Jeg har jobbet nesten hver dag denne uka, og det har gjort meg så godt! Men i dag våknet jeg tung og tiltaksløs igjen, så det ble senga på meg fram til ettermiddagen gitt.. Angrer som en hund nå, for det føles bare fælt å kaste bort en dag på det viset, og jeg burde bare gått på jobb i morges. Men kroppen var vel tom for bensin.. Depresjonen henger enda litt i, men hvis jeg bare kommer meg opp av senga og stiller på jobb så får jeg et sårt tiltrengt avbrekk fra tunge tanker og den kjipe følelsen i kroppen. Så selv om jeg er sykmeldt ut måneden er målet mitt å komme meg på jobb så mye som jeg klarer.
Et annet mål jeg har satt meg er å trene litt hver dag. Det er vanskelig å komme inn i det igjen, jeg gjør noen få styrkeøvelser så er jeg lei- men litt er bedre enn ingenting ikke sant..? Jeg satser på at jeg klarer å øke på etterhvert.
Skulle ønske depresjonen ville slippe taket helt og at jeg klarte å nyte livet skikkelig. Men jeg kan vel ikke klage for mye når jeg tross alt har hatt en uke der jeg har klart å gjøre ting jeg ikke trodde jeg var klar for. Jeg har mer troa på å ta gode valg for meg selv enn jeg har på medisiner for å overvinne denne depresjonen. Trening, god døgnrytme, jobb, sosialisering.. Døgnrytme er fortsatt en utfordring, som det alltid er for meg. Men denne uka har det funket relativt greit. Det gir meg håp. Håper jeg ikke har ødelagt alt nå med denne dumme sovedagen min!
Jeg vil bare føle meg flink og mestre.. Livet er enda litt i unntakstilstand og ting har enda ikke klikket tilbake til normalen. Det er mye jeg ikke orker enda, mye jeg må ha drahjelp til. Jeg kræsjer fortsatt hos moren min og vet ikke hvordan jeg skal ta tilbake livet i mitt eget hjem- det overvelder meg veldig. Men kanskje jeg bare må ta steg for steg for å bygge meg opp igjen. Jobb først. Hjernen min har vært gjennom litt av en krise, og det tar forbasket lang tid å komme til hektene igjen.
Nå er det helg, men med tanke på hvordan dagen i dag ble vil jeg helst ikke ha fri.. Jeg trenger rutiner og å ha et sted å møte opp om morgenen! Tipper jeg bare blir liggende i senga til langt utpå ettermiddagen i morgen også.. Men jeg må jobbe med å hente inn døgnrytmen igjen. På kvelden har jeg kjekke planer med en venn hvert fall, det blir koselig.
Åh, jeg kunne gitt så mye for bare å ha et stabilt liv, dere.. Å slippe disse sykdomsfasene og rehabiliteringen som kreves etterpå. Jeg er så sliten og lei av det. Jeg blir bare hyppigere og hyppigere syk. Det ødelegger så utrolig mye for meg. Det krever så vanvittig mye av meg!
En ting er jeg sikker på: Jeg blir ikke gammel i dette livet. En dag går jeg lei, og jeg har en følelse av at det ikke blir så alt for lenge til.
