Jeg fikk faktisk sove i natt, noe som var utrolig deilig.. Har gått meg en tur i finværet, og nå sitter jeg på terrassen og nyter sola i fjeset mens jeg lurer på hva jeg skal bruke resten av dagen til. Burde trene, burde rydde rotehula.. Men begge deler frister lite. Jeg må vel bare gjøre det likevel, selv om det er manko på motivasjon.

Jeg har hatt en veldig fin helg, likevel går jeg inn i den nye uka med en litt laber følelse i kroppen. Depresjonen spøker enda litt i bakhodet, forteller meg at jeg er mislykka og ingenting verdt, og det er fortsatt en liten stemme baki der som forteller meg at alt er håpløst. Men det gjelder vel å snakke tilbake til den stemmen, alt er ikke håpløst- jeg har en jobb som venter på meg, og jeg har klatret opp fra bunnen igjen, det er faen så suksess i mine øyne. Den stemmen kan holde kjeft, sola skinner og jeg er våken så jeg får det med meg- i dag er en god dag! Jeg gidder virkelig ikke å bli dratt ned i søla av det depressive spøkelset som lurker i hodet mitt litt fremdeles.

I morgen har jeg legetime igjen, og må muligens ta en ny dose cisordinol. Opplever legen som litt unnvikende når jeg stiller spørsmål, og får inntrykk av at han helst vil holde meg på den sprøyta. Om den hadde holdt meg stabil ville det jo vært verdt det, men jeg skal jo ha en livskvalitet oppi det. Jeg gjør det legen ønsker hvert fall, alt må være prøvd i denne kampen mot sykdommen. Hvis vi finner noe som holder meg stabil over tid, ja det anser jeg som et mirakel. Da er det meste av bivirkninger verdt det.

Usj, jeg må nesten få gang på meg selv her. Føler meg utrolig daff og tiltaksløs, og det frister mest å bare legge meg i senga. Men det skal jeg hvert fall ikke gjøre.

Dagens makeup. Jeg har sovet to netter med mascaraen, haha.. Maybe she’s born with it, maybe it’s Maybelline.