Ligger bare her og stirrer i taket mens minuttene blir til timer. Ligger bare her mens rotet i leiligheten roper på meg, gir meg dårlig samvittighet. Ligger bare her mens meldinger og anrop tikker inn- orker ikke svare, gir meg dårlig samvittighet det også. Ligger bare her når jeg burde gått i dusjen for lenge siden, smurt meg inn med en velduftende bodylotion og sprayet på parfyme, kledd på meg noe presentabelt, smurt meg matpakke og stukket innom jobben jeg var så glad for å få. Men jeg bare ligger her, i joggebuksa og my little pony (den burde jeg gi til Fretex, snart 40 år som jeg er) nattskjorta mi, og stirrer i taket. Og lar minuttene bli til timer, og snart er dagen forbi.
Og tenker på livet som har gått, livet som er, og livet som skal komme.
Det har vært en kamp, since day one, virker det som. Alltid har det vært noe som har skurret, alltid har det vært noe som ga klump i magen og høye skuldre. Alltid har det vært noe som ikke var helt som det skulle være.
Det var jeg som ikke var helt som jeg skulle være. Tankene som kunne bli så mørke, livet som svinget så voldsomt, følelsene jeg aldri fikk helt kontroll på.
Meg, det var meg det var noe galt med hele tiden.
Og jeg kan aldri bli rett, nå som jeg har den diagnosen jeg har. Som medisiner ikke får under kontroll.. Jeg kan aldri bli rett.
Og livet er dømt til å fortsette i samme fordømte spor..
Føler meg.. Tom. Jeg burde vært lei meg og grått tror jeg, men jeg er bare tom. Burde sørge over alle liv jeg ikke kan få, barn og partner jeg ikke kan ha, karrierene, jeg som alltid følte jeg måtte bli noe stort for å kompensere for hvor liten jeg følte meg.
Men jeg er ikke trist. Det er bra jeg ikke har partner og barn som må stå i dette sammen med meg, det er bra jeg ikke har en strålende karriere å ruinere. Bra at jeg ikke har et plettfri rykte og en glanset fasade som ikke tåler disse skamplettene.
Jeg har en jobb jeg var glad for å få, jeg må holde fast på den samme hva som kreves. Er bare redd for den søvnen igjen, at jeg ikke skal tåle presset. Jeg tåler generelt svært lite, og det hater jeg ved meg selv. Hvor pokkers sårbar jeg er.
Jeg må ta den dusjen hvert fall, og smøre meg inn med en velduftende bodylotion og spraye på en god parfyme, kle på meg noe presentabelt og svare på anrop og meldinger. Må starte der.
Men jeg ligger fortsatt bare her og stirrer i taket.
For ingenting virker å være noen vits når livet bare fortsetter i samme fordømte spor.
