Jeg har ingen våpen.

Ingen allierte å kalle på.

Det er bare meg mot hjernen min.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg vet ikke om vi noensinne har kjempet på samme side.

Hendene mine blir blodige av å prøve å holde fast.

Jeg vet at taket er dømt til å glippe

og ingen hvite flagg vil vifte i vinden.

Den jævla forræderen..

Jeg burde sette ei kule i den.

Synd at ingen noensinne vil gi meg våpenlisens.

Livet er ei slagmark

og jeg slåss der hver eneste dag.

Jeg dagdrømmer av og til om et liv med fred.

Men det gjør mer vondt enn godt

for jeg vet at jeg aldri vil få det.

Håpet brast for lenge siden.

Jeg må dø for å bli fri.

(Det skal bli godt. Det skal bli godt å bare være død.)

Livet er ei slagmark

Og jeg taper hver eneste dag.

Og folk sier at jeg må holde ut

at jeg må skjerpe meg

at jeg må være snill mot meg selv

at jeg må prøve hardere

at jeg ikke må gi opp.

Og jeg vil bare skrike høyt at denne kampen koster for mye krefter og jeg orker ikke mer

men jeg holder bare kjeft.

Og snart er det en ny dag på den jævla slagmarka

og jeg vil ikke stille opp.

Jeg vil bli liggende i senga og sove, et fattig substitutt for døden.

Men jeg må alltid våkne til slutt

og gå i krigen igjen

og fy faen så lei jeg er av det.

Jeg valgte aldri dette.

Livet er ei slagmark og ei bombe som smalt i fjeset mitt.

Døden kan være et valg.

Døden kan faktisk være det beste valget.

(Men ingen liker å høre det.)

Det er natt

men slaget pågår ennå.

Tankene mine er bevæpnet til tennene

og viser ingen nåde.

Fletter meg hudløs.

Piner meg sakte.

Torturerer meg celle for celle.

Livet er ei slagmark

og jeg vil ut av min egen kropp

for det er her slaget står.

Inne i mitt forbannede hode.

Jeg har jobbet nesten hver dag denne uka, og det har gjort meg så godt! Men i dag våknet jeg tung og tiltaksløs igjen, så det ble senga på meg fram til ettermiddagen gitt.. Angrer som en hund nå, for det føles bare fælt å kaste bort en dag på det viset, og jeg burde bare gått på jobb i morges. Men kroppen var vel tom for bensin.. Depresjonen henger enda litt i, men hvis jeg bare kommer meg opp av senga og stiller på jobb så får jeg et sårt tiltrengt avbrekk fra tunge tanker og den kjipe følelsen i kroppen. Så selv om jeg er sykmeldt ut måneden er målet mitt å komme meg på jobb så mye som jeg klarer.

Et annet mål jeg har satt meg er å trene litt hver dag. Det er vanskelig å komme inn i det igjen, jeg gjør noen få styrkeøvelser så er jeg lei- men litt er bedre enn ingenting ikke sant..? Jeg satser på at jeg klarer å øke på etterhvert.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Skulle ønske depresjonen ville slippe taket helt og at jeg klarte å nyte livet skikkelig. Men jeg kan vel ikke klage for mye når jeg tross alt har hatt en uke der jeg har klart å gjøre ting jeg ikke trodde jeg var klar for. Jeg har mer troa på å ta gode valg for meg selv enn jeg har på medisiner for å overvinne denne depresjonen. Trening, god døgnrytme, jobb, sosialisering.. Døgnrytme er fortsatt en utfordring, som det alltid er for meg. Men denne uka har det funket relativt greit. Det gir meg håp. Håper jeg ikke har ødelagt alt nå med denne dumme sovedagen min!

Jeg vil bare føle meg flink og mestre.. Livet er enda litt i unntakstilstand og ting har enda ikke klikket tilbake til normalen. Det er mye jeg ikke orker enda, mye jeg må ha drahjelp til. Jeg kræsjer fortsatt hos moren min og vet ikke hvordan jeg skal ta tilbake livet i mitt eget hjem- det overvelder meg veldig. Men kanskje jeg bare må ta steg for steg for å bygge meg opp igjen. Jobb først. Hjernen min har vært gjennom litt av en krise, og det tar forbasket lang tid å komme til hektene igjen.

Nå er det helg, men med tanke på hvordan dagen i dag ble vil jeg helst ikke ha fri.. Jeg trenger rutiner og å ha et sted å møte opp om morgenen! Tipper jeg bare blir liggende i senga til langt utpå ettermiddagen i morgen også.. Men jeg må jobbe med å hente inn døgnrytmen igjen. På kvelden har jeg kjekke planer med en venn hvert fall, det blir koselig.

Åh, jeg kunne gitt så mye for bare å ha et stabilt liv, dere.. Å slippe disse sykdomsfasene og rehabiliteringen som kreves etterpå. Jeg er så sliten og lei av det. Jeg blir bare hyppigere og hyppigere syk. Det ødelegger så utrolig mye for meg. Det krever så vanvittig mye av meg!

En ting er jeg sikker på: Jeg blir ikke gammel i dette livet. En dag går jeg lei, og jeg har en følelse av at det ikke blir så alt for lenge til.