Vet ikke hvordan jeg bryter ut av dette helvete jeg skaper for meg selv. Dagene går, og jeg er fortsatt like redusert. Er vanskelig å få i seg næring, jeg legger meg ofte fullt påkledd fordi jeg ikke orker kveldsstellet, pusser ikke en gang tennene før jeg legger meg- og det er rock bottom for meg for jeg får vanligvis ikke sove hvis ikke det er gjort. Det er bare minimum altså, og nå er jeg der at jeg ikke klarer det en gang.
Har også fått helt angst for å sjekke uåpnede meldinger og ubesvarte anrop, for det har bare hopet seg opp og jeg klarer bare ikke å svare. Får jo mye meldinger om hvordan det står til med meg, og det kjenner jeg skam over å svare på. For sannheten er så stygg!
Jeg fungerer bare ikke, og jeg aner ikke hvor jeg skal finne bryteren i hodet som slår meg på igjen. Som jeg savner hun som i vinter gikk på jobb, sosialiserte uten problemer, trente, hadde guts og stå-på vilje. Hun er jo komplett død nå.
Jeg liker virkelig ikke denne versjonen av meg selv. Jeg trodde jeg skulle slippe dette denne gang, komme ut fra det sykehuset som et vrak av et menneske- men det måtte skje denne gangen også.
De forbannede medisinene altså, som jeg hater den jævla tvangsinjeksjonen! Samtidig er det nok litt hodet mitt også, jeg er på nedturen nå, får ettersjokket av en alvorlig psykose/mani-utbrudd midt i fleisen og det kan slå pusten ut av hvem som helst.
Den forbannede hjernen min altså, og alt den gjør med meg. Samtidig tror jeg jo at jeg blir syk fordi den prøver å beskytte meg.. Jeg vet ikke. Det er så utrolig komplisert, dette her. Og psykiatrien har ikke kommet langt nok, det er jeg sikker på.
For sånn her skal det jo ikke være. At man blir redusert til et vrak som bare orker å ligge flatt i senga. Det kan ikke være meningen at det skal være sånn.
Jeg må prøve å få tak i legen og plead my case før den neste injeksjonen hvert fall. Men så var det det å orke å stå tidlig nok opp til å få gjort det da, og å finne ordene. Jeg er så kognitivt svekket! Og alle sånne oppgaver krever så vanvittig mye energi.
Jeg tenker mye på at det bare hadde vært bedre å være død nå. Jeg vil bare sove meg bort fra alt uansett, what’s the point? Få livet på rett kjøl igjen bare så det kan raskes bort under føttene mine neste gang jeg blir syk? Er jeg egentlig noensinne lykkelig i dette livet? Eller overlever jeg bare hele tiden? Hva har jeg egentlig å se frem til, med mine fremtidsutsikter og alle begrensninger? Kommer jeg noensinne til å oppleve personlig vekst igjen? Er det noe vits i noe som helst?
Alt ser bare ut som høye fjell der framme som man må karre seg over, og kanskje snu på ferden. Det føles som om det eneste som kan ramme meg er nye vonde ting. Jeg tenker at jeg er stokk dum og ikke kan noen ting, ikke klarer noe som helst på egenhånd. Selvbildet bader i doskåla. I feel so lost!
Selv når jeg gjør ting som burde vært bra for meg, føles det ikke bra.. Lengter bare tilbake til senga og søvnen. Alt blir bare en bekreftelse på at det hadde vært bedre å være død. Giftige tanker hvert øyeblikk, er det rart jeg må ha pause?
Hvor går veien som fører meg bort fra helvete som pågår i hodet mitt? Og hvor skal jeg finne kreftene som kreves for å ta de første, vaklende skrittene på den veien? Jeg er helt rådvill. Helt blank. Helt tom.
Hvis jeg ikke kan ligge i den senga og sove meg bort fra alt så mye som mulig, vet jeg ikke hvordan jeg skal fikse det å holde meg selv i live.
Sånn er det nå.