, tatt mine egne valg og gjort forandringer- sånt er jo alltid litt skummelt. Jeg tror det som har skremt meg mest tidligere er tanken på å virkelig prøve hardt å forandre livet mitt bare for å innse at jeg fortsatt ikke klarer å ha det bra. Nå vet jeg liksom at jo, jeg klarer det. Det er en satans stor prestasjon for meg i hvert fall!

Også må jeg bare si at det vanskeligste med absolutt ALLE innlegg er hva faen slags bilde man skal legge til (MÅ jeg fortsatt ha bilder på alle innlegg, Patrick?!) og ja alle er sikkert drittlei grisetrynet mitt for lenge siden, men hva ellers har man alltid tilgjengelig egentlig..? Ikke svar noen pikante kroppsdeler nå, haha. Tro det eller ei, men jeg HAR enda litt skam igjen i livet.. Men ja, om noen har noen kreative tips her så hyl ut. Jeg føler i hvert fall at det må være bilder jeg har tatt selv, vi er ganske opptatt av copyright her i gården 😉

Med det runder jeg av. Håper alle har en grei start på uka, og at resten også blir fin!

Been asking myself:

So are you in or are you out?

You know damn well I ain’t in this for the clout

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

I can’t hype myself up no more

I said «hasta la vista» to the little hope I had left and I sent it out the door

Don’t really feel like keeping on going anymore

Welcome to summer of 24’!

It’s summer and I’m sad

Days are longer, and I am hurting bad

It’s too bright outside

It’s too damn dark in my mind, in my mind

Summer of ‘24 and as usual I’m falling behind, behind

So am I in or am I out

I feel like I got one foot in the grave already

(argh it’s been in there for years)

I can’t see the point in pretty much anything

(argh, I wish I would run out of tears)

I don’t know how to describe what’s left of my life, but living it is heavy

(It’s so heavy!)

I feel like living so much larger, but I don’t know if I’m ready

God, how I fear that I’ll never be ready!

It’s summer, and I suppose I’m still a tad depressed

Days are longer, and it just makes me stressed

There’s too many people in the streets

I’ve been thinking of killing myself for weeks

Told ya it’s too dark in my mind, in my mind

Summer of ‘24 and as usual I’m falling behind

Should be busy having fun, but all I feel is doubt

This body doesn’t feel like mine and I’ve been wanting out

I feel like my whole life has been a fucking waste

I wish I could have it completely erased

It’s summer and I guess I’m a bummer

Days are longer, just makes my depression grow stronger

I can’t keep on living much longer

(I really don’t think I can live much longer)

As always it’s too damn dark in my mind, in my mind

It’s the summer of ‘24 and happiness is a feeling I can’t find

I just can’t find!

It’s the summer of ‘24 and all I can think is

I don’t think I wanna live anymore

But you know what, there will always be a key to death’s door

I guess life will always be some kind of heavy

I gotta live life NOW, screw it: I guess I’m ready!

It’s the summer of 24’

I am gonna keep going, I will open life’s door

I am going to live, and I am gonna live more!!

God sommer, alle sammen ❤️ Måtte alles mørke tanker vike for sommersola.. Let’s do this. Let’s live, and live more!

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Talking to the dead beats talking to the wall

Lately I haven’t been talking much at all

People come and people go

It’s been 21 years since you died

Still I miss you so..

I just need you to know..

Is there a way these words can reach you?

You never failed me

You never betrayed me

You just died my dear

and I still love you

like I did when you were here

I still love you like I did when you were here!

It’s hard, being alive sometimes

I feel like I’m living in a cage of crimes

It’s true what they say, it’s the best ones who dies

If I said I was grateful that I’m still alive, it would only add to my lies

Bat dad, I really do try..

I’m so scared, that in the end you didn’t know

I loved you so deeply, but in the end- did it show?

You never failed me

You never hurt me

You just died my dear

I love you so much

That was always my worst fear

That you would die before me, my dear

I sometimes think that I buried my heart with you

When you died, I wanted to die too

Living on, that was so fucking hard to do

If I still have a heart, it’s been split in two

I just need you to know

Some things I just can’t let go

It was me who failed you, you know

I still cry because you aren’t here

Cry because you died and I wasn’t there

You never failed, you never hurt me

You just died my dear

You just died, my dear

I want you to know your kids are doing mostly alright

I see parts of you in all of them

and you know that mama always did believe

One day we all will meet again..

(Who knows, she could be right)

Sleep safe forever, I still hold you near

My love for you will never disappear

Take care of the part of my heart that belongs to you, my dear

..and dad, I really do try

When my lover starts talking ’bout the future

That’s when I know it’s time to pull the plug

I can barely handle the present moment

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Besides, there’s only so much I can sweep under the rug

I don’t think he’d like me very much if he knew about all the shit I’m hiding

Why does everybody talk about love like it’s some kinda magic

Isn’t the hard truth that love usually ends up some kinda tragic..?

Don’t give me grand romance

Don’t deliver me sweet words that in the end mean nothing

I want none of that, and if you try to give it: I want to trade

I don’t want a bouquet of roses, I want

I want deadly nightshade

I’ve never been able to plan ahead

When I try to visualize five years from now I always think by then I’ll be dead

I’ve never met a person who fit me like a glove

Got like a billion reasons why I don’t believe in love

Why does everybody crave love like it’s magic?

For me, just the thought of it makes me feel a overwhelming sense of panic..

Do not give me grand romance

and don’t you dare go down on one knee

I want none of it, and if you try to give it I want to trade

I don’t want champagne nor’ wedding bells, I want

I want deadly nightshade

Was there ever a time when I did believe in love?

Maybe, but that was just a part of being young and dumb

I’m not quite sure I’ve learned from past mistakes

I think they’ve just made me go numb

Maybe love IS magic, but for me it’s just never in season

When I think about it, I guess they call it “Fools in love” for a reason..

So no, I don’t want grand gestures of romance

I don’t want whispers in the ear and I don’t want to slow dance

I want none of that, and if you try to give it then I want to trade

I don’t want roses, I don’t want happily ever after, I want..

I want deadly nightshade

I want deadly nightshade