Loggfører dagene mine bare for min egen del, for jeg venter på gjennombruddet og at ting skal SNU..
I dag kom jeg meg faktisk opp på morgenen, that’s a big win! Følte meg mer opplagt enn jeg har gjort på lenge også. Ikke fullt så tung og kjemisk lobotomert som jeg er vant til nå. Mer av dette takk! Livredd for å legge meg nå, og våkne opp i kjelleren igjen.. De varer jo ikke, de okay-ish dagene jeg får innimellom, det venter alltid en heftig nedtur etterpå så jeg er forberedt på at det blir sånn denne gangen også. Men gud, det hadde vært deilig med flere dager med litt mer overskudd..
Jeg er fortsatt redusert, da. Merker hvor dårlig det står til med meg kognitivt når jeg er sammen med andre, jeg klarer verken å føre eller følge med i en samtale. Er ekstremt fjern og aldri helt tilstede. Roter meg liksom bort i tankene hele tiden, og det er søppel-tanker, det jeg tenker på. Ingenting nyttig eller som gagner meg i det hele tatt, bare bekymringer for fremtiden og skam over fortiden. Helt poengløst.. Men jeg er stuck der, og det er så vanskelig å bryte ut.
Det er vanskelig å ikke banke seg selv opp over det, også. Kjenner selvhatet syde når jeg skriver om det, for hvorfor må jeg være sånn? Greit, psyken har vært gjennom en utrolig hard påkjenning, men at jeg ikke klarer å være tilstede med de jeg bryr meg mest om..? Det er så kjipt!
Den jeg er nå, er så kjip..Jeg klarer ikke å se for meg at jeg noensinne kommer til å like meg selv igjen. Jeg klarer ikke å se at det noen gang har bodd noe som helst positivt i meg. Jeg har så mye flash-backs når jeg faktisk står opp og gjør ting fra alt det dumme, triste, nedrige som har skjedd de siste årene, hjernen spoler tilbake og jeg må bare se på. Det er lettere å takle når jeg bare ligger under dyna, av en eller annen grunn.
Åh, pust dypt inn og ut. Nå graver jeg meg selv ned igjen. Ok, dagen i dag har gått bedre enn på lange tider. Det er der fokuset må ligge! Det var ikke helt perfekt, ingenting blir vel noensinne det. Har vært noen hakk over kjelleren i dag, det er det som betyr noe. Kommet meg i dusjen, vært litt produktiv, gått en tur i fint vær.. Lista mi må bare ligge LAVT.
Jeg må bare fortsette i dette sporet, opp og gjøre noe hver eneste dag, prøve å stå opp og legge meg til faste tidspunkt hver dag, få med meg dagslys.. Gjøre alt det depresjonen sier jeg ikke skal gjøre, med andre ord. Jeg må sloss i mot! Selv om hvert bein i kroppen min skriker i protest.. Sier at det ikke er verdt det. Jeg må være litt robot fremover og bare gjøre ting jeg ikke føler noe for å gjøre. Skal jeg tilbake i jobb igjen kan jeg ikke la meg selv ligge og råtne bort mer. Jeg må ta grep nå!
Men shit, det er lettere sagt enn gjort!
Alt skal bli bedre. Du skal bli bedre. Pust..
