Ghost

Jeg har skrumpet inn, blitt til et spøkelse.

Man kan dø litt og litt hver dag, det er det som skjer med meg.

Det som har skjedd de siste 13 årene virker

det som. Som jeg forbanner de siste 13 årene av mitt liv.

 

Minnene som eksploderte i hodet mitt i 2014 og fikk meg inn dit, psyken min som ikke tålte det, diagnosen jeg har levd med siden. Alle de nye traumene jeg har samlet opp gjennom åra jeg har blitt håndtert av norsk psykiatri. Å aldri bli trodd, tatt på alvor, respektert eller hørt. Det føles som et rått, åpent sår.

 

Jeg vil bort fra alt og alle. Jeg føler meg så fordømt alene uansett.

 

Livet koster så mye. Det er ikke verdt det, synes jeg.

 

Jeg ba aldri om det. Jeg ba aldri om noe av det.

 

Hvorfor kunne jeg ikke bare fortrengt alt resten av livet. Hvorfor hjalp ingen meg når jeg trengte det som mest?

 

Jeg blir sint og jeg hater innimellom. Og så hater jeg meg selv for det også.

 

Ingen reddet meg da. Ingen redder meg nå.

 

Jeg vil sparke inn dører og knuse vinduer når jeg tenker på det. Når jeg tenker på alt jeg må bære alene.

 

Og så vil jeg hoppe fra tiende etasje, svalestup og klask ned i betong.

 

Det rå, åpne såret forgifter meg.

 

Som jeg hater mennesker innimellom. Jeg kan si det når jeg også hater meg selv, kan jeg ikke?

 

Mitt eget blod har jeg blitt aller mest fjern fra. Jeg kjenner ikke disse menneskene lenger. Jeg takler ikke å være rundt dem lenger.

 

(Jeg har spilt rollen som statist for lenge. Har vært familiens sorte får for lenge. Har betalt den høyeste prisen for lenge.)

 

Jeg har en intens trang til å slå ei slegge inn i de perfekte fasadelivene deres.

 

Og så setter jeg fyr på meg selv.

 

Og sånn har det blitt.

 

Det rå, åpne såret forgifter meg.

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg