I dag er første gang på ukesvis at jeg ser noenlunde presentabel ut (hvis vi ser bort fra at håret mitt desperat trenger en vask.. Men det har jeg altså ikke orket). Det er også første dagen på ukesvis at jeg har sett dagen gry.

Siden sist jeg var innom her har jeg omtrent ikke gjort en damn shit, utenom å sove bort dagene mine da. Jeg har ikke visst hvordan jeg skal overleve denne depresjonen ellers, for å være ærlig. Det er så overveldende med de tyngste tankene, hvor håpløst og fastlåst alt fortoner seg, hvor mislykka og udugelig jeg føler meg, hvor mye jeg bare har lengtet etter døden.

Depresjon er GRUSOMT. Jeg hater det den gjør med meg like mye som jeg hater det manien gjør med meg. Fra manisk villdyr til zombie. Åh, og jeg må fortsatt ta de forbannede cisordinol-injeksonene som drar meg lenger ned i depresjonens bunnløse synkehull, legen tør vel ikke annet enn å holde meg kraftig medisinert. Jeg er fortsatt på tvang uten døgnopphold-paragrafen, så er juridisk forpliktet til å bare ta i mot. Det er for å si det mildt, meget frustrerende og gir meg følelsen av å stange hodet i veggen.

Ellers er jeg sykemeldt ut oktober, og jeg vet ikke helt om det er så bra for meg egentlig. Hadde vel hatt godt av å være nødt til å komme meg ut huset noen dager i uka i det minste, samtidig er bare ikke kreftene der og det fortoner seg litt som å løpe maraton med brukket bein. Jeg er litt rådløs på hva som er best for meg akkurat nå, om det er sånn at jeg trenger mye hvile og sykeseng eller om jeg burde presset meg selv hardere. Tror jo det hadde hjulpet så mye med litt mindre medisiner i blodet, men jeg får som sagt ikke legen med på laget.

Selvmordstankene har roet seg litt den siste tiden, angsten likeså. Det er jo noe å være takknemlig for. Ellers er jeg utrolig takknemlig for familien min som holder ut med meg, spesielt mamma som har latt meg bo hos seg nå når jeg har vært som mest redusert, og kjørt meg til legetimer og bare vært min bunnsolide klippe rett og slett. Hun gjør så mye for å holde meg i live, og jeg tror det mer enn noe annet har fått selvmordstankene til å vike litt. Og jeg er takknemlig for gode venner som forstår når det blir stille fra meg og hører fra seg likevel.

Men jeg kjenner på en frykt for at jeg ikke skal rekke å nå noen habituell tilstand før det braker løs med ny mani og en ny runde med galskap. At livet ikke skal føles greit og at jeg ikke skal nå å finne tilbake til meg selv igjen før jeg mister taket på meg selv nok en gang. Jeg fikk omtrent 4 måneder mellom depresjon og mani nå sist, det er jo bare et lite blaff mellom det som oppleves som to evigheter. Det har skjedd før at jeg ikke har rukket å komme meg ut av en tung depresjon før jeg går inn i en manisk fase, så det er fullt mulig dessverre.

Jeg kunne gitt så mye for å knekke koden på hvordan holde meg stabil over lengre perioder! Det er så hinsides DRIT at medisiner ikke redder meg. Jeg har prøvd omtrent alt under sola nå, ingenting holder meg trygg. Jeg vil grine når jeg tenker på det, det er så knusende. At det ikke finnes noen kur.. Det er så jævlig demotiverende å tenke på en framtid som bare skal bestå av dette her, sykdom.

Jeg må bare prøve å ikke tenke fremover så mye jeg kan. Bare leve her og nå. Men det ligger jo som en vond svulst i magen hele tiden.. «Se framover, ikke bakover» sier folk når de skal hype meg opp, men jeg kan jo ikke det. Framtiden slår pusten ut av meg.

Men akkurat i dag er jeg ikke manisk hvert fall. Akkurat i dag skal jeg bare fokusere på denne dagen, og å komme meg gjennom den på best mulig måte under de forutsetningene jeg har akkurat nå. Ja, jeg er kognitivt og fysisk redusert, så jeg må legge lista lavt- men jeg må prøve å få gjort noe. Gå en tur i godt selskap og få ryddet litt i mitt eget hjem (der hersker det fortsatt salig kaos og jeg er så overvelder av det!)..

Ønsker en fin dag, og håper ingen relaterer til hvordan jeg har det akkurat nå!