Når ingen vil se, ingen vil lytte..?

Jeg kjemper en kamp mot psykiatrien som jeg konsekvent har tapt i 12 år nå. 12 år som kunne vært brukt på helbredelse og vekst dersom jeg bare hadde fått diagnosen kompleks PTSD i 2014 under den første, katastrofale innleggelsen min (Jeg har per dags dato enda ikke fått diagnosen stilt, selv om jeg har alle symptomer på den).

Jeg kunne skrevet så mye mer. Jeg har gjort det tidligere, men slettet det. Jeg angrer nå. At jeg tok bort ordene mine, sannheten min, fordi andre fikk meg til å tvile på meg selv. No more of that. Men jeg får mer av det. Jeg blir ikke trodd, jeg blir ikke tatt på alvor. Som jeg visste at jeg ikke kom til å bli, dersom jeg omsider fortalte alt. Det er så sårt og vondt.

Men sånn er det nå. Jeg prøver å holde fast på meg selv i et system som helst vil drukne meg. Sånn oppleves det hvert fall. Det har blitt beltelegging og tvangsinjeksjoner med grufullle bivirkninger denne gang også, når jeg egentlig trengte traumeterapi. Og jeg vet vi er flere som blir møtt sånn i psykiatrien. Alt for mange, frykter jeg.

De injeksjonene jeg får nå gjør meg tung om morgenen og får meg til å sove ekstra mye, og for å få begynne å jobbe igjen må jeg vise at jeg kan ha en normal døgnrytme. Catch 22..

Men det er fint her også, nå som jeg har mer frihet. Englene mine som jobber her, englene som er medpasientene mine.. Det er stort sett fint å være her. Bortsett fra at jeg får massiv angst av traumene mine og tvangen med hyppige mellomrom. Men jeg takler det.

Jeg er faen så tøff, har jeg innsett. Jeg kan bare bli tøffere. Det er jeg nødt til tror jeg.

Siden ingen vil se, ingen vil lytte. Ingen vil tro..