Ligger fortsatt bare her, og har innsett at det er alt jeg orker i dag. Innser at i dag er jeg en failure og en fiasko og sånn blir nok morgendagen også.
For det finnes ikke noe TAK i meg, annet enn å tusle ut på kjøkkenet innimellom og lage meg en kopp kaffe med melk, for deretter å sette meg på terassen og røyke sigg etter sigg til fingrene stinker og jeg føler meg kvalm. Men da sier hodet at «du har i hvert fall gjort NOE», mens jeg egentlig ikke har gjort en dritt-utenom å brenne opp pengene mine og forgifte kroppen min.
Den satans siggen altså, nå er det fem igjen i pakka og ikke faen om jeg skal på butikken igjen å kjøpe mer for i kveld- nå må kroppen få pause. Jeg veit jo at jeg ikke klarer å slutte enda, vet jo at i morgen må kroppen ha giften sin igjen, men nå har det sklidd kraftig ut igjen og jeg må klare å ta litt kontroll over denne galskapen jeg fortsatt bedriver selv om jeg nå har tredd inn i virkelighetens verden igjen. Men hvem prøver jeg å lure, før klokka har slått stengetid på Rema står jeg vel der rødsprengt og stressa av nikotinsug og trygler om røyk..
Sukk. Sukk og stønn.. Alt jeg ikke klarer, alt jeg ikke mestrer skriker på meg inni hodet mitt. «Du er en hoarder som bor i en svinesti!» «Du har ikke en gang dusja i dag!» «Du ligger fortsatt i pysjen for helvete!» «Du skulle gått på jobb i dag, bare for å bevise noe for deg selv!» «Du skulle stå opp tidlig i dag og være produktiv!» «Du må slutte å røyke NÅ, du skulle aldri begynt engang ditt jævla mehe!»
Og jeg har ingenting å si til mitt eget forsvar, annet enn at jeg er helt tappet for alt. Jeg klarer bare ikke å gå i gang med noe som helst, og er det medisinen eller er det bare meg, jeg er redd for svaret. Jeg tror jeg vet svaret..
Alt er så vanskelig. Det er så vanskelig å gå ut på badet og ta av seg klærne og gå inn i dusjen og skru på vannet og la det renne over kroppen og ta den deiligste dusjsåpa mi og såpe meg inn, for deretter å gå ut av dusjen og smøre meg inn med fuktighetskrem som lukter glaserte jordbær, og det høres så deilig ut å gjøre det og jeg skjønner ikke hvorfor jeg ikke bare får det gjort. Hvorfor det virker så satans tiltak, bare det å gå inn på badet og kle av seg. Finne fram rent undertøy og sokker, gid for en jobb..!
Jeg vil ikke være sånn her. Føles som om jeg er i koma og våken på samme tid. Dog rastløs nok til at jeg må ut å røyke, klarer jeg det så klarer jeg jo fint den dusjen også!! Mer stress å mekke en kopp kaffe enn å åpne en skuff og ta ut rent undertøy og sokker, ærlig talt Sunniva..
Fingre som stinker nikotin.. Et gulv man omtrent ikke kan se fordi det ligger poser og esker over alt.. Skuffer og skap som ikke lar seg lukke fordi de er overfylte av billig dritt.. Meldinger og anrop som forblir ubesvarte, fordi jeg bare ikke orker å forholde meg til det akkurat nå. Og meg da, som ligger i joggebukse og nattskjorta under dyna, helt paralysert til den neste røyken og kaffekoppen kaller.
Og snart er sykemeldinga mi slutt, og det forventes at jeg skal stille på jobb hver dag, snart må A4-livet være på plass igjen med rutiner og rammer og tidlige morgener der jeg må inn i dusjen og finne frem rent undertøy og sokker og gid for en jobb..! Hvordan skal jeg komme dit igjen?? Og SNART!
Og jeg er så overveldet av alt sammen, pakker kjøpt i mani som må sendes i retur, døgnrytme som må på plass, et nikotinforbruk som i det MINSTE må kraftig ned, et hjem som må fåes i orden, et tonn med ting å kvitte seg med, dusjingen som er så satans tiltak.. Kjenner pulsen gå opp flere hakk bare av å skrive det ned.
Jeg trenger tid. Jeg tror jeg trenger tid for å restituere og komme tilbake igjen full force. Men jeg har jo ikke tid. Jeg har kastet bort for mye tid allerede føler jeg. Og ingen kan jo fortelle meg hvor mye tid jeg trenger heller! Disse nede-fasene etter en innleggelse kan jo vare en liten evighet, og spesielt når jeg hele tiden må ha påfyll av tunge medisiner. Ah, stress! Nå kaller den neste kaffekoppen og sigaretten på meg kjenner jeg. Trenger TRØST.
Og så er jeg egentlig bare stygg mot kroppen og hodet mitt og forgifter dem og holder liv i enda mer stress forårsaket av røyksug..
Great.
It’s me. I’m the problem. For sure.