Ligger her og får ikke sove. Ligger her og tenker tanker jeg ikke vil tenke. Ligger her og lurer på hva vitsen med de 12 siste årene av mitt liv har vært, og at jeg kanskje bare burde tatt livet mitt når jeg fikk bipolar diagnosen som 27-åring. For herregud, som disse 12 årene har tatt på. Og akkurat nå vet jeg ikke helt hvor mye av meg som gjenstår.
Og hvem kan jeg egentlig BLI, med all denne bagasjen å drasse på? Så mange stengte dører, så mange rom jeg aldri får fylt. Så mange tap, så mange set-backs.
Gale manier og bunnløse depresjoner, det virker som om det er alt livet har å by på. Og jeg er så lei av det, disse svingningene og loopene jeg må gjennom, er så satans lei og vil bare av hele berg og dal-banen som utgjør livet mitt. Det er så lite godt jeg får skvist innimellom der! Det gode klarer ikke veie opp for alt det vonde..
Jeg vil være normal for faen. Jeg vil klare helt normale ting, og leve et helt normalt liv, og tenke helt normale tanker hele tiden.
Og jeg skreiv tidligere at jeg er jo frisk nå, men jeg er ikke så veldig frisk egentlig, egentlig er jeg vel i ferd med å bli skikkelig syk igjen, bare at denne omgangen er det depresjon.
Og det lille gode jeg har i livet blir skvist ut igjen, og pokker ta meg for det.
Det føles stadig som om jeg er inne i det siste kapittelet av livet mitt. Det føles stadig som om jeg ikke skal orke stort mer.
Jeg trenger at det finnes en kur. Men så gjør det jo ikke det da, og det føles som jeg lever i et mareritt der hjernen min ikke er min mesteparten av tiden.
Jeg vil bare være normal. Bare litt mer normal enn dette her.. Klare litt mer helt normale ting enn det her.
Jeg vil våkne fra marerittet og trekke et lettet sukk over at det bare var en drøm.
Men så er det virkeligheten min.
