Da var jeg blitt røykfri- igjen, og denne gang skal det pokker meg forbli sånn. Det vanskeligste for meg med å holde meg røykfri er såkalte tillatelsestanker.. «Du kan bare bomme én røyk», «du kan bare kjøpe én pakke», «du kan utsette røykeslutten liiiitt til». Men denne gang må jeg ikke gå i den fordømte fella, jeg må holde på motivasjonen- for siden jeg ikke slipper ut fra sykehuset med det første MÅ jeg slutte nå for å redde meg selv økonomisk. No pressure! 😅
Enn så lenge har jeg nikotinhjelpemidler tilgjengelig, men kommer jo ikke til å ha råd til det heller i lengden, så ja.. Det blir tidenes styrkeprøve, dette.
Det hjelper å gå tur. Gikk meg en runde rundt Mosvannet i kveld, og da tenkte jeg nesten ikke på røyk faktisk. Men jeg tenkte på at jeg er et håpløst menneske da, og masse devaluerende tanker om meg selv.. Mye fordi jeg bare ikke klarer å være normal, beholde kontrollen over hjernen min.. Men jeg tenker jo ikke sånn om andre i samme båt! Og vi er jo faen så sterke, vi som har fått utdelt disse loddene i livet..
Og måtte reise seg igjen hver gang, vet du hvor mye krefter det kreves..? Å se seg selv i speilet igjen, stå opp av senga, gå ut den døra, møte verden igjen etter å ha vært gjennom noe sånt.. It ain’t easy.
Så er vi så mye mer enn de merkelappene behandlerne klistrer på oss også. Så utrolig mye mer.
Og nå er jeg en ikke-røyker også, og det er jeg faen så stolt over! Nå må jeg bare omfavne min nye identitet og holde fast på den. Blir hardt, dette, men det SKAL gå.