Herregud, jeg orker ingenting. Står opp bare for å høre senga kalle igjen.
Vært en bomtur på sykehuset, legen var der selvfølgelig ikke så intet nytt om utskrivelse. Faen, jeg trenger å vite at det blir en ende på det snart!
Røyke-slutt appen har snart telt 50 minutter, 50 skarve minutter og jeg føler meg allerede utsulta. At det er mulig..
Alt stress trykker meg ned ovenfra, skviser meg og jeg blir paralysert. Legger meg bare ned for telling, orker ikke ta tak i noe som helst. Alt virker helt uoverkommelig, fra oppvasken på kjøkkenbenken til telefoner som burde tas.
Ting som må fikses opp i, jeg makter ikke det. JEG trenger å fikses opp i først.
Jeg trenger å inhalere gift ned i lungene mine, skriker hjernen min. Jeg trenger trøst, støtte, håp! Og alt det prøver hjernen min å lure meg til å tro at jeg får fra en pakke sigaretter. Men etter den pakken må jeg ha en ny, og sånn fortsetter det hvis jeg ikke drar i den jævla bremsen.
Men fy faen som det suger. Abstinensene, apatien.. Suget som drønner gjennom hele kroppen. Fy faen så avhengig jeg er.
Jeg klarte ca 25 dager uten sigg en gang jeg slutta, og det suget var med meg hele veien. Det er så demotiverende at det tar så lang tid for kroppen å glemme, kanskje det aldri gir seg, savnet og behovet..?
Jeg vil på butikken NÅ, jeg vil ha en 20-pakning minst og jeg vil bare sitte ute å røyke opp hele jævla greia i en session!
Som om det løser noe som helst. Som om det liksom kommer noe produktivt ut av det.
I stedet legger jeg meg bare flatt ned med hendene foldet over brystet og later som om jeg er død.
Som om det løser noe som helst. Som om det liksom kommer noe produktivt ut av det.
Men akkurat nå er det alt jeg orker. Midt oppi alt jeg ikke orker..
Livet er jævlig bråkete, masete og kavete og stressende og belastende og akkurat nå er jeg drittlei av det.
