Jeg er ikke god på sånne “tenke høyt” type innlegg, men jeg gir det et forsøk. Status quo? Fortsatt ikke deprimert. Men veldig medisinert, bah. Jeg ser ikke skikkelig og er enda mer nærsynt enn før. I tillegg er jeg treig i bevegelsene, har mye matlyst, mister sinnsykt mye hår, er veldig rastløs; har null konsentrasjon, og har problemer med å sove og problemer med å stå opp.
Og jeg føler meg så lite fresh! Har gått opp i vekt her inne og trynet mitt ser så slitent ut.. Sminke hjelper ikke en dritt. Jeg tenker for første gang i livet at jeg har blitt ei gammal kjerring, hah.
Nå er jeg hjemme på perm, hatt kvalitetstid med venner og familie. Det hjelper jo på humøret. Men jeg gleder meg til denne rastløsheten gir seg, til jeg klarer å konse igjen, til å få synet tilbake skikkelig, og ja.. Bli meg selv igjen 100% rett og slett.
Men jeg er takknemlig for at den store nedturen ikke har meldt seg ennå, altså. Vanligvis går jeg jo laaangt ned i kjelleren etter en manisk periode, med suicidale tanker og hele pakka. Det hadde vært så deilig å slippe det nå. Krysser fingrene for at depresjonen holder seg unna meg, så jeg kan plukke opp livet igjen og gi alt..
Reposting this old song I wrote, because it kinda fits the current shituation (not a typo!).. My dad was my closest ally in life, and without him is.. Well, battlefield life ya know. Also taking the opportunity to post a more glammed-up version of myself than the ugly face I’m currently sporting.
Ååååh, jeg har hatt livets helg hjemme hos meg sjæl. Fikk dobbel perm, altså to overnattinger- så jeg har endelig hatt en skikkelig helg, og har omsider fått senket skuldrene og bare slappet av og nytt mitt eget selskap for det meste. Herregud så godt å være alene igjen!! Kunne snakke høyt med meg selv og være rar, haha. Shit, jeg elsker det altså.. Solitude <3
Jeg har prøvd å bevege meg litt på oppfordring fra mamma som er bekymret for stoffskiftet mitt. Jeg MÅ bevege meg før jeg blir en gammel krok. Syklet tur i går, og det var så tungt at jeg er flau. Og har vært rundt lille Stokkavatn. I dag tenkte jeg å lufte hundene til familien, vi skal treffes og feire en bursdag.
Jeg føler meg så glad nå. Dette var vitamininnsprøytinga jeg trengte, et opphold i hobbithula mi. Nå husker jeg liksom hvem jeg innerst inne er, jeg er ikke hu der subbende zombien i gangene på psyk, jeg er meg! En kreativ og sær person, men med et hjerte av gull.
Og det klør sånn etter å bare skrive meg ut og dra hjem for godt i dag, jeg kan jo teknisk sett gjøre det siden jeg har kommet på frivillig- men det er jo greit å ha noen som følger med på nedtrapping av medisiner.. Så jeg må nok bare bli ut tiden.
Men kanskje det kan gå litt lettere der inne nå, nå når jeg liksom har denne opplevelsen å leve på en stund fremover.. Og så kommer det helt sikkert mer permisjon.
Jeg må ta litt tak i situasjonen selv kjenner jeg, mye jeg kan gjøre annerledes og bedre mens jeg fortsatt er pasient. Wish me luck, hehe.
