Har tatt små steg de siste dagene for å få det litt bedre med meg selv. Tvunget meg selv inn i dusjen, tvunget meg selv til å ta den tannpussen, gå på lav-terskel besøk til en kompis.. Små steg, men det hjelper.
Fikk endelig tak på legen inne på psyk, og har et lite håp om å slippe neste injeksjon. Orker ikke mer av den dritten der i kroppen, nå saboterer den bare for meg og jeg håper sånn legen tar det på alvor. Jeg ofrer livskvaliteten min for denne sprøyta, og bivirkningene er bare ikke verdt det. Jeg er jo frisk nå, og trenger ikke pumpes full av medisiner lenger..
Sykemeldingen min forlenges, det må bare være sånn tror jeg. Akkurat nå har jeg nok med å finne tilbake til meg selv og det hverdagslige. Det føles fortsatt som en big deal bare det å gå på Rema, det er sykt vanskelig å stå opp om morgenen og starte dagen- jeg fikser ikke jobb på toppen av alt akkurat nå. Det føles jo som et nederlag, men samtidig er jeg så redusert at jeg innser at det fjellet kommer jeg meg bare ikke over akkurat nå.
Gleder meg til denne tilstanden gir seg.. Til å orke livet skikkelig igjen. Jeg er så redd for at det aldri skal gi seg, for akkurat nå føles det så permanent og jeg har glemt hvordan det var å ha overskudd og energi. Alt man bare tar for gitt når man har det..
En gang må de jo la meg sleppe unna disse kraftige medisinene, en gang må jeg jo få lov til å bli skikkelig fri igjen.. De kan ikke holde meg på tvang evig. Selv om jeg garantert vil ryke inn igjen på psyk med denne eksplosive lidelsen min.
Æsj, ikke tenke på det nå. Det er sol i Stavanger i dag og deilig temperatur, jeg skal kanskje dra å bade i havet senere i dag- her og nå, that’s what matters.
God onsdag ❤️