Det ER noe med disse sykehusveggene. Jeg blir i perioder så sykt dårlig av å være her, og akkurat nå vil jeg bare hjem. Hjem til det vante, trygge, hjem til hula mi og bare være.
Men jeg ligger her i sykehussenga, mens angsten krafser i hode, hjerte, kropp og sjel.
Har jeg gjort noe galt? Er jeg en dårlig person som fortjener dette; belteleggingene, tvangsmedisineringen, tvangen generelt? For dette føles som STRAFF, ikke hjelp!
Må bare puste meg gjennom det. Forsøke å skrive det av meg. Tømme søpla fra hodet og ned på virtuelt papir.
Faen som jeg gleder meg til det er over.
Til å være fri igjen.
0 kommentarer