I morgen må jeg inn for å få en ny injeksjon cisordinol. Akkurat når hodet hadde begynt å letne litt, må jeg inn og bli kjemisk ødelagt igjen. Der gir meg lyst til å dø. Det på toppen av alle mine andre små og store problemer. Jeg får ikke snakke med lege før 20 oktober, det vil si at jeg liksom skal begynne å jobbe igjen 1 oktober med den jævla cisordinolen i kroppen. Noe som blir helt mission impossible, er jeg redd. Jeg ser framtiden min gå opp i røyk nå. Dette klarer jeg bare ikke.
Fremtiden min ja.. Den gikk vel opp i røyk for lenge siden. Jeg orker bare ikke mer av dette bipolare livet kjenner jeg. Det er så slitsomt med disse helvetes svingningene, innleggelsene, medisineringen. Det tapper meg for alt av krefter å gå igjennom dette gang på gang på gang. Jeg trenger at dere forstår det, dere jeg elsker høyest, for en dag kommer jeg nok til å velge bort dette livet, og det handler ikke om dere- det handler om meg og mine demoner. Om hvor utrolig krevende det er og var å leve med denne lidelsen, hvor mye krefter det kreves bare for å holde ut- det er liksom ikke plass til noe liv oppi alt det vonde og vanskelige. Jeg er så klar til å gi slipp på det nå, kjenner jeg. Så klar for å bare slippe.
Jeg har ikke rom for å utvikle meg. Det er liksom bare krise på krise og set-back på set-back, og det gjør meg så ulykkelig. At jeg stagnerer, jeg kjenner så veldig på det. At jeg aldri blir skikkelig voksen og får sjekket av milepælene «alle andre» når. Jeg føler meg så ufullstendig og mindreverdig. Dum og håpløs. Helt verdiløs. Jeg orker ikke den følelsen stort lenger, men jeg vet ikke hvordan jeg skal endre på det, endre på meg selv- i bunn av depresjon og kjemisk redusert som jeg er. Jeg har ikke krefter til noe som helst. Jeg orker ingenting. Det får meg til å miste motet helt.
Den sprøyta i morgen dømmer meg nord og ned, og legene hører ikke på meg i det hele tatt. Jeg føler meg så overkjørt og at jeg har null innflytelse over eget liv og hva som er bra for meg eller ikke. Det gir meg bare lyst til å dø, for nå virker alt helt kjørt. Jævla tvangsvedtak!! Faen at de kan gjøre dette mot meg.. Faen, faen, faen!
Jeg klarer ikke stort mer av dette livet. Jeg klarer det bare ikke. Ikke har jeg lyst på det heller. Galskapen, de dype bunnene av depresjon, innleggelsene, all medisineringen som ikke hjelper en dritt- bare masse ekle bivirkninger. Å være fanget i psykiatrien, den jævla psykiatrien som fortsatt er på rumpetroll-stadiet og ikke forstår en dritt av lidelsene de liksom behandler.
Det handler ikke om dere, mine nære og kjære. Det handler om meg og mine demoner. Om hvor beintøft dette livet er, hvor mye det koster. Det virker bare ikke verdt det lenger. Jeg har tenkt det så mange ganger før, at nå er smertegrensa faen meg nådd- men så piner jeg meg selv videre. Og jeg skjønner ikke hvorfor jeg gjør det lenger. Hva er vitsen, hva er poenget? Jeg kommer aldri til å bli kurert. Jeg må dø for å slippe denne sykdommen.
Jeg vil ikke møte i morgen til den helvetes sprøyta, men jeg er juridisk forpliktet til å ta den. Det finnes ingen vei rundt. Det får selvmordstankene til å gå av som sirener i hodet mitt. Nok en gang skal jeg reduseres til et vrak.
Jeg orker ikke stort mer av dette. Alt ser så jævlig håpløst ut. Bekmørkt, helsvart. Jeg er lei.
Jeg er så LEI.