Hvis jeg ikke skal være så alt for hard mot meg selv, så har dagen i dag vært midt på treet. Jeg våknet som jeg har gjort de siste ukene, badet i stress-svette og med massiv angst, og alt virket tungt og uoverkommelig. Men jeg greide å stå opp til sist, kom meg til og med inn i dusjen (noe som fortsatt er svært så tiltak for meg), fikk på meg rene klær, og jeg har vært tur med søsteren min og tatt med meg sosial-angsten min på butikken. Faen at den måtte blusse opp igjen nå.. Det har vært så deilig å leve uten den styggen på ryggen- jeg vil virkelig ikke leve i det fengselet igjen! Håper det gir seg når jeg en vakker dag får slutte med disse forbaska injeksjonene, og kroppen slipper å bli herja sånn med kjemisk lenger.
Jeg hater virkelig dette tvang uten døgnopphold-opplegget siden det innebærer at jeg må fortsette med cisordinol-injeksjonene. Men det er fortsatt så mye bedre enn å måtte være på sykehus eller DPS, det hadde jeg ikke takla stort mer. Jeg har i det minste frihet nå, og kanskje jeg glemmer det litt- å sette pris på akkurat det. Må minne meg selv på hva alternativet hadde vært.
Jeg skal være så glad den dagen jeg våkner og ikke føler meg helt vrak lenger! Jeg lengter sånn etter å føle meg skikkelig FRISK, og disse injeksjonene ødelegger for det, jeg skulle ønske legen tok det på alvor.. Hvordan skal jeg unngå å gå helt i kjelleren når jeg ikke orker noen ting..? Æsj, altså.
Men jeg må vel bare akseptere at sånn er det akkurat nå, jeg har minimalt med krefter og overskudd- det vanskeligste med det er jo hvor hard jeg er med meg selv. Det er vanskelig å gi meg selv klapp på skuldra for de små grepene jeg får til å ta. Jeg må vel bare leve med å sette meg mikro-mål hver dag, siden alt føles som å bestige Mount Everest.. Men det er DRIT å ha det sånn! At hver minste lille del av hverdagen skal koste så mye.
Jeg må nok også bare belage meg på at midt på treet-dager blir as good as it gets fremover. Jeg kommer ikke til å nå de store lykke-toppene med det første, kjemisk dempet som jeg er. Men jeg kan sette pris på øyeblikkene der jeg ikke har angst, og bare føler meg rolig og trygg. Øyeblikkene der hodet ikke maser om problemer og stress, men der jeg faktisk klarer å være tilstede og bare føler meg komfortabel. Det gjelder å ikke legge lista høyt nå, på noen områder av livet.
Det kommer til å gå over, dette her- det vet jeg jo av erfaring. Jeg skulle bare ønske at jeg ikke ble tvunget til å måtte strekke det ut lenger enn høyst nødvendig.
Men fokus på det positive: Jeg slipper mer låste dører og slitne sykehus-rom.. Det er noe å være takknemlig for, i det minste!
