Har kommet meg i dusjen i dag og vaska det ekle håret mitt omsider. Lå i mange timer før det og tenkte at jeg bare ikke orka. En enkel hårvask! Så tiltak.. At det er mulig.
Men det er mulig i mitt nå så miserable liv, det er veldig mulig. ALT er tiltak, og jeg orker stort sett ingenting.. Vil ingenting, heller. Annet enn å ligge under dyna og liksom-dø da. Det frister faen så mye. Det frister mer enn alt.
Står som regel opp bare for å forflytte meg over i sofaen, og der ligger jeg bare med henda foldet over brystet og øya igjen og later som om jeg ligger i kista allerede. Og sånn går nå dagene, disse seige dagene jeg bare må gjennom.
Får så angst av det! Får så angst av å være i live..
Alt er nitrist. Været utfor, følelsen inni meg, tankene i hodet. Nitrist, bare nitrist. Og snart må jeg kreke meg på butikken, røykpakka er nesten tom, det er krise. Det er krise å måtte gå på butikken også, være blant andre folk. Takler ikke det. Men er pent nødt, røykemonsteret sier det. Røykemonsteret lever i beste velgående nå, i dårlige tider gjør det alltid det. Jeg røyker og røyker for å ha noe å gjøre, føle at jeg gjør noe hvert fall. Røyken smaker ikke godt en gang, men så var det dette røykmonsteret da som lever i hodet mitt og alltid roper på den neste, og den neste etter der igjen.. En evig ond syklus. En slave, er det jeg er.
Vil ikke på butikken med det slitne trynet mitt og de stive, medisinerte lemmene mine. Vil ikke vise meg utendørs, vil ikke ut døra. Vil dra dyna over hodet, lukke øya og dø på ordentlig. Ber en stille bønn til høyere makter hver eneste kveld om at døden må ta meg i natt. La meg slippe å våkne opp til vrakrestene av livet mitt!
For alt føles ødelagt og sprengt i fillebiter, og jeg aner ikke hvordan i helsike jeg skal lappe noe som helst sammen igjen så det blir helt. Det virker helt rart å tenke tilbake på livet som var, tidlige morgener på bussen på vei til jobb- var det virkelig meg og mitt liv? Hvordan i all verden skal jeg komme tilbake dit? Jeg savner kollegaene mine, savner det hverdagslige, og jeg savner meg selv. Jeg vet ikke helt hvem jeg er lenger, bak all støyen denne sykdommen medfører. Bak all galskap og tunge depresjoner, hvem og hva står igjen?
Hvem var jeg før alt dette skjedde med meg, og hvor mye av det har overlevd? Er det noe av meg igjen i dette vraket av en kropp? Jeg føler meg helt tom, blottet for noe som helst verdt å ta vare på, verdt å være glad i.
Rart det der, hvordan tankene kan rase i hodet men man har ingenting å si likevel. Jeg er taus og mutt rundt andre mennesker, selv de nærmeste. De tankene som raser i hodet er ikke laga for å bli delt. Det er stort sett devaluerende tanker om meg selv, og hvor umulig alle problemene mine er. Og en stemme som hele tiden roper at jeg bare må dø fra alt.
Og jeg er drittlei denne kakofonien i hodet mitt, drittlei! Jeg vil ha glade tanker oppi der, positive tanker. Jeg vil slå på lyset i hodet mitt igjen, men famler rundt i blinde etter bryteren.
Hvorfor er det så vanskelig å være glad og fornøyd med denne hjernen? Jeg bor i et trygt land, jeg sulter ikke og har rent vann i springen, den fysiske helsa mi er røykemonsteret til tross fortsatt god, familien min og vennene mine har det bra.. Det finnes en lang liste over ting å være takknemlig for.
I morgen må jeg stå opp og gjøre noe. Samme hva det er, bare noe som bryter ut av denne frys-tilstanden jeg befinner meg i. Jeg vet at det er den eneste løsningen, og samtidig er jeg helt paralysert fra å faktisk gjøre det. Jeg vet at jeg vil våkne i morgen og føle meg apatisk og nummen, og alt vil overvelde meg, og det eneste logiske vil virke å snu seg rundt og tvinge meg selv inn i søvnen igjen. Det er det som har skjedd hver dag siden jeg ble skrevet ut fra sykehuset, og det starta før det også. Den uunngåelige nedturen, det finnes visst ingen vei rundt den.
Og det er nitrist her, på bunnen. Alt jeg vil er å sparke fra og svømme mot overflaten igjen, men jeg vet ikke hvor jeg skal hente kreftene fra.
Pokkers injeksjoner og medisiner galore..
Pokkers tvang og pokkers psyke.
Jeg vil ut av dette helvete nå, jeg vil ikke ha det nitrist lenger. Jeg vil være en forbanna optimist som ser lyst på livet. Jeg vil ikke måtte gå gjennom dette her en gang til.
Men jeg må gjennom det, sånn er det bare. Suck it up and deal with it. Og jeg kunne håndtert det så mye bedre, det vet jeg, men jeg kan si en ting: Det er ikke enkelt å stå i dette her.
Det er ikke enkelt i det hele tatt, og akkurat nå kreves det alt jeg har bare det å holde meg i live.
