Should I ignore the signs all around me

Or just follow my every impulse blindly

I’ve asked myself this a thousand times before

Still when you come around knocking

I open the door

 

You live then you die

In between that, all you can do is to try

And maybe it’s fucked up that I’m always questioning everything and always gotta ask myself «WHY»

Then again, do we not all search for meaning

It’s a brutal world.. and we are a brutal species

Waging war, raging against nature

Killing everything, like it does not mean the death of us

 

I hang on I guess because all I’ve ever known was some kind of a broken mess

You can afford to lose something that means less..

Still, it leaves me unfulfilled

Like banging my head against a wall I can’t rebuild

Then again..

If something is already dead then at least it can’t be killed..

So there is a safety to this

But playing it safe

Means there’s a part of my needs and desires I have to erase

 

You live then you die

And in between that, all you can do is to try

And maybe it’s fucked up that I’m always questioning everything and asking myself all these «WHY’S»

Then again, aren’t we all searching for that feeling..

In a brutal world.. Among a brutal kind..

Aren’t we all desperate to find

That and those that makes it worth it all

Someone close enough to call

Someone who’s still there although you fall

 

So..

Should I ignore the signs all around me?

Or just

Follow every impulse blindly..?

I’m hanging on I guess because all I’ve ever known was some kind of a broken mess

Some kind of a broken mess..

Damn, we made the entire world some kind of broken mess

Didn’t we..

 

 

Don’t come for me, men jeg falt for fristelsen til å slå til på H&M sitt salg igjen.. Jeg har omtrent ikke kjøpt sommerplagg på mange år, fordi jeg har følt meg ukomfortabel i egen kropp og ukomfortabel i eget liv, og det er så gøy å ha en sommer der jeg faktisk klarer disse tingene- jeg trodde ikke jeg kom til å oppleve det noen gang. Jeg prøver å tenke over om det meste jeg kjøper faktisk funker som wardrobe staples, altså plagg som er tidløse og som du har lyst til å bruke sesong etter sesong. Sånne plagg som blir favoritter du ikke går lei av, jeg vil at majoriteten av innholdet i garderoben min skal være sånne plagg. Føler alt jeg har kjøpt denne gangen faller under den kategorien.

 

Dus blå jumpsuit i sateng-aktig stoff, til litt over 100-lappen.

 

Maxikjole, satt ned fra 599- til 159-, altså H&M kjører HARDT på rabattene sine..

Enda en jumpsuit, til 79,90 kr. Denne gir meg skikkelig 70-talls vibber! Og ja, jeg ser at jeg må droppe bestemorstrusa under denne 😅 Og NEI, jeg er ikke preggers.. Det er second dinner/snacks-magen min som jeg ikke er helt villig til å ofre enda 😏

 

Kjenner jeg har dårlig samvittighet overfor både bankkontoen min og planeten nå da.. I tillegg kom jeg over denne saken, og det ble ikke bedre av det: https://hypebae.com/2022/7/h-m-green-washing-lawsuit-sustainability-misleading-marketing-fast-fashion

 

Motebransjen er en klimaversting, det vet vi jo- produksjonen er ikke miljøvennlig, det pumpes ut for mye kolleksjoner, og vi har ikke et godt nok system for innsamling eller gjenvinning av tekstiler. I tillegg vet vi jo at det skorter på etikk og rettferdighet når det kommer til mange arbeidere i denne bransjen også.

 

Jeg VET alt dette, og likevel klikker jeg «kjøp», og det kommer jo alltid med en ekkel bismak. Som nevnt øverst, jeg prøver å kjøpe flest plagg som er «stayers» i garderoben, prøver å tenke om plaggene jeg kjøper kan brukes om flere tiår fremover også. Jeg har aldri hatt behov for å gi bort masse klær hver gang jeg rydder skapet, fordi jeg fortsatt liker klærne mine årevis etter at jeg har kjøpt dem- så det funker jo. Og jeg kaster ikke ødelagte klær, jeg reparerer og er flink til å få plagg til å vare. Samtidig tenker jeg at en gang må jeg jo bli ferdig med å «samle skatter» i garderoben min- er det fullt og jeg ikke vil kvitte meg med noe så er det fullt! Og selv om jeg fortsatt har plass, så hadde jeg jo nok klær for lenge siden. Jeg kan jo ikke si at det er noe som helst jeg TRENGER lenger. Jeg skjønner jo at jeg bør dra den «Nå har du samla nok»- linja her og nå. I det minste for noen år fremover!!

Skal jeg gjøre det, så er første steget å slette Zalando og H&M-appen (eneste jeg bruker til nettshopping, men du kan lage wish-list på dem og det er jo DØMT til å gå skeis..) og jeg må nok holde meg langt unna butikker i laaang tid fremover. Og mest av alt må jeg være beinhard med meg selv, og nå som jeg styrer med nikotin-nedtrapping så ser jeg jo at den muskelen er SLÆKK hos meg..

 

Jeg prøvde meg på shoppestopp i vinter, og det gikk ikke bra- jeg klarte ikke ÉN måned en gang! I tillegg vet jeg at jeg har en emosjonell svakhet her- jeg vet ikke alltid hva jeg trenger for å trøste meg selv/Få meg selv til å føle meg bedre alltid og da trøsteshopper jeg gjerne. Det er jo bare tull, og i hvert fall noe jeg vil til livs.

 

Men jeg VIL bli en mer ansvarlig forbruker! Jeg vil ta min del av ansvaret, og det innebærer soleklart å kjøpe mindre- mye mindre. DET må jeg vel i det minste klare.. 🙄 Tenk om jeg resten av livet bare kjøpte brukt, eller jeg klarte å ha en regel om kun ett nytt innkjøp i året.. Eller hvert 5 år.. Eller at jeg bare klarer meg med det jeg har, from here on out- det hadde jo vært det beste.

 

Herregud, når jeg tenker sånn så innser jeg jo for en slave jeg er av materialisme og hvor mye glede jeg TROR jeg får utav å kjøpe..

 

Jeg skrev ett innlegg i går (pingla ut og sletta det, jeg vet ikke om jeg fikk fram poenget mitt godt nok) men essensen i det var i hvert fall at jeg føler meg skikkelig ensom til tider og at jeg skulle ønske jeg var flinkere sosialt og at jeg savner flere dype, meningsfulle relasjoner- men jeg vet ikke hvordan jeg skaper dem eller hvordan jeg skal tørre å bli kjent med nye folk. Det er jo DET som gir mening med tilværelsen, og det kan man jo ikke kjøpe for penger..

 

Så ja. Det bør være fokuset og målet mitt fremover, ikke prøve å fylle alle sjelesår med nye ting.. Det er bare ting, døde ting, og du kan kanskje føle deg vel i dem men det gir faktisk ikke så mye mer enn det da.. Jeg vil heller ha fler folk jeg føler meg vel rundt.

 

Men hjælp, hvordan gjør man det da.. 😅

 

Jaja. Avslutter tidenes lengste innlegg her. God kveld 🌹

Ah, so here we are

You out there, drinking

That’s how it always goes

Me at home in my bed, overthinking

Keeping us both on our toes

I know you hate it when I say it, but

babe, it feels like this ship is sinking..

 

Coping strategies, they strangle me

I am still so far from who I want to be

You said I’m not the one, somehow it hurts even tho’ I feel the same

We fuck, we fight, it’s all a part of the game

Guess none of us are ment for something better, so we stay put in our lane

 

When I look back, it seems I was always a slave

Or a puppet in someone else’s play

Sometimes I get the feeling no one listens to a word that I say

Maybe that’s why I have to go crazy at times, lose my shit completely and gain the courage to scream so loud they call the cops

I feel so invisible at the lowest points, maybe that’s why I let madness take the reigns

Ridiculous.. Futile.. But at least the feeling of being a ghost finally stops

 

So I guess that’s why I can’t let this go

‘Cuz even tho we’re not compatible at least I know

That even when you’re piss drunk and high as a kite

And you feel less like making out and more like to bite

It’s me you come to

It’s me you call

And I reckon we both feel more like going at each other, at each other

Than to have no one at all

 

Ah, so here we are

Made it ten months, back and forth and back again

No one thought we’d get this far

I’ve been thinking, it’s time to flush the drain

But this shit, it’s all that remains

And now I feel like we are linked by chains

If I let you go, that’s all I got walking out on me

Somehow, it lost its appeal to be free

Damn, this scares the living shit outta me

We’re both complicated, screwed up

Still we’re not ment to be

 

Real love, fuck if I know what it feels like

Imagine it’s like ripping out your heart and stabbing it with a knife

You said I’m not the one, somehow that stings even tho’ I said it first

I didn’t know I was starving or dying from thirst

So we fuck, we fight, it’s just a part of the game

Guess none of us are ment for something better, so we stay in our lane

Stay in our lane..

We stay in our lane

 

I dag er det første august. Spol tilbake til denne tiden i fjor, og jeg hadde en lang periode med depresjon, suicidale tanker og endeløs skam over meg selv og alt jeg var bak meg da vi gikk inn i denne måneden i året som var. Da bestemte jeg meg for at nok var nok, én måned igjen med sommer og nå ville jeg prøve å leve. Så jeg ble med på stranda, selv om jeg hatet kroppen min. Gikk ut døra, selv om jeg hadde angst. Plukket opp restene av et liv som føltes som det hadde gått i tusen knas, en gang for mye til at jeg egentlig orket å prøve å lappe det sammen igjen, men jeg gjorde det. Lappet det sammen og hinket videre.

 

På høsten meldte jeg meg på kurs på Jæren Recovery College (anbefales!), jeg begynte å jobbe igjen, jeg gjorde ting som alltid har trigget angst- men noe løsnet og jeg opplevde at jeg endelig vokste på å eksponere meg for angsten, endelig går det greit å ta buss, møte opp til avtaler uten at noen følger meg, å gå på butikken er null problem, jeg føler meg endelig selvstendig og viktigst av alt FRI. Jeg har turt å bli kjent med nye mennesker, turt å utvide den snevre verdenen min, turt å stå mer på egne bein. Jeg vil mer, mye mer, men det er greit at det tar tid. Jeg prøver å tenke at det er dette som er meningen med livet for meg, og da er det greit at jeg bruker livet på dette- vokse, utvikle meg, sprenge grenser. Jeg har kanskje mer grenser enn folk flest, og da må det bare ta tid da. Jeg vet jo ikke hvor lenge jeg får ha dette livet, kanskje dør jeg i natt- men det er greit så lenge jeg kan si at jeg prøvde. Og denne perioden som har vært nå, som jeg har fått strekke ut til et helt år- så har jeg virkelig prøvd. Og det er jeg stolt over.

 

Juni og juli i fjor lå jeg stort sett bare under dyna og skrev. Jeg skrev selvmordsbrev som ble til en hel selvmordsbok, for jeg var sikker på at nå klarte jeg ikke stort mer. Og jeg følte et press og et behov for at familien skulle forstå tankene bak det at jeg valgte å forlate dem, at de skulle forstå at det ikke var noe de kunne ha gjort, og at jeg ganske enkelt bare var et helt håpløst tilfelle som ikke hadde andre valg igjen. Men jeg tror at en faktor som bidro til at jeg valgte å fortsette livet, var at selv om jeg skrev ut en hel notatbok, så kunne jeg fortsatt ikke vite at jeg hadde besvart alle eventuelle spørsmål de ville sitte igjen med, godt nok. Og i tillegg, så hadde jeg skrevet ned alt som var galt med meg og alt jeg hadde mislykkes i her i livet, og det var jo for så vidt sanne ting også, men jeg ville ikke dø som det mennesket der. Jeg kjente når siste ordet i boka var skrevet, at jeg ikke ønsket at livet mitt skulle stoppe der. Jeg ville prøve å bli noe mer, å klare å være noe mer, enn side opp og side ned av devaluerende, stygge formuleringer om meg selv.

 

Hopp frem til august 2022, og livet mitt er ikke perfekt. Jeg er ikke i nærheten av å være perfekt. Og alt har ikke gått på skinner heller, det har vært vonde hendelser, brudd med mennesker jeg var glad i, jeg har tvilt på meg selv, og måtte ta steg tilbake når jeg egentlig bare ville frem. Men det er greit. Det er noe som har klikket på plass i det kaotiske, kompliserte hodet mitt og det er vanskelig å sette fingeren på hva det er, men jeg tror at jeg gir meg selv lov til å ha selvtillit..? Jeg gir meg selv lov til å tenke positivt- om meg selv, om livet mitt, jeg er rausere med meg selv, jeg liker mye med meg selv, og jeg klarer å akseptere at for å bli et bedre menneske må jeg prøve og feile, og kanskje viktigst av alt- Jeg gir meg selv lov til å ha det bra, selv om jeg ikke kan krysse av på alle punktene jeg gjerne skulle ha oppnådd for lenge siden.

 

Helt ærlig så forventet jeg å havne i bunnen av depresjonshelvete så fort vi gikk inn i sommermånedene igjen. Tenkte at hjernen min bare er programmert sånn, akkurat som jeg pleier å bli manisk rundt juletider. Men jeg ble jo ikke manisk denne julen som var, og nå ble jeg ikke deprimert av sommeren heller, og det gir meg et håp jeg ikke har følt på på lange tider. At JEG kan ta kontrollen og ikke være en viljeløs slave av en psyke jeg ikke forstår hvordan fungerer. Jeg er så takknemlig for denne erfaringen, for denne gaven, ett helt år der jeg har fungert og har kunne hatt tillit til egen hjerne.. Jeg trengte dette, og jeg vet ikke hvem jeg skal rette en takk til- meg selv, familien og støtteapparatet mitt, universet, hva det enn måtte være- jeg er så takknemlig.

 

Jeg vet at det finnes flere der ute som opplever sommeren som en tøff tid, og jeg skulle ønske jeg kunne gi håpet mitt videre til andre som desperat trenger det nå. Bare vit at ting kan snu, vi kan snu, livet kan snu.. Jeg vet jo at livet kommer til å gi meg flere utfordringer, jeg vet at med bipolar så er det livet ut med krevende perioder, og akkurat nå så er jeg nesten litt takknemlig for det, for det har gjort disse 12 månedene til noe jeg verdsetter så høyt. Når man vet hvordan livet er når man bare ønsker seg bort fra det, så vet man også verdien av å være glad i og sette pris på det.

 

Derfor avslutter jeg bare dette innlegget med å si at jeg virkelig, fra bunnen av hjertet ønsker alle en fantastisk sommer.