Søvnløse netter, Imovane til tross. Netter der jeg ligger og vrir meg som en meitemark, tankene som plager meg- virrer rundt i hodet som illsinte veps, stikkene som svir. Hva er dette livet, hvorfor blir jeg i det?
Men dagene er verre. De langtekkelige dagene jeg ikke har krefter til, ikke orker å komme i møte. Må bare ligge stille, ellers føles det som om jeg kommer til å dø. Har ikke energi til noe, å dusje føles som å klatre opp Mt. Everest, kle på seg likeså. De dagene jeg faktisk må ut døra, gud hjelpe meg.. Da lider jeg virkelig.
Kan noen please fortelle meg hvor lenge det skal være sånn her. Jeg klarer ikke så mye mer av dette.
Er jeg utbrent etter 11 år med aggressiv krigføring mot min egen hjerne? Er det medisinene jeg går på? Er det bare meg og udugeligheten min..? En cocktail av alle disse ingrediensene kanskje?
Jeg vet bare en ting: Jeg fikser ikke dette livet. Kjenner på følelsen av å være totalt mislykka hver dag. Suicidale tanker og bilder som farer gjennom hodet jevnlig, en lengsel etter at alt skal være over. Men jeg tør ikke, ikke enda, så jeg er.. Stuck. Og det er en grusom følelse, fanget i et liv du ikke ønsker å leve.
Klarer bare å tenke på det. Hvor lei jeg er. Det gjør meg forbanna på meg selv, får meg til å hate meg selv. Faen heller, bitch, hva haler du ut denne meningsløse tiden for?
Ingen kommer for å redde deg, vet du. Vil du ut må du enten dø eller grave deg ut fra helvete selv.
Men hvor finner man kreftene fra?
Jeg skulle ønske jeg kunne huske siste gangen jeg følte noe som lignet ekte lykke.
Ikke den ekle, bedragerske manien. Lykkefølelsen. De to kan ikke sammenlignes.
Var jeg noen gang lykkelig i dette livet? Alt har blitt farget grått og trist igjen. Det er så forbannet virkelig, denne virkeligheten sett med deprimert blikk.
Jeg orker ikke.
Ikke la der bli morgen igjen
Vær så vær så snill
