Hvordan oppsummerer jeg de siste månedene av livet mitt? Krevende er ordet, tror jeg. Det er beintøft å være pasient i norsk psykiatri. Beintøft..
Jeg ville inn hit frivillig pga. søvnproblemer forårsaket av komplekse traumer, men det ble så klart på tvangsparagraf. Som alltid skjer, jeg får ikke sjansen en gang. Og den tvangen har gjort meg både suicidal og desperat.
Men de som bestemmer over skjebnen min akkurat nå har omsider begynt å løsne opp. Jeg har vært hjemme på permisjon-endelig! De ønsket å sende meg til DPS, men det ønsket jeg ikke selv. Orker ikke en ny lege som ikke forstår meg og det jeg i bunn og grunn sliter med- som som nevnt skyldes komplekse traumer. Noe psykiatere etter min erfaring kan-eller bryr seg- alt for lite om.
Jeg har det under omstendighetene bra nå, men er forferdelig sliten av hele innleggelsen- og sånn skal det jo egentlig ikke være. Vanligvis ville jeg vært mentalt knekt på dette tidspunktet, men denne gang SKAL jeg ikke la det skje. Jeg skal tllbake til det normale livet med jobb, trening og sosialisering med de beste menneskene mine som jeg ble tvunget til å forlate.
Men før jeg drar herfra SKAL jeg også ha en utredning for kompleks PTSD. Og jeg vil ha en second (eller third, som det blir) opinion på bipolar diagnosen de har brennemerket meg med også. Bank i bordet!
Det var alt jeg hadde å komme med for denne gang. Ønsker alle en fortsatt god sommer! Vi snakkes.
