Alt jeg har mistet med denne sykdommen. Alt som har brent ned og gått tapt..Alt jeg aldri har latt meg selv sørge over, fordi det er for mye, det er for vondt å ta innover seg.
Men det livet jeg forlot da jeg ble innlagt i april føltes som et godt liv, gjorde det ikke det da? Jeg hadde en jobb, jeg trente regelmessig, jeg hadde venner og familie å bry meg om. Jeg har jo alle disse tingene enda, det virker bare så fjernt for meg å gjøre come-back til dette livet.
Og jeg vet ikke hvordan jeg skal gjennomføre dette come-backet mitt, hvordan skal jeg greie å stille på jobb 5 dager i uka, jeg som trenger flere timer på å komme meg ut av senga, jeg som sliter med å ta en enkel dusj, jeg som ikke klarer å ha en normal døgnrytme, HVORDAN skal dette gå?!
Og samtidig lengter jeg tilbake til oppegående meg, lengter tilbake til hverdagen som var en skikkelig hverdag, lengter tilbake til kjekke kollegaer og et hode som ikke lengtet etter døden hvert våkne øyeblikk.
Jeg er så sliten av å lide så mye hele tiden. Jeg vil hele sårene som har blitt rippet opp i igjen og som konstant blør inni meg, men jeg vet ikke hvordan jeg gjør det. Jeg vil bare føle meg hel igjen, men faktum er at jeg har blitt knust-igjen, og det tar tid å få alle bitene på plass igjen. Og det er en skikkelig dritt-jobb å måtte gjøre det over og over igjen, men jeg må vel bare gjøre det da. Jeg tør jo ikke å dø enda, selv om det er det jeg aller helst vil.
Jeg må ta livet tilbake i det små nå. Neste uke vil jeg innom jobb for å treffe kollegaene mine og jobbe noen timer. Det tror jeg hadde gjort meg godt. Hvis jeg venter til september er over og sykemeldingen min tar slutt, blir det for stor omveltning er jeg redd. Jeg må ha litt rutiner inn i systemet allerede nå. Jeg må ha en dose hverdagsliv nå. Jeg trenger å starte opp igjen med livet, og ikke bare ligge i senga og tenke mørke tanker om at livet ikke er verdt å leve lenger.
Jeg har mistet mye med denne sykdommen, men jeg har fått mange velsignelser gjennom disse årene også. Jeg har blitt tante til to fantastiske gutter, jeg har fått venner for livet, jeg har lært mye om meg selv, jeg har fått en jobb. Jeg har en familie som står i det sammen med meg, som stiller opp og orker å være pårørende for meg hver gang livet går solid til helvete.
Jeg kan ikke la dette være den siste spikeren i kista mi. Jeg vil ha det litt mer bra før jeg dør. Mestre jobben min, mestre hverdagen, ha mer kvalitetstid med menneskene i livet mitt. Tenk for en seier det blir når jeg kommer meg ut av dette og føler meg som meg selv igjen, føler at jeg fikser å være i live igjen! Jeg gleder meg til det.. Jeg må holde ut for det.
Det vil være verdt det.