Jeg sliter med å sovne, og sliter enda hardere med å stå opp. Når alarmen går klokka 08 er det letteste i verden bare å snu seg rundt og sovne igjen. Hvordan i all verden skal jeg få meg selv inn i en rytme der det funker å gå på jobb,.? Jeg sleit jo med det samme før jeg ble syk også.. Dårlig søvn er nok en av grunnene til at jeg ble syk.
Tiden er i ferd med å renne ut for å fikse det, og det stresser meg. Det stresser meg også hvor lite motivasjon jeg har til å komme tilbake til hverdagslivet, hvis jeg skal være ærlig. Det frister så lite med buss i rush-tid eller stresse til trening etter jobb.. I over fire måneder nå har jeg gjort omtrent ingenting, jeg er så ute av det gamet som du kan få det.
Jeg har ikke peiling på hvordan jeg skal ta det tilbake. Hvordan jeg skal få hjulene til å rulle igjen.
Hjelpe meg, blir helt matt bare av tanken. Dere skulle sett meg på Rema i går, mens jeg prøvde å klekke ut hva faen jeg skulle handle. Selv sånne helt hverdagslige ting er vanskelig.
Så er det vanskelig bare det å gå rundt i verden med hevet hode og ikke bøye nakken i skam, for det føles innimellom som om alle vet. At alle kan lese det i panna mi, hva som har feilt meg og hva jeg har sagt og gjort mens jeg var sjuk. Alle andre virker så jævlig normale der de bare går rundt på Rema eller hvor enn, og jeg har nettopp vært alt annet enn normal. Angst, det er vel det det er. Angst og spotlight-effekten. Ingen bryr seg om meg eller legger merke til meg, jeg vet jo det innerst inne.
Nei, jeg har ikke peiling på hvordan dette her skal utfolde seg på en måte som ikke blir helt krise. Ser jo for meg at jeg mister jobb og hele pakka. Må vel kanskje få forlenget den sykemeldinga, eller gradert den, noe hvert fall..
FAEN, at dette skal skje med meg altså.. At jeg skal ryke inn i psykiatriens klør gang på gang, vase rundt i galskapens rike, bli pumpet full av medisiner som jeg er sikker på at ikke gjør en dritt forskjell utenom masse uheldige bivirkninger, være innelåst på tvang i månedsvis før jeg kommer ut omsider og er helt kjørt. Faen at det må skje! Faen, faen, faen..!
Men nå har det skjedd, igjen, og hva annet kan man gjøre enn å deale med de kortene man fikk på hånda.
