Ja, jeg vil dø.

Jeg vil dø fra alt jeg ikke klarer og mestrer nå, for det føles som om det skal vare for alltid.

Sjekke postkassa? For overveldende.

Ta en dusj? For slitsomt.

Børste håret? Orker ikke.

Gå på butikken? Angst!!

Jeg vil bare legge meg ned, lukke øynene og aldri måtte åpne dem igjen. Aldri tenke en tanke igjen, aldri kjenne angsten boltre seg i magen igjen, aldri kjenne på at jeg hater å være i live igjen.

For jeg gjør det, jeg hater å være i live akkurat nå. Det er ikke noe liv, det jeg går gjennom- det er unntakstilstand og et lite helvete, denne fasen her.

Men det må jo gi seg en gang! 
Hvis jeg bare holder ut litt til og litt til, så må det jo gå over til slutt..

Må jeg være deprimert resten av livet?

Må jeg være kognitivt og fysisk svekket resten av livet?

Må jeg ha angst resten av livet?

Må jeg hate meg selv resten av livet?

Akkurat nå føles det sånn. Men det har føltes slik før også.. Jeg har vært i helvete mange ganger før, for så å finne veien ut igjen. Det føles så deilig når man omsider er på den andre siden av stormen! Jeg vil oppleve det igjen.. At tåka letner, så man kan se klart igjen.

For et liv det er, med denne bipolar lidelsen i bagasjen. Jeg elsket at jeg følte alt så intenst før jeg fikk diagnosen, nå.. Not so much. Nå kunne jeg gitt mye for å bare ha det stabilt over en lengre periode. Slippe innleggelser og disse nedturene som kommer etter en mani. Slippe å blamere meg og økonomisk ruinere meg når jeg er syk. Hvis det bare kunne gått 2-3 år innimellom i det minste..

Men sånn er det ikke, og jeg må bare forholde meg til det. Selv om det gir meg lyst til å dø, det også.

Så jeg legger meg ned, lukker øya og håper at jeg slipper å åpne dem i morgen. Men jeg vet jo at jeg til slutt blir nødt til det.

Sukk..